Samfunn og kultur
Økonomi og arbeidsliv
Fiskere
På Svendsøy er nesten alle menn - og en god del kvinner - fiskere. Fangsten blir for det meste foredlet til tørrfisk, en vare som fortsatt får en grei pris i Bergen. Fisket er livsåren for Svendsøy, for det er nesten bare her en kan ha nok inntjening til å skape et trygt liv for seg og sin familie. Dersom fisket svikter, eller en ikke er i stand til å dra ut på havet, så har man ofte ikke noe annet å falle tilbake på.
Båtene er små, og det er ikke trygt å være ombord når det blåser opp med kraftig vind og vær. Stormer kan komme plutselig og uventet, og da er det mangt et liv som kan gå tapt.
Utredere
Det er mye man trenger for å overleve i det kaldeste nord. Mel, redskaper og annet er en forutsetning for å holde det gående. Som følge av dette har alle fiskerne en handelsforbindelse med en "utreder" lenger sørpå. Fiskeren selger all tørrfisken sin til en utreder, og får i bytte mel og de andre goder han eller hun måtte behøve.
Er det et godt år, kan fiskeren forvente å få litt penger i tillegg. Er det et dårlig år, risikerer fiskeren å havne i gjeld. Alle som er i gjeld skal fortsette å selge til samme utreder inntil gjelden var gjort opp. Utrederen for Svendssøy lyder navnet Søren Slagstad, og til tross for å ikke ha satt sine ben her på mange år, så er det ham fiskerne her alle skylder penger.
Gårdsbruk
I tillegg til fisket, drives det små gårdsbruk på øya. Det er helt umulig å dyrke korn så langt nord, men det er mulig å få melk og kjøtt fra buskap i form av kyr, geiter og sauer. Det som er av åkerlandskap, er der for å skaffe nok for til dyrene i løpet av de lange vintrene. Gårdsarbeidet er minst like hardt som fisket, men kanskje ikke like høyt verdsatt, da det er mindre innbringende.
Økonomiske vanskeligheter
Hele Vardøhus Amt, hvor Svendsøy ligger, er preget av tøffe økonomiske tider. Det har ofte vært dårlig fiske, og mange sliter med tung gjeld. Prisene på tørrfisk har også falt, og man må stadig vekk sende flere fisk sørover for å få en tønne mel i bytte.
En konsekvens er at det er flere tyverier som før, flere som tigger, og flere som vandrer omkring på leting etter nye muligheter. Underfogden må stadig vekk sørge for at Svendsøy er trygt, og at loven følges.
Religion
Kristendom
"Alle" i Svendsøy er lutherske kristne, og drar til kirke hver søndag. Gud kan være en farlig kraft for den som ikke gir ham sin tid og tjeneste, og de fleste vil unngå hans vrede. Og holder ikke det som grunn til å møte hver søndag, så kan de som ikke dukker opp i kirken forvente seg en straff fra presten.
Gud er en makt som kan påkalles for beskyttelse fra det onde. Noen embedsfolk mener at allmuen ikke bryr seg nok om Gud. Fiskerbøndene er derimot minst like religiøse som prest og sorenskriver, men folkets tro tar som oftest form av bønner om hjelp til daglige gjøremål og beskyttelse mot katastrofer.
Samisk naturreligion
Samene er stort sett ikke kristnet. De tilber sine egne og mangfoldige guddommer, hvor Beaivi (Solen) er den største. Gudene var mange og varierte, fra det gode til det onde, fra de mektige til de spede naturånder. De kunne tilbes, ofres til og overbevises gjennom noaidens (sjamanens) hjelp. Samer som levde gode liv ville ende opp i Sáivu, hvor man fortsatte livet på samme måte som på jorden, bare langt lykkeligere. Dårlige samer endte derimot opp i Jábmiid áibmu (De dødes verden), som var sykdomsgudenes hjemsted. Mye i den samiske religionen ble gjenbrukt av nordmenn til forestillinger om hekseri.
