Embedsmenn og deres folk

Embedsmenn utgjør eliten i Vardøhus. De er fåtallige men innflytelsesrike, og er stort sett alle i kontakt med hverandre. I 1665 er ikke nødvendigvis alle embedsmenn universitetsutdannet, men de er uansett bedre utdannet enn folket de skal styre. Embedsmenn i amtet har mye kontroll på tollvesenet, rettsvesenet, hæren og det meste annet av offentlig liv som skjer her, men må fra tid til annen innrette seg etter krav fra høyere embedsmenn i Hålogaland og Bergen.

De færreste embedsmenn er født i Vardøhus. Dette er et sted man reiser til etter først å ha fått et embede fra kongen, og man begynner sin karriere her med få eller ingen relasjoner til innbyggerne. Ofte er embedsmenn danske eller tyske, og mangler noe forståelse for lokal kultur og væremåte, blant annet fordi de ofte har hørt mye om hvor stor makt djevelen har her i det ytterste nord.

VIKTIG! Det ligger en del makt i spill til flere av disse rollene. Vi vil derfor understreke at det er viktig at disse rollene innehas av spillere som bruker denne posisjonen til å skape spill for andre, ikke til å blokkere det. Ved en laiv preget av et tøft tema, hvor en håndfull spillere gis mye makt, er det alltid en risiko for at spillet kan bli svært ensidig. Det forventes derfor mye modenhet av de som skal ikle seg disse rollene.

PS! (Sammen med embedsmennene er det også beskrevet to soldat-roller, samt rollen som skarpretter (bøddel / torturist). Disse er på ingen måte en del av en sosial og politisk elite, men er på den annen side embedsmennsstandens mest lojale "verktøy", og det falt derfor mest naturlig å beskrive disse her.)

Prest Friedrich Holbach

Alder : 47

Barn : Georg Holbach (studerer teologi i København), Lisette Holbach (boende i København, men nylig ankommet Svendsøy), Oliver Holbach (død 1 måned gammel)

Ektefelle : Josefine Holbach

Uekte barn : Emil Terjesønn

Mor til uekte barn : Mathilde Valdemarsdatter

Avdøde foreldre : Oliver Holbach og Clara Holbach (døde av alderdom for hhv 2 og 4 år siden)

Brødre : Victor Holbach (54, i København) og Christian Holbach (43, i København)

Bor på : Petershaug gård (Prestegården)

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Oppveksten din i København var preget av strenge rammer og dominerende foreldre. Kanskje mest av alt gjaldt dette din mor, som stadig formanet deg til å jobbe hardere og bedre. Du var den andre av tre sønner, og hun sørget for at dere alle visste at det bare var en av dere som ville arve handelsvirksomheten faren drev, den som kunne vise seg den beste av dere alle.

Din far var ikke en dårlig handelsmann, men hadde flere ganger vært på randen av konkurs i sine yngre år. Nå var derimot driften stabil og inntektene gode. Din far begravde seg i arbeidet, dels for å sikre varig suksess, men antageligvis mest fordi det var en måte å unnslippe familien på.

Det var en lang periode hvor du aktivt deltok i spillet om å vinne familiebedriften. Du jobbet hardt for å lære deg aritmetikk, språk, latin og en rekke andre kunnskaper. Du var ikke uten talenter, og innsatsen hjalp mye for å produsere gode resultater. Du gjorde det også bedre enn din eldre bror Victor, og fikk for en stund mye av din mors oppmerksomhet og ros. Men Christian, forbannende Christian, viste seg å være gitt flere nådegaver enn noe annet menneske på dette jord. Selv om han var fire år yngre enn deg, tok det ikke mange årene før han var kunnskapsrik nok til å begynne korrigere regnestykkene dine.

Du og Victor gjorde felles forbund, og forsøkte etter beste evne undergrave Christian. Lillebroren deres kunne bli frastjålet klær eller papirer, vekket midt på natten, eller knuffet ned i en søledam rett før han skal fremføre noe. Det hjalp for en kort stund, men Christian ble raskt flink til å unngå dere, eller endog få dere til å se ut som de verste bøller i all offentlighet. En ting var å dytte Christian i en søledam et par minutter før han skulle foran presten, noe helt annet var tilfellet om presten så hva dere gjorde, og sørget for å gi dere begge en grundig omgang juling. At den lille skitstøvelen gliste imot dere fra gjørmen gjorde ikke saken spesielt mye bedre.

Du gav etter hvert opp. Victor var mer utholdende, og forsøkte kjempe imot Christians suksess, mens du i stedet ba dine foreldre om muligheten til å begynne ved universitetet. Du hadde aldri kjent på noe kall for å bli prest, men det var en trygg inntekt og en grei fremtid. De ristet på hodet, men lot seg til sist ganske enkelt overtale. Spesielt din mor var etter hvert sikker i sin sak at det var Christian som var fremtiden, og om du frivillig ville trekke deg mot sidelinjen, var det kun et gode.

Studietiden var fin for deg. Du bodde riktignok fortsatt hjemme hos dine foreldre, men du var mesteparten av tiden utendørs med svirebrødre, på leting etter festligheter, eller på annet vis i godt selskap.

Du ble derimot satt på prøve på annet vis gjennom Mathilde Valdemarsdatter. Hun var søsteren til en vertshuseier, og var et så syndig vakkert vesen at du ble lysten bare av å være i samme rom som henne. Du ville ha henne uansett hva, og gikk nesten øyeblikkelig inn for å forføre henne første gang du så hennes ynde. Suksess tok deg langt mere tid enn hva du forventet, og det var nødvendig for deg å overbevise piken om din ekte kjærlighet før hun ble med deg til sengs.

