Trolldomsprosessene
Denne siden forteller deg litt om hvordan trolldomsprosessene, hva som var innholdet i dommene, forhørene, osv. Dette er nyttig for alle roller som skal vite litt om jussen rundt prosessene eller delta i forhør. Avslutningsvis er det kort beskrevet litt om forfølgelsens bakenforliggende årsaker.
Juss - generelt
• Innbyggere i Norge kan stort sett være trygge på at staten ikke vil stjele noens liv og eiendom utenfor lov og rett. Rettsapparatet blir tidvis misbrukt til embedsmenns eller handelsmenns fordel, men rettsapparatet blir nesten aldri helt tilsidesatt. Så lenge dommen i det minste later til å være lovlig, hjelper det mye på å få bønder og fiskere til underkaste seg den.
• Domsmyndighet er lagt til sorenskriveren og lagrettemenn (utvalgte, høyt respekterte bønder i lokalsamfunnet). 1600-tallet er fullt av tilfeller hvor sorenskrivere og lagrettemenn ikke dømte i tråd med lovens bokstav. Mange sorenskrivere manglet juridisk eksamen, og forstod ikke regelverket det skulle forvalte. Med lagrettemennene var det ofte enda verre, og stort sett fulgte de sorenskriverens mening. Det falt derfor mange dommer som det ikke var noe juridisk grunnlag for.
• Lovverket er preget av strenge straffer. Eksempelvis ilegges kraftige pengebøter for å ikke holde søndagen hellig, og bannskap medfører gjerne flere dager i fengsel. Å misbruke Guds navn kan koste noen tungen. Dommeren kan allikevel utvise noe skjønn, og straffene varierte mye fra sted til sted.
• Det viktigste lovverket var Christian IVs norske lov, gjeldende fra 1604. Dette var i det vesentlige en videreføring av Magnus Lagabøtes gamle landslov fra 1274. Det ble derimot også gitt mange andre enkeltlover, recesser, forordninger og andre instrukser. Det å få en oversikt over helheten av jussen krevde mye arbeid.
• Det finnes ingen lett tilgjengelig ankedomstol. For de fleste av almuen, når man først fikk en dom mot seg, så var det intet annet å gjøre enn å akseptere straffen. Samtidig var loven klar på at for mennesker som hadde gjort seg skyldig i trolldom eller lignende forbrytelser, så skulle straffen utføres snarest. Det var derfor lite nytte i å tilskrive kongen.
Juss - hekseprosesser generelt
• Amtmannen, og hans fogder og sorenskrivere, utgjør det vesentlige av embedsverket i Vardøhus. De har stort sett vært i enighet om at trollfolk var en trussel, og har sørget for at jussen ikke har blitt til hinder for deres forfølgelser. Det har blitt holdt rettssaker, avgitt dommer, etc., men bevisene har langtifra alltid vært spesielt gode.
• Rettsakene mot trollfolk skulle ha en allmennpreventiv effekt, og straffen skulle være synlig for alle til skrekk og advarsel. Samtidig var det også et mål om å redde den anklagedes sjel. Ved å bekjenne sine synder, kunne sjelen til trollfolket reddes og sendes til himmelen. Kroppen derimot tilhørte Satan, og måtte uansett brennes. Etter domfellelse, men før straffen ble utført, hadde derfor den dømte rett til å få syndenes forlatelse av en prest. Dersom man unnlot dette, kunne det skape raseri hos en befolkning som ellers aksepterte eller endog støttet en henrettelse.
• "Pinlig" forhør (tortur) kunne brukes som et ledd i etterforskningen av trollfolk, men krevde at man hadde skjellig grunn til mistanke. Loven var klar på at disse virkemidlene ikke skulle være så kraftige at noen døde av selve forhøret. Det skjedde allikevel flere ganger at personer døde under forhør.
• Trolldomsprosessene måtte dokumenteres. Det innebar at vitneutsagn av alle slag, rettsprosesser, påstander og dommer alt ble skrevet ned i en tingbok. Det var sorenskriverens oppgave å føre tingboken, med fogdens bistand.
• Fra 1640-årene og de påfølgende tiårene ble Mandrup Pedersen Schønnebøll, lagmannen i Hålogaland lagdømme (dvs. hele dagens Nord-Norge), en viktig brems på trolldomsprosessene. Som lagmann var det han som var den øverst ansvarlige for alle domfellelser i hele hans lagdømme. Lagmannens oppgaver inkluderte periodevise reiser til Vardøhus, hvor han dømte i åpne saker, og gjennomgikk ferdige saker. I de tidsrommene han var i Vardøhus, frigjorde han ofte anklagede trollfolk, og irettesatte lokale embedsmenn for feil bruk av juss. Han har også refset embedsmenn her for å bruke altfor mye pinlige forhør, og de siste årene praktiseres dette langt mer forsiktig en før. En skarpretter må være tilstede ved disse forhørene.
Hekseprosesser - vitneutsagn
• Det var naturligvis vanskelig å få beviser mot en person mistenkt for trolldom. De færreste var villig til å innrømme noe før man ble forhørt. Det var ikke mulig å forhøre noen derimot, før man hadde tilstrekkelig mistanke til at et slikt forhør var lovlig. En av de viktigste kildene til å oppnå dette ble vitneutsagn.