Lov og rett
Det blir jevnlig holdt "ting" (bygdeting) i fiskeværene. I 1665 er tinget en årlig begivenhet på Svendsøy, hvor sorenskriveren og fogden kommer til øya. Tinget har til formål å:
- spre kunnskap om nye lover og forordninger,
- kreve inn skatter, og
- være fiskeværets faste domstol.
Som domstol kan det både føres "kongesaker" (straffesaker) hvor fogden er aktor, og sivile saker hvor bygdas innbyggere ønsker å fremme sak mot noen av deres sambygdinger eller andre.
Alle plikter å møte frem når tinget begynner, samt å delta som vitne eller annet dersom de blir bedt om det av tingets ledere. Det er derimot ikke pliktig deltakelse gjennom hele tinget.
Selve åpningen av tinget kan være formell, men tinget er stort sett ingen rolig affære. Folk kommer og går, tar seg en dram, avbryter og tar ofte opp helt andre problemstillinger enn hva fogden og sorenskriveren har tenkt seg. Fogden må ofte drive litt disiplin for å sørge for at det ikke helt utarter seg, men ingen forventer at du skal kunne forveksle et ting med en preken i kirken.
Viktige funksjoner på tinget
Prestens viktigste formål er å sørge for innbyggernes sjeler. Det kan derimot gjøres på mange vis, både gjennom preken i kirken, men også gjennom kirketukt (se nedenfor), overvåkning og grundige undersøkelser. Presten vil normalt oppholde seg på Svendsøy.
Sorenskriveren er dommer ved tinget. Han dømmer ikke helt alene, men sammen med tingrettens lagrettemenn (en "jury" av utvalgte menn). Dersom allmuen ønsker å skrive til kongen, er det også sorenskriveren som skal skrive dette ned. Det er ingen krav til utdannelse utover lese- og skrivekyndighet. Sorenskriveren vil normalt ikke oppholde seg på Svendsøy til daglig.
Fogden administrerer og organiserer lagtinget. Fogden har også et overordnet ansvar for å drive inn skatt og bøter, samt er den som bestemmer om det skal rettes påtale mot noen på lagtinget. Fogden har derimot ingen innflytelse på domsutfallet. Fogden oppholder seg normalt ikke på Svendsøy til daglig.
Underfogden er en utvalgt representant fra allmuen i fiskeværet, som er tildelt ansvaret om å opprettholde lov og orden blant innbyggerne.
Lagrettemenn er respekterte, myndige menn i bygda, som dømmer sammen med sorenskriveren. Deres stemmer teller likt, men manglende kunnskap om loven, manglende leseferdigheter, og stor respekt for embedsstanden, fører ofte til at de simpelthen støtter sorenskriverens beslutning.
Kirketukt
Selv om det er fogd og sorenskriver som har hovedansvaret for å drive rettsvesenet, så har de allikevel ikke eneansvaret. Presten har rett til å dele ut straffer til den som bryter mot god moral. Disse deles ut raskt, og er ment til å oppdra motvillige innbyggere med hard hånd. Straffer kan være pengebøter, gapestokk eller enda verre. Ulovlige samleier, arbeid på søndager, banning og upassende oppførsel var typiske årsaker til kirketukt. Hvor strengt dette praktiseres varierer derimot fra prest til prest, og på Svendsøy har det ofte vært utvist mildhet.
Fest, musikk og glede
Festdager
Svendsøy er kanskje i økonomiske vanskeligheter, men innbyggerne har alltid vært glade i en fest. Kanskje spesielt i nedgangstider er det viktig å glede seg sammen, og det har derfor blitt en rekke høytidsdager hvor alle som en, uansett hvor vanskelig det står til, benytter anledningen til å danse og drikke. Dagen før lagting har blitt en slik dag, hvor det spilles opp til dans, hvor presten åpner en ny tønne, og hvor innbyggerne morer seg. Musikanter er sjeldne, men høyt skattet. I de sjeldne stundene fiskerbøndene har fest, er det (i tillegg til dans) gjerne leker, håndbak, styrkeprøver, historiefortellinger og eventyr som står på programmet.