Det hadde ikke vært deg imot å ha fortsatt det forholdet mye lenger enn det varte, og kanskje du til og med etter hvert hadde begynt å føle mer for henne enn bare kåtskap. Men da hun fortalte deg at hun var med barn, så talte panikken høyere enn hva noen forsiktig gryende kjærlighet kunne gjøre. Du fortalte henne at du skulle betale henne for å reise bort, samt betale for barnets oppdragelse, og at det deretter skulle vært slutt mellom dere.

Mathilde tok ikke nyheten bra. Det var mye gråt, og det var åpenbart at hjertet hennes var knust. Men til sist aksepterte hun tilbudet ditt, og hun forlot København for å føde barnet i hemmelighet i Norge. Du hadde det ikke spesielt godt med deg selv, men du var til syvende og sist lykkelig for å ha sluppet unna der og da. Ettersom årene gikk derimot, ville du begynne å lure på hvordan det gikk med dette barnet.

Den opplevelsen ble viktig i ditt liv. Det studiet du en gang hadde sett på som en blanding av tidsfordriv og vei til en sikker stilling, fikk et dypere og mer meningsfylt innhold. Du lette gjennom bibelen og andre skrifter på leting etter mening, og fant den hos Gud. Du innså at din sjel hadde vært på vei til helvete, og bare gjennom å leve det kristne budskap mer inderlig enn hva du hadde gjort til da, kunne du ha håp om å finne himmelriket.

Etter endte studier fikk du din første tjeneste som kapellan ved Hesby i 1642, et kystsamfunn i Stavanger amt. Det var ikke rikt, men som en første prestegjerning var det omtrent så godt som du kunne forvente, og det var spennende å for første gang være borte fra både København og din familie. Du forsøkte gjøre en god innsats og lede an i lokalsamfunnet, og du var ikke uten suksess.

Det var også her du ble forlovet med Josefine. Hun var datteren til en prest i nærliggende Skiftun som du av og til traff. Ekteskapet var fra din kant først stiftet som følge av fornuft og felles interesser, men det ble fort mere. Hun var en vakker kvinne, og du har alltid hatt et øye for skjønnhet. Men enda viktigere, så ble hun den milde og kjærlige røsten som for beviste for deg at du var på rett sti. Du hadde allerede innsett Guds vrede og harde hånd gjennom dine studier. Nå innså du også at Gud kunne også være en god kraft, siden han skjenket slike kjærlige kvinner til jorden.

Dere begynte samlivet godt. Josefine var en god prestefrue, kanskje tidvis litt for lyrisk for din smak, men det var en sjarme der som alltid rørte ved deg. Lykken dere i mellom var svært så reell, og når hun første gang annonserte at hun var med barn, så møtte du den nyheten med glede.

Du ble raskt en stolt far til lille Georg, tett etterfulgt av Lisette. Du fikk en tragedie da deres tredje barn Oliver døde kort tid etter fødselen. Både du og Josefine kom dere gjennom det, men hun var for en lang tid mindre inviterende til ektesengen etter den opplevelsen. Det hindret dere ikke i å bevare et tett og varmt fellesskap.

I 1651 fikk du et nytt embede, som prest på Svendsøy. Dette var en større og flottere gård enn i Hesby ble du forklart, og Svendsøy var et fiskersamfunn som du hadde hørt var rikt. Du dro derfor nordover, med forhåpninger om å gjøre det godt også der oppe.

Det ble derimot ingen ensidig lykkelig opplevelse. Ved ankomst var det klart nok at Svendsøy var langt mindre suksessfullt enn ryktet skulle ha det til. Prestegården var riktignok stor og flott, men hadde blitt bygd ved en anledning hvor det tydeligvis hadde vært mer penger i omløp der oppe enn nå, for resten av gårdene var små og skitne. Det ville bli sparsommelig med avgifter for deg å kreve.

Din kone taklet livet nordpå dårlig. I Hesby hadde det vært mulig å reise for å møte mennesker av samme stand som henne, men her var avstandene for store for at det lot seg gjøre på noe enkelt vis. Kulden var tidvis helt grusom, og hver vinter har vært tøffere for henne. Det var lettere for barna å akklimatisere seg, men det var vanskeligere å gi dem utdannelse og eksponere dem for sivilisasjonen.

Det kraftige uværet i 1653 gjorde ikke deg personlig skadelidende, da du satt trygt i hus sammen med din familie mens stormen herjet. Men hvordan hjelpe et samfunn som hadde mistet nær sagt alle sine voksne menn, var en oppgave du ikke riktig ante hvordan du skulle løse, og det var flere søndager i tiden som fulgte hvor du ble stående tungelam på prekestolen. Men med Guds og din kones hjelp, så fikk du sagt noen ord som du håper at gav alle mening.

Konen din ble derimot bare sykere hver eneste vinter. Hun ble hos deg med varm og lun kjærlighet i blikket, og hevdet alltid at det var en kvinnes plikt å bli hos sin mann. Du innså på din side at du var nødt til å gå lenger for å komme deg vekk herfra. Høflige brev til biskopen med anmodning om å anbefale deg til tjeneste annetsteds holdt ikke lenger. Men du vet nok om menneskets natur til å innse hva det er som kan gjøre lykke. Bestikkelser har alltid vært veien til å overbevise de som ellers ikke lar seg overbevise.

De siste fem årene har du derfor gjort hva du kan for å trekke mest mulig penger ut av Svendsøy, uten å bryte hverken menneskets eller Guds lov. Som prest har du enerett på å selge øl og brennevin her, til faste priser. Du vet at flere av den eldre generasjonen har forsøkt motarbeide deg i dette, til din irritasjon. At gamle kvinner skal legge seg opp i hva unge menn skal gjøre med sine egne midler er plagsomt nok, men de inntektene er hva som kan skaffe deg nok penger til å kjøpe et nytt prestegjeld, og dermed redde din kone.

