FINNES DET "EKTE" TROLLDOM PÅ LAIVEN?
Nesten alle rollene på laiven er større eller mindre grad opptatt av ulike former for tro. En vanlig overbevisning er at det er mulig å påvirke naturen, mennesker og det åndelige gjennom ritualer, skikker og besvergelser. Trolldom kan derfor oppleves som ekte, og har sterk kraft som suggesjon.
Det finnes derimot ingen magi i denne laiven som faktisk kan endre naturlover. På sitt "beste" vil derfor alle magiske handlinger kun ha en psykologisk virkning.
Trolldom og trollfolk
Folkelige oppfatninger av magi og trollfolk
Trolldom var for alle :
Den jevne innbygger i Vardøhus amt trodde på trolldom, og anså det som en vanlig del av livet. Trolldom i små porsjoner fantes det i nær sagt alle, også i en selv. Trolldom var derimot var vanskelig å kontrollere, og om man ikke voktet seg, kunne man utilsiktet skape vanskeligheter for andre.
Visse handlinger inviterte også ulykke. Det var blant annet svært viktig å gjøre nær sagt alt "medsols", det vil si fra venstre mot høyre. Den som gjorde noe motsatt vei var nesten dømt til å feiles, uansett om det var veien man tok fiskebåten ut om morgenen, eller retningen man bakte brød.
Beskyttelse og vern mot både trolldom og annet overnaturlig var noe nær sagt alle drev med, og som vanligvis ikke ble oppfattet som trolldom. Det vanligste var å gjøre korsets tegn, men en kunne også ha en magisk gjenstand i lommen (f.eks. korsbly stjålet fra et kirkevindu), si en bønn, smøre inn gjenstander med en beskyttende væske, eller et mer komplisert rituale. Kanskje den vanligste form for beskyttelse var å være lojal mot tradisjonen: å gjøre ting "når de skulle gjøres", høste på rett dag, sette brødet på rett dag, osv. Det å ikke følge tradisjonen var å invitere ulykke.
Ord kunne bli virkelige :
I noen situasjoner hvor mennesker forbannet og snakket stygt til hverandre, kunne det kort tid senere skje at den som hadde blitt forbannet, fikk smerter eller andre skavanker. Eksempelvis, om den kranglete nabokona sa til deg at "Måtte fanden ta deg!", så kunne kort tid senere ende opp med å få vondt i brystet, vanskeligheter med å gå, eller på annet vis lide som en direkte følge av forbannelsen.
Signebønner :
Blant folk som langtifra var trollfolk, var det gjerne noen som kunne "signebønner". Disse var små vers som hadde kraft dersom man resiterte dem ordrett, og kunne brukes til helbredelse eller andre formål. Eksempelvis er denne signebønnen ment til å snu fiender som ville en ondt :
"Jesus går til broen breie
Der møtte ham Avind den leie
Hvor skal du gå spurte Jesus;
Jeg er på vei til bondens gård.
Finne bonde og barn.
Jeg skal deg omvende,
til den deg utsendte;
Guds ord Amen".
Disse signebønnene kunne gå i arv i familier, formidles mellom venner, men ble aldri spredt i det vide og det brede. Mange trodde at de mistet sin kraft om for mange kunne samme bønn.
Signebønnene påkalte enten Gud eller Jesus, og dermed guddommelig kraft. Bønnene ble derfor oppfattet som "mildere" enn trollfolks villere krefter.
Trollfolk var farlige, men kunne også være til hjelp og nytte :
De som fikk betegnelsen "trollfolk" var mennesker født med spesielt sterke magiske evner, langt utover den jevne mann eller kvinne. Deres mest fryktede evne var skadetrolldom, som kunne såre eller til og med drepe andre mennesker. Man skulle ta seg i akt for å skaffe seg trollfolk som fiender, og den som fikk rykte for å være trollkar eller trollkvinne, sørget kloke hoder for å ikke tirre. Magien hadde derimot to sider, og de samme trollfolkene kunne også gjøre gode handlinger, som å oppspore tyver eller helbrede.
Det fantes ikke ulike kategorier trollfolk - de som kunne gjøre skade, kunne også helbrede. Allmuen så derfor ikke på trollfolk i sin alminnelighet som hverken gode eller onde, men dømte ut i fra hvordan de brukte evnene sine. En trollkyndig som gjorde gode handlinger, kunne forvente seg verdsettelse.