• Når man begynte en ny prosess i en bygd, var det vanlig at man spurte allmuen om noen hadde sett, hørt eller på annet vis merket noe som var relevant i saken. Her kunne en god del vitnesbyrd komme frem.
• Den viktigste kilden til vitnesbyrd var allikevel dømte eller mistenkte hekser, som via egne forhør rettet anklager mot andre personer om at de hadde deltatt på heksesamlinger, at de sammen hadde utført trolldom, e.l. Disse anklagene ble så brukt som bevis for å gjennomføre nye forhør, hvor nye hekser ble avslørt. Slik kunne en serie forfølgelser føre til stadig nye.
• Verdien av et vitnesbyrd er mye diskutert gjennom 1600-tallets Finnmark. Loven var klar på at "ingen udediske mennesker skal stå til troende", dvs. at vitnesbyrd fra personer som var skyldig i alvorlig kriminalitet, skulle ikke være grunnlag for å forfølge andre. Lagmannen Mandrup Schønnebøll brukte ofte dette som argument for å frigjøre hekser i saker han deltok i. Lokale embedsmenn valgte derimot ofte å forfølge mennesker bare på bakgrunn av andre dømte eller anklagde heksers utsagn, i alle fall så snart Schønnebøll hadde reist hjem.
• Vitnesbyrdene til hekser som først innrømmet sine synder, minnet ofte en del om hverandre. De fortalte gjerne om hvem som hadde lært dem opp i trolldomskunst, hvordan de hadde møtt Satan eller en mindre djevel, hvordan de hadde reist på samlinger med andre hekser, og hva man hadde gjort der.
Heksesprosesser - bevis
• I tillegg til vitneutsagn kunne en i en trolldomssak gjøre bruk av fysiske bevis. Dette var f.eks. å inspisere den mistenkte for djevelmerker. Disse kunne godt være hvor som helst på kroppen, og en vanlig fremgangsmåte var derfor å barbere den mistenkte overalt, slik at eventuelle merker ble synlige.
• "Vannprøven" innebar å kaste den mistenkte i vannet, og se om vedkommende fløt. Det var IKKE slik at dersom noen sank, så ville de drukne. Tvert om var det en klar instruks at dersom noen faktisk sank, så skulle de hentes opp snarest. Det var derimot nesten aldri noen som sank. De fleste kjempet seg til overflaten, og beviste med det at de var trollfolk. Vannet var nemlig Guds, og var uvillig til å godta at Djevelen fikk slippe til i det. Ved at man fløt på overflaten, var det også bevist at man tilhørte djevelen. Før man eventuelt gjennomførte vannprøven, måtte tinget godkjenne dette virkemidlet.
• Andres skader, skavanker eller lidelser kunne også brukes som bevis mot noen anklaget for trolldom. Mange som utviklet en eller annen form for lidelse, kunne komme til å mistenke at trolldom stod bak. Smertene fulgte gjerne en forbannelse som noen hadde gitt en, få dager tidligere.
• Den mistenktes adferd kunne brukes som supplerende forklaring. En av de store intellektuelle som skrev om hekser, franskmannen Jean Bodin, hevdet at "kvinner gråt for den minste ting". At hekser ikke felte noen tårer når de ble anklaget, viste at de var i Satans grep.
Heksesprosesser - forhør
• Det var ofte et skittent spill i forhørsprosessen. Lokale embedsmenn så bekjempelse av hekser som en viktig oppgave, og så derfor gjennom fingrene med å følge alle lover og regler, hvis de i det hele tatt var kjent med dem. Dette var særlig tilfelle under forhørene, hvor embedsmennenes undersåtter (skarpretter og andre) gjorde bruk av grusomme trusler eller falske løfter for å få en innrømmelse. Eksempelvis kunne en true med å også anklage barna deres for å være hekser. (Dette var ikke tomme trusler, i flere tilfeller havnet barn under 12 år på bålet).
• Fogden kunne holde noen arrestert så lenge det var nødvendig for å skaffe bevis, innhente vitner, eller på annet vis forberede saken. Det innebar at mange ble behandlet som tilnærmet rettsløse i den tiden de satt i arrest. og flere mennesker har dødd før rettsaken. Slikt kan derimot lett skape sinne hos lokalbefolkningen, også de som i utgangspunktet ikke har motforestillinger hva gjelder trolldomsforfølgelsene.
Heksesprosesser - dom og straff
• Embedsmenn flest mente at all magi stammet fra Satan. Det var derimot ikke lovlig adgang til å henrette noen etter Christian IVs forordning om hekser, med mindre man kunne påvise at de var "rette trollfolk", dvs. at de hadde utøvet skadelig magi. Om man "bare" kunne påvise f.eks. at man hadde forsøkt å helbrede noen førte det også til straff, men da vanligvis pisking og/eller utvisning fra landet.
• Også den som gjorde bruk av hekser, f.eks. for å bli helbredet, eller å betale trollfolk for å skade noen andre, ble dømt. De måtte skrifte sine synder i kirken, samt betale en solid bot for sin synd.