Du har også andre kilder til inntekter, som du håper kan bidra til samme formål. Sportler, dvs. avgifter for alle tjenester du utfører for befolkningen her, gir litt klingende mynt. Du setter prisene akkurat til hva staten påbyr, til tross for at det kanskje er høyere summer enn befolkningen har råd til. Men det er få som gjør bruk av dine tjenester. Bryllup og dåp har det ikke vært på lang tid, og den nå sparsommelige befolkningen betyr at du har lite å leve av. Dette har til din frustrasjon, ikke gitt deg en anseelig nok sum til at du tror det vil la deg kjøpe deg et nytt embede. Det hjelper ikke at du har vendt deg til en viss livsstil, og at det å spinke og spare for å legge deg opp nok penger, forblir temmelig fremmed for deg.

I 1663 dro barna dine vekk fra Svendsøy, etter at du og din kone hadde hatt mange samtaler om dette. De reiste med din velsignelse, for du visste godt at dersom de skulle få sine egne liv, måtte det leve dem et sted borte fra Svendsøy, hvor de kunne få den kultur og den erfaring som kan skape et liv. Du kunne strengt tatt egentlig ha tenkt deg å reise med dem, men det å bare etterlate et presteembede er ikke noen enkel sak, i alle fall om man fortsatt vil ha en karriere. Du ble derfor værende, dog den gang med målsetning om å reise sørover så snart du hadde klart å skaffe et nytt prestegjeld. Din barn dro innlosjerte seg hos din bror Victor. Savnet ditt etter dem var stort, men du innså at det var viktig at de fikk lære om en større verden enn bare Svendsøy. Her var ikke stedet for å modnes. Savnet etter dem gjorde derimot livet tyngre.

Barnløsheten og jakten for å komme seg vekk herfra, har bragt deg i tanker om andre deler av din familie. Du klarte å oppspore Mathilde gjennom mange brev, og fikk i 1661 spurt hvordan det hadde gått med barnet ditt. Hun forlangte penger for å gi deg svaret, mer enn hva du hadde råd til, men du betalte allikevel til sist. Svaret hennes var at sønnen din var blitt soldat. Han hadde kjempet i Karl Gustav-krigene, og var nå ankommet Vardøhus festning sammen med den nye amtmannen, Christoffer Orning. Din sønn var med andre ord "rett i nabolaget"! Siden den tid har du skrevet til ham flere ganger, og sakte med sikkert begynt å lære din sønn å kjenne gjennom korrespondanse. Du har stor lyst til å treffe ham, men er samtidig bekymret for hvordan han vil reagere på å møte den far som oppgav ham for så mange år siden, og du har derfor ikke ennå våget reisen for å faktisk møte ham.

Motivasjon :

- Du trenger penger. Du er ikke så plaget av vintrene og ensomheten her oppe som andre er, men du ser hvordan din kone lider hver vinter. Det er en brutal tilværelse som ektemann å se din kone ta et steg nærmere døden hver gang mørket senker seg over Svendsøy, og du innser at det er ikke lenge før tiden er ute.

- Du har ikke spesielt høye tanker om de fleste innbyggerne her. De er simple sjeler, og mange av dem har lite kjennskap til Gud. Det er din plikt å rettlede dem med både hardhet og mildhet, men du vil ikke regne dem som venner. Tvert om er de din hjord, som du med mye møye må lede. Du har derimot fått langt varmere tanker om Bodil Guttormsdatter. Hun er en juvel blant de mange gråsteinene, med en varme og et vidd som har gjort tiden din her langt bedre. Om du ikke allerede var gift, og hun var av rett stand, kunne dette være en du kunne ha tilbragt livet med. I stedet har det blitt et vennskap på tvers av stendene, som du verdsetter høyt.

- En forordning fra 1623 pålegger deg en rekke ulike oppgaver, inklusive at du hvert år må instruere yngre innbyggere i farene ved banning. Følgene av bannskap kan være mange, og leder blant annet til dyrtid, krig, opprør og pest. Du er ikke helt overbevist om dette selv, og har en tendens til å glippe med egen språkbruk. Men de som driver med for mye bannskap kan godt ende opp i gapestokk, så det er forsåvidt en rimelig grunn til at befolkningen her bør holde seg for gode for slikt. Det nærmer seg den tiden av året hvor du må gjøre dette på ny.

- Du regner med at når futen og sorenskriveren kommer til stedet, vil de aktivt forsøke lete opp hekser her. Personlig så er du litt i tvil om den slags egentlig finnes her på stedet. Det er nok av respekterte filosofer og teologer som har skrevet om trolldom til at du nok ikke kan benekte at det finnes i det hele tatt, men det har ikke vært mye av slikt på Svendsøy. Det nærmeste er nok piken Synnøve, som fra tid til annen hevder å se noe som ikke finnes, men du antar at hun bare er oppmerksomhetssøkende. Du ønsker derimot ikke å legge deg ut med futen, som er en mektig mann her i Vardøhus amt, og som kan bli en farlig fiende. Dersom et av dine sognebarn havner i flammene så vil det være trist, og du vil savne hvem det enn er som sendes til himmelriket, men det er ikke din oppgave å være noens forsvarer fra rettsvesenet.

- Du har ansvaret for kirketukten, med Ole Kolbjørnsen som din medhjelper. Det innebærer at du skal være moralens forsvarer på stedet, og aktivt straffe dem som forbryter seg mot Gud og kristen lære. Strengt tatt skulle det nok innebåret gapestokk på annenhver person her, og mere til. Men du innser også at en viss mildhet er en forutsetning for å ikke få hele befolkningen mot deg. Om to unge går til sengs med hverandre, så er det helt ok, så lenge de gifter seg ikke lenge etterpå. (Og om de gifter seg, så har du krav på en rekke avgifter, så mildhet kan ofte innebære en fin bonus.) Du kan derimot ikke reagere på absolutt alt med mildhet. Om noe gjøres offentlig kjent, slik at du må reagere, så sørger du for å reagere med lovens bokstav.