Alkohol
Det blir derimot vanligvis bare med festdager at brennevinet kommer frem. Flere av kvinnene på øya har sørget for å hindre at det kjøpes særlig med brennevin. Ikke fordi de har noen moralske fordommer mot å drikke, men de ser at dette er en luksus som fiskeværet ikke har råd til i det daglige. Det regnes derfor for å være dumskap å trekke frem sprit på andre dager enn høytidsdager.
Historiefortellere og skrønemakeri
Personer som kan holde humøret oppe gjennom mørke årstider og vanskelige forhold, er verdt sin vekt i gull. Gode historiefortellere er derfor høyst vekomne, og er ofte populære som fremtidige partnere blant ugifte (og tidvis enkelte gifte). Historiene trenger på ingen måte være sanne, og en god skrøne er ofte like bra.
Familie, kjønn, barn og ekteskap
Ekteskapet som livsgrunnlag
"Alle" voksne bør ha som mål å gifte seg. Dette er en sannhet på Svendsøy, ikke så mye på grunn av kjærlighet og bibelske påbud, men fordi det er den tryggeste måten å overleve på. Livet her i nord krever at man har en person hjemme til å ta seg av gården, mens den andre er ute og fisker. Det er de som forsøker klare seg på annet vis, men med en håndfull unntak, så har andre løsninger sjelden vist seg å tillate noen å overleve i lengden. Ekteskapet er derimot ikke noe som skal inngås med mindre man har anledning til å sørge for en familie. Her på Svendsøy innebærer det at man har i alle fall en liten gård, samt en båt til å drive fiske. Før en har klart å skaffe seg slikt, vil formanende foreldre fortelle sine barn at de må vente. Det medfører at de fleste gifter seg ikke før godt opp i 20-årene, hvis ikke senere. Det betyr ikke at ekteskapsinngåelser alltid skjer av praktiske og pragmatiske grunner, og på de lange nettene hvor solen aldri går ned, holder en klok forelder kontroll på hvor deres døtre og sønner er.
Det harde livet fører til mange dødsfall, være det seg på havet eller i sengen. Enker og enkemenn forventes i utgangspunktet å raskt finne seg en ny etter en kort sørgeperiode. Det viktigste i slike situasjoner er at familien fortsatt klarer seg, ikke at man skal ruge på sorgen.
Kjønnsroller
Menn blir myndige i en alder av 25, hvor på de har rett til å inngå juridisk bindende kontrakter, slik som å bygsle (leie) gårder. Embedsmenn kan derimot gjøre dispensasjon fra dette alderskravet, noe som ofte skjer i Vardøhus hvor befolkningen er liten, og man ofte trenger å gjøre tilpasninger. Det er ei heller noe krav om å være myndig for å gifte seg.
Kvinner blir i utgangspunktet aldri myndige, men har enten sin far eller sin ektemann som verge. Kvinners vitnemål er mindre verdt på tinget, og kvinner arver bare halvparten av hva menn gjør. Det er derimot andre regler for enker, som regnes som myndige uansett alder. De har rett til å beholde den bygselen som deres ektemann inngikk, og kan dermed fortsette som før med fiske eller hva enn slags yrke deres mann bedrev. På Svendsøy hvor det er mange enker, sitter derfor kvinnene i en uvanlig sterk posisjon.
Menn forventes å være hardføre og sterke. Det er viktig å verne om sin egen ære, og vold brukes ofte i møte med fornærmelser og andre provokasjoner. Stadig flere bruker derimot rettsvesenet i stedet for knyttnevene. Selv om det tar lenger tid, så kan det være mer lukrativt. Det anses derimot fortsatt ikke like "mandig" som et godt slagsmål.