• Den som ble dømt som "rette trollfolk", skulle miste livet. Selv om de aller fleste ble henrettet via bål, så var dette ikke nødvendigvis noe de var pålagt i loven, men som i stedet fulgte av tradisjon og overbevisning om flammene som renselse. I en håndfull tilfeller ble derfor hekser drept via halshugging.
Tall og statistikk
• Prosessene i Finnmark var, sett i lys av innbyggertall, kanskje de mest aktive i hele Europa. Med bare litt over 3000 innbyggere, så ble over 90 mennesker i løpet av 1600-tallet dømt til døden ved å brennes levende (enkelte av disse døde i arrest).
• Hekseprosessene gikk først og fremst etter kvinner. 103 kvinner ble anklaget for trollkunster, og bare 24 menn.
• Både i riket og i Europa hadde de samiske trollkreftene et farlig rykte, og man trodde at disse kunne mane til både storm og annet uvær. Forestillingen om samene som trollfolk til tross, så ble «bare» 27 samer anklaget for trolldom. Her var det derimot menn som var i flertall – av de 27 var hele 19 menn.
* Det gikk et skille mellom hekseprosessene vest for Porsangerfjorden, og de øst for dem. I vest var det "bare" 16 personer som ble henrettet. Av disse var derimot hele 13 av samisk herkomst (11 av dem menn). Det var tryggere for mennesker med samisk bakgrunn i øst, men her ble til gjengjeld norske kvinner forfulgt (76 personer henrettet, hvor av 70 var norske kvinner).
Og helt avslutningsvis, hvorfor ble hekseforfølgelsene så kraftige i Vardøhus?
Felleseuropeisk fenomen :
Hekseforfølgelser fant aktivt sted gjennom store deler av Europa på 1600-tallet. Store intellektuelle som Jean Bodin skrev om hekser og deres bekjempelse som en nødvendighet, og i adskillige land ble dette fulgt opp. Samtidig var det store variasjoner i hvilken grad man var overbevist om at det fantes hekser, og hvordan man forfulgte det. Danmark-Norge ble påvirket av de samme strømningene.
Mange intellektuelle mente at noen av de verste heksene fant man blant samene i nord. For å verne om sin plass i Europa, var det nødvendig for Danmark-Norge å vise handlekraft.
Karrierefremmende :
Vardøhus var langt fra København. Det var lett å glemme embedsmenn som ble utnevnt til verv her oppe, når man skulle diskutere mulige forfremmelser. For å utmerke seg, og dermed bli synlig helt nede i København, måtte man vise til resultater.
Politisk utrygghet :
Vardøhus var ikke en trygg besittelse for Danmark-Norge. Både Sverige og Russland hadde gjort krav her, og det var ingen klare grenser. For å sørge for at Danmark-Norge fikk beholde denne delen av verden, var det nødvendig at man viste handlekraft. Dette innebar å bekjempe trollfolk, som ikke bare var en trussel for de fastboende, men også for handelskip som seilte forbi på vei til/fra Russland, og for alle som ble utsatt for nordavinden og den trolldom den kunne bære med seg.
Knapphet på ressurser :
På 1600-tallet var det ofte dårlig fiske. Danmark-Norge i sin helhet gikk gjennom tøffe år, og det ble stadig vekk høyere skatter for å betale stadig større hærstyrker. Det betød at det ble enda viktigere for staten å holde kontroll over ressursene. Samer og andre som tidligere hadde våget seg ut på å kreve "skatt" av sine nærområder, tidvis gjennom trusler om trolldom, måtte forsvinne.
Lite militær makt :
På Vardøhus festning var det maksimalt opp til 20 soldater, og ofte langt færre. Om det skulle bli voldsomheter, ville ikke hjelp kunne komme før det var altfor sent. Embedsstanden så det derfor som nødvendig å bekjempe alle utfordrere til deres autoritet. Selv om krigene sjelden kom så langt nord, så var det mange andre utfordrere, blant annet pirater. Senest i 1664 ble Vardø angrepet og plyndret av sjørøvere.
Kvinnenettverk :
Mange av kvinnene som ble brent, var personer som var klart i opposisjon til embedsstanden. De kritiserte dem for å ikke gjøre jobben sin, var frittalende, og truet embedsstandens rolle som overhoder. Selv om det ikke fantes noen tett organiserte kvinnenettverk som strakk som over hele amtet, så var det mange fiskevær hvor kvinnene samarbeidet seg imellom for å holde fiskeværet gående. Det innebar ikke sjelden å sørge for at det ble dem selv som beholdt pengene, og ikke hverken handelsmenn eller embedsmenn.
Vikarierende motiv? :
De som ble forfulgt som hekser, var gjerne politiske og økonomiske motstandere av embedsstanden. Det er derfor lett å anta at anklager om trolldom, bare ble brukt som et våpen. Det var derimot ikke tilfelle - i alle fall de fleste av embedsstanden var overbevist om at det fantes hekser. Deres svakhet lå i at det altfor lett antok at deres motstandere nettopp var hekser..