- Apropos kirketukt, så burde du egentlig ha straffet Gjertrud Steinarsdatter, moren til Synnøve. Hun har kommet med en rekke utbrudd de siste månedene, inklusive å ha kalt deg "grådig og løgnaktig"! Du er oppriktig irritert på henne, og kunne hatt god lyst til å gi henne en lang hvilepause i gapestokken. Du har derimot latt nåde gå for rett så langt, vitende om at hun har det vanskelig med sin datter. Om hun derimot krysser grensen på ny, så er det på tide å vise henne hvor skapet står.

- Din datter Lisette har nylig ankommet Svendsøy, hjemme fra sin reise til København. Hun har fortalt deg om den skrekkelige ulykken som har truffet familien Kähler, og du har innsett at det er en mulighet her. Sorenskriveren må antageligvis få en hustru raskest mulig. Hva gjelder ugifte døtre og enker av god stand som holder til Vardøhus, så kan de telles på en hånd. Deres lille Lisette er en av dem. Kanskje... kanskje kunne et ekteskap være tingen? At sorenskriveren er tre ganger så gammel som henne er selvsagt ikke noe dere verdsetter... men han er rik. En ekteskapsinngåelse kunne redde din kone...

Sorenskriver Joachim Nikolai Kähler

Alder : 55

Avdøde foreldre : Leopold Albert Kähler og Augusta Victoria Kähler (mor død av alderdom, far i live i Aarhus)

Søsken : Louise Albertine Taastrup (60) og Victor Alexander Kähler (51)

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Du er av god og respektabel familie, og har mer enn en dråpe blått blod i årene. Greit nok, dere kunne ikke akkurat pryde dere med en tittel fra øverste hylle, men du har fortsatt en god nok herkomst til at mange dører stod åpne for familien din. Du fikk i dine yngre dager sjansen til å møte noen av Københavns storheter, og ved sjeldne anledninger til og med utveksle noen ord.

Din far var en ikke uvesentlig landeier, og levde for det meste av inntektene sine derfra. Det var selvsagt en smule arbeid med å kreve inn leien, men for det meste var det få forpliktelser for deg. Som eldste sønn var du også forventet å få en solid arv å glede deg over en gang i fremtiden. Du lærte deg klassiske fag, filosofi, språk og en rekke andre ferdigheter, og så for deg et stort sett bekymringsløst liv.

Du utviste liten interesse for det motsatte kjønn. Dine foreldre introduserte deg av og til for noen kvinner som kunne være kandidater for å føre familien videre, men deres mildhet, sjenanse og senkede blikk var aldri tiltalende. Du ble gjerne taus i møte med slike mennesker, og den stillheten ble raskt pinlig nok til at du flyktet unna. Din bror Victor var mer velegnet til den slags samtaler, og når det ble avtalt et ekteskap mellom ham og en egnet pike, så falt uansett alt presset bort fra deg. Du ville fortsatt arve dine foreldre, og så ville dine nevøer ville arve deg igjen, slik at alt ble i familien.

Du hadde dermed muligheten til å gjøre stort sett hva du ville. Du brukte denne muligheten til å drive fra det ene til det andre. Litt lesning og korte studier, noen få måneder i hæren, et par reiser omkring i Europa, samt mye tid du i etterkant ikke riktig kan huske hva du brukte til. Det var derimot aldri noe som virkelig fascinerte deg, og du fullførte som regel aldri noe du påbegynte.

Så kom Karl Gustav-krigene, 1657-1660. Det var ikke den første krigen for Danmark i din levetid, men blodsutgytelsene var på et nivå bortenfor alt hva du trodde var mulig her i nord. I alle fall virket det slik når du måtte flykte fra København, vekk fra svenskene som var på vei mot byen. Du regnet med at København ville falle, og at Norden for fremtidens skyld ville lystre Stockholm, uten at det vekket de mest dramatiske følelsene i deg, så lenge dere fikk beholde formuen.

Men København falt ikke. Kongen ble stående i København, og befestningene holdt. Det var mange ulike faktorer som bidro til utfallet av det slaget, men det var ett faktum du ikke kunne forkaste : landet var reddet, og det var kongens fortjeneste. Christian V hadde stått der hvor så mange andre løpt, og som resultat var verden helt annerledes enn hva noen trodde den skulle bli.

Da nyheten nådde deg, kjente du på at dette var et helt unikt øyeblikk i ditt liv. Her var en sjelden stund hvor du kunne kjenne på storhet og endelig la deg inspirere. Borte var livets smålighet og apati, her var i stedet handlekraft og vilje! Du angret bittert på at du ikke hadde stått ved kongens side i de skjebnetunge dagene, men fremtiden din skulle være annerledes. Du reiste øyeblikkelig tilbake til København, og meldte deg frivillig til tjeneste for hva enn det skulle være!

Du... burde kanskje ha innsett at det var ikke plass til en litt tafatt, eldre mann blant generalene, admiralene og amtmennene. I ettertid har det sunket inn hos deg at kanskje var du ikke helt forberedt på å takle dype, romantiske følelser, da de hadde vært ganske fremmed for deg inntil da. Og at det å love seg villig til å ta ethvert arbeide som Hans Majestet ville skjenke deg, var omtrent like dumt som å forsøke fly ved hjelp av kanonkule.

