Svendsøy er stedet hvor laiven vil bli spilt ut. Dette er både navnet på en halvøy, og et lite, isolert lokalsamfunn langt oppe i det kalde nord. Med en håndfull unntak vil rollene ha levd hele sine liv i nærheten av denne halvøya.

​

Geografi og klima:

​

Svendsøy ligger et godt stykke inn i Porsangerfjorden, langt der nord. Selve halvøya er bare en liten flekk på kartet. Det er også her at en en håndfull ulike handelsmenn stopper, når de først er på reisefot så langt nord. Litt lengre sør kommer man til det litt større fiskeværet Kistrand, men ingen steder her oppe finnes det spesielt mange mennesker. 

​

Været i fjorden er kjent for å være lunefullt og skiftende, tidvis preget av solskinn og ro, men raskt etterfulgt av uvær og storm. Fjorden har periodevis hatt en rikt fiske, men i de senere årene har det vært vanskelig å få en god nok fangst. Mange bønner rettes til Gud for at havet skal bli like fruktbart her som det engang var.

​

​

​

​

​

​

​

 

​

​

​

​

​

​

Historie og befolkning:

​

Fiskeværet ble først grunnlagt rundt århundreskiftet av Jakob Alfsønn, som i en mannsalder var fiskeværets store helt og leder. Det var han som fikk tillatelse til å bygge en gård her, som fikk hentet andre menn og kvinner til stedet, som skaffet fredelige forbindelser med samene, som holdt embedsstanden fornøyd år etter år, og som selv i dårlige år sørget for at ingen sultet. 

​

Etter mange gode år har det derimot gått nedover med Svendsøy, og det bor nå bare rundt 25 sjeler her. En viktig forklaring på det er at fisket har blitt dårligere. En annen er den store stormen i 1653. Denne tok med seg flesteparten av lokalsamfunnets voksne mannlige befolkning til en tidlig og våt grav, Jakob Alfsønn inklusive, og etterlot mange enker i deres sted. Det betød store tap i inntekter og ny gjeld for å skaffe nye båter. 

​

 I 1665 er det bare seks gårder som er i bruk, tømmeret og båtene fra de fraflyttede tatt av kreditorer eller naboer. Fisket og beitet er uansett ikke lenger godt nok til at det vil være plass til flere gårder. Det lar seg derimot ikke gjøre å flytte fra fattigdommen. De fleste innbyggerne står allerede i solid gjeld til utredere i Bergen, og plikter å betale denne før de ser seg omkring etter nye yrker og liv.

​

​

Bygninger og mennesker :

 

 

 

 

All jorda på Svendsøy er eid av kongen. Fiskerbønder som faktisk bor der er enten leilendinger som bygsler (leier) jorda, eller i familie til disse. Hver leilending har en kontrakt som gir husbonden full råderett over jorda, så lenge man betaler sin årlige landskyld. Dør husbonden, kan enken ta over. Det er også leilendingen som kan bestemme hvem som skal ta over jorda etter ham eller henne. En som dømmes for en alvorlig forbrytelse, kan derimot fratas bygselsbrevet, og da er det opp til futen hvem som skal overta.

​

Gårdene driver lite jordbruk, da det simpelthen ikke er vær- eller jordforhold til slikt. Til gjengjeld er det husdyrhold som gir melk og litt kjøtt. Om man gror noe i det hele tatt, er det stort sett bare for til dyrene. Mye av buskapen settes ofte på beite, men må allikevel tas nøye vare på. Det er godt med rovdyr når man kommer et lite stykke fra fiskeværet, både på fire og to ben.

​

I fjorden finner man også en del samer, som ikke satt pris på å måtte konkurrere om beiteområdene på fastlandet, og det har kommet til slagsmål mellom gjetere. Samtidig er det også årlige visitter fra samiske handelsfolk til Svendsøy, og forholdet er av den grunn ikke alltid like dårlig. 

​

Det eneste litt mer imponerende byggverket på øya er kirken med dertil tilhørende prestegård, bygd på et tidspunkt hvor fiskeværet var langt rikere. I prestegården selges det øl og brennevin, her samles innbyggerne for ting, og det er hit handelsmenn og embedsfolk overnatter dersom de har grunn til å besøke Svendsøy. 

​

Politikk :

​

​Svendsøys lave innbyggertall er ikke til hinder for at det har blitt flere, tidvis konkurrerende lederskikkelser i lokalsamfunnet. Blant de fastboende så er det tre grupper som trekker i hver sin retning. I tillegg kommer tilreisende embedsmenn, som har mye innflytelse når de en sjelden gang er på besøk.

​

Øyas prest, Frederik Mølbach, er en naturlig lederfigur i egenskap av sin rolle og sin utdanning. Presten behandles også med den respekt som hans embede krever, og alle møter regelmessig på søndager for preken og bønn. Prestens person er derimot ikke utelukkende elsket, særskilt da han sper på inntekten som prest ved å ta en dobbeltrolle som lokal handelsmann. Han har enerett på å selge øl og brennevin til både fastboende og tilreisende, og det eneste stedet man kan lovlig kjøpe en dram er på prestegården. Kjøp og salg ligger Mølbach nær, og han vet å forlange betaling for nær sagt det meste.

​

I det daglige er det nok "Søstrene" som har mest innflytelse over hva som skjer på Svendsøy. Dette er en gruppe på fem godt voksne kvinner, som etter at de fleste menn i deres generasjon døde i stormen i 1653, påtok seg ansvaret med å drive lokalsamfunnet videre. De er mødre, søstre eller gift med flesteparten av Svendsøys gjenværende innbyggerne, og har derfor både erfaringen og forbindelsene for å sammen styre øya i den retning de ser som den beste for alle og enhver. Mange ser med respekt og anerkjennelse på den harde jobben disse har gjort de siste tolv årene, og vet å lytte til de råd og formaninger denne gruppen måtte ha.

​

Det er derimot ikke alle som er like enige. De siste årene har det dukket opp en gruppe unge menn og kvinner som liker å kalle seg selv "Ynglingene". Dette er unge mennesker som gjerne vil etablere seg, danne familier og begynne sine voksne liv, men som opplever at "søstrene" holder dem langt mer igjen enn hva tradisjonen tilsier at de bør. Ynglingene liker å klage sin nød, samt tømme begre hos presten når de har anledning  og råd til slikt, men enn så lenge har det ikke skjedd noen større konfrontasjon mellom ynglinger og søstre. At de alle er i slekt, har også hjulpet på for å unngå de verste feidene.

​

​

​

​

​

​

​