I utgangspunktet er det en tydelig arbeidsdeling mellom kjønnene, hvor menn skal ta seg av fisket eller annet arbeid borte fra gården, mens kvinnene driver selve gården. Det er derimot ikke alltid like lett å beholde en slik arbeidsdeling når man har en liten befolkning og vanskelige tider. Det er derfor allmenn aksept for at under krisetider, så gjør man hva man må.
Kvinner forventes forøvrig heller ikke å være sarte sjeler. Det er harde vilkår nordpå, og det å være en nevenyttig person som takler slit, planlegger godt og ikke plages av litt vondt her og der, er for de fleste de mest prisverdige egenskapene i en kvinne.
Sex
Loven forbyr sex med noen annen enn den man er gift med. Sex mellom to ugifte kalles "leiermål", og kan bli straffet med kraftige bøter, offentlig skrifte eller verre. Sex med en gift person (som man selv ikke er gift med) var "hor", og kan føre til enda verre straffer, blant annet tap av all sin eiendom.
Det betyr derimot ikke at man alltid holdt seg til ektesengen. Presten, som er den som skal følge opp moralen, ser vanligvis det hele gjennom fingrene om det er snakk om to som allerede er forlovet med hverandre. Det er ikke uvanlig at en brud allerede er med barn når bryllupet skal stå. Situasjonen er derimot en ganske annen, om det ikke er noe forventet ekteskap foran døren. En kvinne som føder et barn utenfor ekteskap vil sjelden ha noen god fremtid, men i stedet ofte ende opp med å tigge, prostitusjon eller lignende. Barnet ville også oppdage at mange dører er stengt, om det overlever de tøffe første årene. Mange gravide ugifte prøvde derfor å føde i hemmelighet, og deretter enten gi bort barnet, eller ta livet av det, alt med varierende hell. Dersom noen ble oppdaget i et forsøk på barnedrap i dølgsmål, ble det straffet med døden.
Den som vil gå til sengs med en annens ektemake ("hor"), må også være svært varsom. Slikt blir raskt en kilde til konflikt i fiskeværet, og det er det de færreste som ønsker. Om noen blir kjent med at slikt foregår, anses det helt rimelig å formidle dette til presten, slik at det blir satt en stopp for det.
Sex mellom to av samme kjønn er noe man har hørt om, men som mest er kilde til vitser, skrøner eller en sjelden gang (fra prestens side) formaninger og advarsler.
Barn og familie
Etter ekteskapet får de fleste kvinner en lang rekke barn, hvor av langtifra alle vokser opp. Barnedødeligheten er høy, men det store antallet medfører at de fleste får i alle fall en håndfull arvinger. Om man har en sønn, er forventningen at sønnen skal overta gården. Sønnen overtar ofte gården i god tid før foreldrene dør. Dette skjer gjerne ved at foreldrene gir sønnen retten til gård og båt, i bytte mot at de skal livnæres frem til de selv dør. Dette fungerer som "pensjon" for gamle, og medfører samtidig at unge mennesker med ett har anledning til å gifte seg.
Om noens familie ikke helt passer idealet, så er man stort sett tilpasningsdyktig. Har man en datter, men ingen sønn, så finner man en partner til sin datter hos en familie med to sønner, som så overtar gården på de samme betingelsene.
Barnedødeligheten medfører en kultur hvor man gjør det man kan for å unngå og bli glad i barna sine, før de har nådd en viss alder, i alle fall en 4-5 år, og en kan være noe tryggere på at det vil holde seg i live. Dette er derimot en kultur som ikke alltid lykkes med sine målsetninger, og uansett hvor mye man stålsetter seg, så er det få som blir uberørt når enda et barn viser seg å ikke takle sitt første leveår.
Idealet er at barn skal lyde og respektere sine foreldre. Foreldre på sin side, skal sørge for sine barns fremgang og velstand. Det er langtifra alltid at noen av disse idealene oppfylles, og forholdet mellom den yngre og eldre generasjon kan ofte knake, spesielt når barn anser seg klare for å starte sine egne familier, mens deres foreldre ikke er klare for å trekke seg tilbake.