Men når du innså dette var det for sent. Da hadde du allerede fått marsjordre i retning av Vardøhus. Det å være sorenskriver i det kaldeste nord var forsåvidt en respektabel posisjon for en yngling uten familie. Men for deg, i en alder av 50, med aner som for ikke så mange generasjoner siden hadde vært i slekt med viktige mennesker? Det var IKKE en egnet karriere eller et sted verdig deg.

Men, du forsøkte å gjøre det beste ut av det. I alle fall til å begynne med. Du pakket alt hva du tenkte du kunne komme til å trenge av varer, klær og nytelsesmidler, og reiste nordover for å begynne din gjerning som sorenskriver. Kanskje ville det være et par eksotiske år, som i alle fall ville bli morsomme historier senere?

Når du ankom var det sommer, og du frøs allerede da. Så kom den første vinteren og du var sikker på at du hadde kommet til helvete. Klærne du hadde med deg, selv de pene vinterfrakkene, var altfor tynne for disse temperaturene. Du pakket deg så godt som overhodet mulig inn i tepper og dyner, og lot deg bare trekke ut fra under disse når du absolutt måtte.

Arbeidsstedet ditt var Vardøhus festning, men oppgavene innebar å måtte reise rundt fra ting til ting, for der å bistå i rettsakene. Du hadde bare en generell kjennskap til jussen, og innledningsvis var du sikker på at noen før eller senere kom til å ta deg i en feil, men de første årene bøyde alle hodene når du avsa din dom. Akkurat det var egentlig litt fint, og du begynte sakte å få selvtillit hva gjelder embedet, om enn du stort investerte den selvfølelsen i å skrive mange brev til København hvor du presiserte at dine talenter kunne bedre nyttiggjøres i varmere strøk.

At det var rikelig med trollkvinner her oppe visste du fra før av, men å møte dem på kloss hold var til å begynne med litt skremmende. Heldigvis kom Anna Rhodius opp fra Christiania, forvist som følge av hennes manns noe klossete uttalelser, og ble din reddende engel. Anna var kvinnen som kunne stå mellom trollfolket og deg, som beskyttet deg fra at det ble noen form for tvil ad hva dommen skulle være. Hun var fantastisk til å skaffe tilståelser, innhente vitner eller på annen måte sørge for at hva som kunne vært en vanskelig sak, endte med å bli enda en seier for justisen.

I 1663 endret situasjonen seg. Mandrup Pedersen Schønnebøll, lagmannen i Hålogaland, og øverste ansvarlige for rettsvesenet tok en reise til Vardøhus for å inspisere arbeidet. Dere hadde på det tidspunktet kanskje et dusin mistenkte trollfolk i fangehullet, og var ganske sikre på at alle som en ville bli dømt. Det var stort sett alltid bare et spørsmål om tid før noen ble dømt.

Men lagmann Schønnebøll, etter å ha sett på dokumentasjonen deres, slapp dem fri en etter en. Du husker enn hvor rød Anna var i ansiktet ved synet av dette, og du rakk nesten ikke bli sint på Schønnebøll da du var enda mer bekymret for Anna. Det neste som skjedde var Schønnebøll gav deg klar beskjed. Ingen domfellelse uten minst to solide vitner, og da vitner som selv ikke var lovbrytere. Med andre ord, om en trollkvinne angav noen, så var ikke det vitnemålet verdt noe. Videre, alt av pinlige forhør, vannprøve eller andre måter å fremskaffe en tilståelse på, var noe som først skulle komme ETTER at man hadde fått tak i disse vitnene. Du forsøkte forsiktig å hevde for lagmannen at det ville gjøre det svært vanskelig å skaffe nok beviser, hvorpå lagmannen gav deg en overhøvling for manglende juridisk kompetanse du ikke sent vil glemme.

Motivasjon :

- Du er på vei til ting på Svendsøy. Du har blitt gitt klar beskjed av amtmannen, Christoffer Orning, at dette er et arnested for trollfolk, og at det er på tide at det renses opp her. En Anne Pedersdatter i fiskeværet Sværholt har nylig etter arrestasjon innrømmet å ha deltatt i en samling med djevelen selv, hvor også Synnøve Tormodsdatter var tilstede. Dere har fått klar beskjed at han ønsker å se hennes sak behandlet raskt og effektivt. Du vil selvsagt lyde amtmannen, som kan være en skremmende mann. Dessverre er også Schønnebøll en temmelig farlig mann, og en som kan sørge for minst like store problemer. Du akter derfor å forsøke finne balansen mellom disse to og bidra til en sak som oppfyller alle lagmannens krav, men som ikke skaper noen unødvendige utfordringer. En smart fremgangsmåte vil nok være å ikke rette anklager mot Synnøve som første gjerning etter ankomst, men heller sondere terrenget og finne vitner.

- Amtmannen gav også beskjed om at Synnøve antageligvis bare var begynnelsen på problemet på Svendsøy. Dette var et sted som stadig vekk hadde ulykker og dødsfall, hvor skatteinntektene var små, hvor kvinnene ikke visste sin plass, hvor det trolig var en mengde ulovlig kjøp og salg, og hvor det var en rekke andre grunner til å mistenke at innbyggerne her ikke var like gode undersåtter som de burde være. Bak det hele stod det garantert flere trollfolk, og du og fogd Mikkelsborg fikk begge i oppgave å gjøre hva dere kunne for å renske ut dette bølet. Du nikket og sa deg enig, men vil helst la Mikkelsborg stå frem som skyteskive heller enn deg selv.

- Apropos fogd Mikkelsborg. Du har kjent ham i de fem årene du har vært her, og du har egentlig ikke noe imot ham. Tvert om, han er handlekraftig, nevenyttig og en stor hjelp på tinget. Men den måten han hele tiden ser i retning av Anna? Det er åpenbart at han har intensjoner om å forføre henne, og det er like åpenbart at han ikke fortjener henne! Du blir sint bare ved tanken på at de to skulle ende opp sammen. Normalt ville du ikke tro at Anna ville la seg lure av en slik mann, men kvinner er vesen du ikke helt forstår, og du føler deg aldri riktig trygg på hva noen av dem vil gjøre.