Trollfolk hadde mange forskjellige evner :
Ikke alle trollfolk var like dyktige, og ikke alle trollfolk kunne gjøre like mye. De fleste hadde en håndfull evner og ritualer de var gode til, blant annet helbredelseskunst, hvordan finne tyver og tapte gjenstander, spådomskunst, evnen til å ta dyreformer, evnen til å gå i transe, å sette "ondt" i andre, gift, kjærlighetsmagi, m.m.
En særlig viktig evne var værmagi, som kanskje var den mest fryktede i en fiskerbefolkning. Sinte trollfolk kunne sørge for at båten din sank mens du var ute på havet, ved å skape storm og uvær. Værmagi ble ofte gjennomført via knuter, som så ble rituelt løsnet på for å slippe fri stormen. Et eksempel var å slå tre knuter på et tørkle, spytte på dem, for så å åpne dem igjen og kaste tørklet etter en båt som nylig var dratt fra land med ordene "Aldri hjem!"
Trolldom krever nøyaktighet og hemmelighet :
Magien var stort sett enkel i formen, og gjorde bruk av relativt lett tilgjengelige ressurser fra naturen, men krevde allikevel mye forsiktighet også for utøveren. Trolldom ble stort sett gjennomført gjennom ulike riter, ofte preget av repetisjon. Utøveren måtte ofte gjennomføre den nøyaktig samme handlingen og si de nøyaktig samme ordene, tre, syv eller ni ganger. Ordene skulle være helt presise, og selv små avvik i ordvalget kunne føre til at trolldommen enten ikke virket, eller gav en helt annen effekt.
Det var også viktig å være var hvilken dag det var, da hver dag hadde sin egen påvirkningskraft. Dyktige trollfolk kunne bruke "sterke" dager til å få sterkere trolldom, men det var også stor risiko for at man kunne miste kontrollen. Høytidsdager var spesielt mektige og kunne føre til magien ble langt sterkere enn vanlig, tidvis med uventede resultater. Noen steder var også bedre egnet for trolldom enn andre, og de ble gjerne ansett som tilholdsteder for hekser.
Det var også andre vanskeligheter for å lykkes med trolldom. Trolldommen kunne miste sin kraft på grunn av Guds eller englers intervensjon, andres vernemagi, eller simpelthen at for mange hadde lært denne trolldomskunsten.
Elitens oppfatninger av trolldom
Trollfolk var Satans tjenere :
Den alminnelige embedsmann i Vardøhus var også overbevist om at det fantes trollfolk, og de var stort sett enige med allmuen om hva trollfolk var i stand til å gjøre. Der hvor man derimot skilte lag, var forståelsen av hvor disse evnene kom fra. Embedsfolk flest fortalte at all trolldom kom fra Satan. Dette gjaldt også de "gode" evnene, slik som kunsten å helbrede. Det var derfor ikke noe prisverdig med trollfolk som gjorde tilsynelatende gode handlinger. Alle som var del i trolldom var kongens og Guds fiender, og skulle bekjempes. Straffen for trolldom kunne derimot variere alt ettersom hva du hadde brukt den til. Dødsstraff for alle som beviselig hadde gjort skade på andre, og pisking og utvisning for de som "bare" hadde vært helbredere eller tilsvarende.
Trollfolk inviterte Guds vrede :
1600-tallets Gud var en sint og dømmende Gud, og man måtte jobbe for å unngå hans vrede. Dersom en ikke jobbet med å bekjempe trolldom, ville Gud selv straffe befolkningen for deres unnlatelse. Hekseforfølgelser ble derfor en måte å minimere farene på.
Trollfolk var en del av en konspirasjon :
Mens allmuen gjerne så trollfolk som individer, så embedsmenn en konspirasjon, inngått mellom ondsinnede mennesker (vanligvis kvinner) og Satan selv. Trollfolk samlet seg gjerne på fjelltopper for å holde samlinger i Satans nærvær, drakk med hverandre, og og planla å gjøre skade på andre. I Vardøhus var fjellet Domen (i nærheten av Vardø) stedet man antok at hekser reiste til. De store avstandene ble tilbakelagt med djevelsk hjelp, f.eks. ved at de forvandlet seg til dyr som kunne reise raskt og langt.