- Hva gjelder Anna så er din målsetning å ta henne med sørover når den tid kommer. Hun er riktignok en fange her, men du tror du kan overbevise kongen om å benåde henne gjennom bestikkelser og gamle kontakter. Du er også sikker på at du til syvende og sist vil klare å komme deg vekk herfra, vekk fra vinteren og kulden... om enn det kan ta adskillige år. Da skal du og Anna nyte livet og sommeren i København. Hun er slik en handlekraftig, sterk og rakrygget kvinne! Hvorfor lager man ikke flere damer av hennes støpning? Flere ganger har du tenkt tanken på hvordan det ville være å fri til henne, hadde hun bare vært enke, og tanken alene får det til å ile langt nedover i bena dine. Du har aldri hatt det slik rundt en kvinne før, og du mistenker av og til at det er slik det må være å være tenåring.

- Som sorenskriver er du kanskje den viktigste personen ved ethvert ting. Strengt tatt teller din stemme likt som lagrettemennene, og du er kun først blant likemenn hva gjelder domsavsigelser. Men det er du som informerer lagrettemennene om kongens lov, og det er også du som kan fortelle dem at om de dømmer feil, så kan skadelidende saksøke dem. Den advarselen pleier som regel å få dem til å gjøre som du foreslår.

- Du fikk nylig noen riktig skrekkelige nyheter. Din brors familie, har alle mistet livet i en tragisk brann. Din bror lever fortsatt, men det er lite håp om at han skal føre familien videre. Det er derfor med ett opp til deg å skaffe en arving slik at slekten skal ha en fremtid. Det er naturligvis Anna du elsker, men hun er gift, og er uansett ikke i stand til å få flere barn. Du må derfor skille mellom kjærlighet og ekteskap. Her i det kalde nord er det få ledige kvinner av egnet stand, men en og annen er det. Du vet eksempelvis at prest Holbach har en datter. Hennes slekt og hennes families økonomi er et steg under hvor du befinner deg, men... kanskje er det allikevel en grei løsning? Det er ikke slik at du blir noe yngre..

Fogd Lauritz Theodor Mikkelsborg

Alder : 52

Avdøde foreldre : Mikkel Gunnarsønn og Klara Einarsdatter (døde for hhv 15 og 20 år siden)

Avdød kone : Gudrun Mikkelborg (døde 10 år siden)

Avdøde barn : Tora Mikkelborg, Sigbjørn Mikkelborg, Ketil Mikkelborg (døde alle 10 år siden)

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn:

Det var mange år du trodde du var usårlig. At du var den utvalgte som skulle bryte alle spillets regler, og stå igjen som seierherren der hvor alle andre måtte gi tapt.

Det begynte med oppveksten din. Du kom fra relativt enkle kår, sammenlignet med de fleste andre embedsmenn. Din far var faktisk bare en av Vardøhus fiskerbønder, om kanskje den mest suksessfulle av dem, med litt mer på kistebunnen enn de fleste. Som din fars sønn var det forventninger til deg blant hans likemenn, men at du skulle klatre til slike høyder som du har gjort, var det ingen som forventet seg.

Som ungdom gikk det raskt gjetord om deg. Om hvor sterk du var, hvor rask du var, og hvor god beslutningsevne du hadde. Kanskje aller mest om flaksen din, og hvordan det hele tiden virket som at Gud grep inn i livet ditt for å gi deg stadig flere muligheter.

Den aller viktigste begivenheten var når du klarte å redde lensherren John Cunningham (overhodet for hele Vardøhus amt fra 1619-1651) fra en rasende far hvis datter nylig hadde blitt kastet på bålet. Cunningham hadde ledet an i rettssaken mot henne, og der avgjørende bidratt til hennes fortjente død. Faren hennes ville som gjengjeldelse myrde Cunningham. Det er sjelden at allmuen reagerer med vold når noen henrettes etter lovens bokstav, men her var unntaket.

Angrepet skjedde bare få dager etter at heksen hadde brent. Cunningham hadde dratt på jakt med bare en enkelt soldat, og den soldaten døde raskt da den sørgende faren angrep med en øks i hver hånd. Du var da bare 14 år, og helt tilfeldigvis på jakt på samme sted. Selv om tanken på å blande deg inn i en kamp med en halvgal, tungt bevæpnet mann ville vært fryktinngytende for de fleste andre, så stolte du på flaksen og kniven i beltet ditt. Du var heldig nok til at han ikke så deg komme, og akkurat før han skulle hugge øksen sin i hodet på Cunningham, så stakk du kniven din i halsen hans i stedet.

Etter det så ble Cunningham din beskytter og venn. Han hjalp deg på alle tenkelige måter, være det seg å lære skrivekunsten, å få tjeneste på festningen, eller begynne den karrieren som ville lede til din nåværende stilling. Mere enn som så, han ble som en ekstra far for deg, en du av og til var mer glad i enn han som hadde satt deg til verden.

Ryktene om deg spredte seg videre. Hver gang noen snakket om kampen du hadde hatt ut på viddene, hvor du reddet Cunningham, ble beskrivelsene stadig vekk blodigere. Og nye historier kom til, om brytekamper med bjørner, om slagsmål med dusinvis av svensker, om hvordan trolldom prellet av deg og at Gud selv velsignet dine kuler. Av og til var det til og med noe sant i alle disse historiene.

Det var aldri vanskelig å få kvinner til sengs. Legenden om deg fikk dem til å kaste alle forholdsregler til side. Enhver kvinne med et fnugg av fornuft vet åta seg i akt for å havne i ulykke, men ikke hos deg. De havnet en etter en alle i dine armer. Om det en sjelden gang førte et problem, så tok Cunningham kun en liten prat med dem, og så var problemet ute av verden.

Når du ble voksen nok til å ønske deg en kone, så gjorde du tre ting. Først tok du en prat med Cunningham, som sa seg enig i at det nok var på tide å finne en make. Han gav deg jobben som fogd, både fordi du fortjente det, og fordi det ville gi deg muligheten til å tiltrekke en rikere kone. Så, etter din beskytters forslag, endret du navnet ditt fra "Mikkelsønn" til "Mikkelsborg". Cunningham mente det var lurt å ta et navn slik som en viktig embedsmann eller endog adelsmann ville hatt, da det signaliserte din nye stand klart og tydelig. Til sist sendte du et brev til en fogd i Hålogaland, med Cunninghams anbefalinger vedlagt, hvor du spurte om hans datters hånd. Etter noe ytterligere brevveksling ble ditt tilbud akseptert.

Du var dermed blitt skapt på ny. Bondesønnen hadde blitt til embedsmannen, en av de viktigste personer i hele Vardøhus, med en vakker kone ved sin side. Du gjorde det også godt i ditt nye embede, og mennesker av alle slag respekterte deg. Du var spesielt flink til å fortsette heksejakten som Cunningham var meget opptatt av, og gjennom årene var det mangt et bål du har hatt en finger med i spillet i.

Det skulle ikke vare. Noe tid senere snudde det hele seg. Først, i 1651, dro Cunningham fra Vardøhus, og du mistet din beskytter. På det tidspunkt var han allerede blitt til en lallende olding, ute av stand til å snakke for seg eller ta vare på seg selv. Synet av ham mot slutten var noe av det mest hjerteskjærende du har opplevd. Du felte av den grunn tårer i all offentlighet, som var alt som trengtes for at noen ville begynne å hviske om at du ikke var det du engang var.

Så, fire år senere, besøkte sykdom hjemmet ditt. Du fikk den samme smitten som din kone og dine barn, men det var bare du som overlevde. Du våknet fra feberen bare for å høre nyheten om at hele din familie var blitt begravet for flere dager siden. Du hadde bare hatt tålelig varme følelser for dem når de var i live, men opplevelsen av å miste dem alle sammen, fikk deg nesten til å miste vettet. Du brukte et år på å komme deg, i løpet av hvilket det meste av ditt gode rykte var gått til spille. "Den gale bjørnen", var var de kalte deg.

Men litt etter litt begynte du å innse hva som hadde skjedd. Trolldom. For hva annet kunne forklare ditt plutselige fall fra stjernehimmelen? Cunninghams galskap og hjemreise, folks endrede oppfatninger og at hver og en av din familie, til tross for å være gudfryktige troende, døde i grusomme lidelser? Du hadde jaktet på dem så lenge og med så stor suksess, at de hadde vendt seg mot deg!

I tiden som fulgte så fordoblet du din jakt på Satans kvinner, med bare den aller mest nødvendige underkastelsen for lovens bokstav. Og hver gang en av dem gikk opp i flammer, så gledet du deg ved tanken på at dette var kanskje den som hadde drept din familie.

1660-årene har så lengt for deg vært en ny syklus av vekst, etterfulgt av forfall. Du fikk en god start på tiåret i form av ankomsten til amtmannen Christoffer Orning. Han er Vardøhus nåværende overhode, og har blåst nytt liv i heksejakten. Og du fikk en helt vidunderlig fortsettelse via ankomsten til Anna Rhodius i 1662, den første og eneste kvinnen du noensinne virkelig har elsket.

Anna var forvist hit av kongen selv, og kom i følge med sin stakkarslige ektemann. Mannen hadde visstnok gjort noen mindre heldige politiske beslutninger, og var blitt sendt nordpå som straff i følge med sin kone. Han fikk raskt tilgivelse for sine synder, og fikk slippe sørpå igjen, mens Anna måtte være igjen. Hun ser ikke ut til å mistrives med den beslutningen, for hun har blitt heksejaktens kanskje viktigste enkeltperson. Måten hun forhører trollkvinner på, får det til å gå vidunderlig kaldt nedover ryggen din.

Så vendte det hele seg i 1663. Den forbannede lagmannen Mandrup Pedersen Schønnebøll, som har oppsynsrett for all lovanvendelse nord for Trondhjem, besluttet å frigjøre alle de kvinnene dere hadde arrestert som trollfolk! Han mente at det ikke var tilstrekkelig med beviser for å dømme noen av dem! Som at ikke trollpakkets egne innrømmelser var godt nok?

Du raste, skrek og ropte til han som best du kunne, men den mindre mannen lot seg ikke overrumple av slikt. Til sist hadde du ikke annet valg enn å åpne fangehullet, og derfra slippe fri alle de syndige beistene. Og om ikke det var nok, så fikk du en skriftlig irrettesettelse for utilstrekkelighet i embedet!

Du har derimot ikke gitt opp. Kanskje har du ligget lavt for en tid, men nå har du fått informasjon om at det er i alle fall en trollkvinne på Svendsøy. Amtmannen er enig i at noe må gjøres. Og du er rette mann for å gjøre det...

Motivasjon :

- Du skal gjøre Svendsøy trygg for gode kristne. Det innebærer å straffe dem som har vandret inn på djevelens vei. Tidligere ville du gått frem med hard hånd, og sørget for å la brutaliteten gi deg de svarende du trengte. Vold og tortur vil nok fortsatt kunne gi deg mye hjelp, men denne gang skal du også forsøke å supplere den harde hånden med en mykere en. Først skal du finne de håndtlangere og vitner på Svendsøy som kan være til nytte for saken din, og samle inn den informasjon som kan sankes med et smil. Etter at det er gjort, kan du ta denne trollkvinnen Synnøve i arrest, og se hva mer Anna og skarpretteren kan finne ut av for deg..