Ikke alle var overbevist om trollfolks eksistens :
Selv om de fleste av eliten trodde at det fantes magi og trolldom, var det også enkelte stemmer som forsøkte å begrense forfølgelsene. Disse var ofte godt utdannet, og hadde hatt kontakt med intellektuelle miljø i f.eks. Frankrike eller Nederland, hvor hekseforfølgelsene var blitt langt mer moderate, eller endog stoppet helt. I Vardøhus er derimot disse svært sjeldne.
Satan kunne oppdages :
Siden all trolldom kom fra djevelen, og siden vannet aldri ville godta det onde i seg, fulgte det naturlig at man kunne teste om noen var trollfolk, ved å kaste vedkommende i vannet. Dersom de var merket av den onde selv, ville vannet frastøte seg dem, og de ville flyte på overflaten. Det var også andre kjennetegn på de som hadde solgt seg til Djevelen. De fleste bar djevlemerker et eller annet sted på kroppen, hvor Satan hadde merket dem til å være i hans tjeneste.
Samisk trolldom
Fryktet i verden, påvirket norsk trolldom :
Samisk sjamanisme ble oppfattet som en svært sterk og farlig trolldom i store deler av Europa, og mange omtalte samene som helt og holdent i djevelens hold. Det forhindret ikke norske fiskere som hadde kontakt med samene fra å bli inspirert til å etterligne deres riter og måter for å få kontakt med det ikke-jordiske.
Runebommer og noaider :
Noaidenes (sjamanenes) kanskje viktigste verktøy var runebommen, en rikt dekorert tromme som noaiden kunne bruke til å sette seg selv i en transe. Mens vedkommende var i en transe, kunne noaiden etterlate kroppen sin og reise fritt omkring over store områder. På denne måten kunne samene ha kunnskap om fjerne hendelser. Noaidene var også de aller dyktigste spåfolkene.
Gand :
Den farligste grenen av samisk trolldomskunst var "gand". Dette var evnen til å skade andre, også over lange avstander. Ganden var et prosjektil, som ble skutt mot det ønskede offeret på ulikt vis, f.eks. som blypiler eller fluer. På kontinentet var det mange som fryktet nordavinden, nettopp fordi samiske trollfolk kunne sende gand gjennom den, som så ville gjøre skade på kristne.
Forfølgelser
Fall i antall heksebrenninger:
Hekseforfølgelsene gikk i bølger, og særlig i 1650- årene var det mange rettsaker, og mange ble brent på bål.
1660-årene har på mange vis vært bedre, dog det ikke skyldes ikke lokale embedsmenns plutselige snuoperasjon. Tvert om så har amtmannen også i 1660-årene forfulgt hekser tett, og som følge av hans påbud, har mange blitt arrestert.
Han har derimot møtt på kraftig motstand fra en enda høyere stilt embedsmann enn ham selv, lagmannen i Hålogaland. Selv om ikke alle riktig er kjent med hvorfor, så ble en lang rekke mistenkte hekser frigjort i 1663. Dette har derimot ikke satt noen endelig stopper for lokale embedsmenns vilje til å forfølge hekser.
Forfølgelsenes regler:
Selv om forfølgelsene kunne være grusomme, førte de sjelden til store, allmenne protester. Det var allikevel enkelte spilleregler som folk flest ble svært sinte om ikke ble opprettholdt. En trolllkvinne som skal brennes, hadde rett til først få lov til å skrifte grundig til presten. En gravid kvinne skulle aldri straffes før barnet er født. Og viktigst av alt, om noen skal straffes, så er det først etter lov og dom på tinget. De få gangene embedsmenn brøt disse reglene, hadde de grunn til å frykte for egen sikkerhet.
(Hvis du ønsker mer informasjon om hekseforfølgelsene, så se den frivillige lesningen).
Annen folketro
For innbyggerne i Vardøhus var det mye magi i verden, langt mer enn bare trollfolk. Dauinger, hulder, nøkk og sjøorm var bare noen av de magiske vesen som naturen var befolket med. Allmuen så gjerne på slike skapninger som en farlig, men variert gruppe. Mange av dem var fiender man måtte ta seg i akt for, men det var også overnaturlige vesen som kunne være en til hjelp. Embedsmenn trodde også at det fantes mer enn bare mennesker, men mente at slike skapninger alle sammen var djevler i ulike former og fasonger, også de som tilsynelatende var velmenende.