- Anna er en kvinne ulik noen annen. Kvinnekjønnet minner deg stort seg om fisk: kalde, bleke, med store øyne og åpen munn. Men om du skulle sammenlignet Anna med et dyr, ville det vært en ørn. Et skarpt blikk hevet over alle andres, som når som helst kan sveipe ned mot sitt bytte. Du har aldri i ditt liv villet ha en kvinne like mye som henne. Strengt tatt er hun her som fange, men... det spiller så veldig lite rolle.

Du vet at sorenskriveren Kähler føler det mye på samme måte. Du har egentlig aldri hatt noe usnakket med ham, men du vet at i denne kampen mellom dere kan det bare være en vinner. Anna må, skal og vil bli din. Om det krever at Kähler blir din fiende, så er det vel verdt prisen.

- Situasjonen med Kähler er allikevel vanskelig. Som sorenskriver er han dommer, og det vil være temmelig håpløst å være fogd (i din rolle som offentlig anklager), om dommeren konsekvent dømmer mot deg. Det beste utfallet er derfor om du klarer å få ham til føye seg helt og holdent etter din vilje, både i kjærlighet og i retten. Han er en blek og litt stakkarslig søring, så det kan kanskje la seg gjøre å skremme ham?

- Du har også et øverste ansvar for soldatene i ditt følge. Du er deres overordnede, og skal i utgangspunktet holde litt avstand. Samtidig ville det vært så inderlig fint om folk begynte å hviske beundrende om deg igjen, slik de engang gjorde. Soldater sladrer som kvinner, slik at om du klarer å vise dem at du fortsatt er like sterk og klok som i din ungdom, så vil historiene om dette spre seg. Du har derfor stor lyst til å gjøre dine bragder i deres nærhet, så de blir imponert. Du har likeså et ønske om å inkludere dem etter beste evne i det gode arbeidet dere skal gjøre på Svendsøy, slik at de minnes på at du ikke har glemt at du kommer fra den samme allmuen som dem.

- Vardøhus er ditt hjem, for evig og alltid. Du så hva som skjedde med Cunningham. Han døde bare noen få måneder etter at han forlot stedet. Det er her menn som dere får deres kraft. Hva som mere er, dette er det eneste stedet du virkelig føler deg vel. De få ganger du har reist sørover, til der mel-menneskene lever, har du følt intet annet enn avsky for det bløte livet de har. Guds vilje er at du skal bli her, og kjempe mot trollkvinnene på kristenhetens grense.

- Du skriver dikt, hymner og andre små vers. Målsetningen din er ikke noen dyp kjærlighet til lyrikken, om enn du ikke mistrives med det heller. Den viktigste grunnen er at du vet at det å skaffe seg et navn som dikter, vitenskapsmann eller tilsvarende er noe som kan gi anerkjennelse fra hele riket også til en innbygger i det kalde nord. Anerkjennelse kan igjen gi forfremmelser og mere til, og du forsøker deg stadig vekk på små rim. Du har derimot etterhvert begynt å innse at det simpelthen ikke er ditt talent. Du har derimot fått med deg at Ivar Mortenssønn er en ofte svært veltalende mann. Kanskje om han formulerer det, så kan du utgi det i ditt navn? Det er jo uansett ikke slik at han vil finne ut av det?

- Du har fått klar beskjed fra amtmannen om å ikke skape unødige fiender blant samene. Her hvor det ikke er langt til russere og svensker er det god grunn til å frykte at samer vil velge å handle med naboer i øst og sør, dersom det norske presset blir for hardt. Det vil igjen bety et tap av store skatteinntekter, samt at samene ikke lenger vil bli eksponert for gode, lutherske prester, men i stedet vil falle i klørne på de ortodokse. Og det er ingen sanne kristne som vil.

Anna Rhodius

Alder : 52

Ektefelle : Ambrosius Rhodius (56)

Avdøde foreldre : Fredericius Severinus (Frederik Sørensen) og Maria Dorothea Severinus.

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn:

Du stammer fra berømte medisinere, menn som bragte legekunsten videre til et høyere og mer prestisjefylt nivå. Det å vokse opp blant slike åndsgiganter i vakre København, var for deg en glede og en ære. Huset deres var et sted for mange i kretsen nærmest kongen, særlig intellektuelle som den store professor Ole Worm. Det at du var født kvinne var innenfor de dørene aldri et hinder for å delta i samtaler om alle slags dypsindige tema, slik som legekunst, astrologi og matematikk. Det eneste som spilte en rolle var at du kunne bidra med noe innsiktsfullt, noe du ofte gjorde.

Du ble raskt en respektert ung dame, og selv om du i egenskap av ditt kjønn aldri kunne få noen offisiell anerkjennelse, så var du en stemme man lyttet til. Dine råd påvirket økonomiske og teologiske beslutninger blant flere av Københavns embedsmenn, og du ble godt kjent med følelsen av å ha makt og innflytelse.

Din ektemann traff du også i byens universitetsmiljø. I 1635 disputerte Ambrosius Rhodius som doktor. Hans tema var skjørbuk og hvordan moltebær kunne bidra til bekjempe sykdommen. Du syntes han hadde enkelte huller i sin retorikk, men at argumentasjonen bar preg av å ha sett dypere inn i sykdommens irrganger enn hva de fleste kunne skryte på seg.

I tiden som fulgte leste du deg nøye opp om hva annet Ambrosius hadde forfattet. Du leste særlig hans syn på astrologi med stor interesse, og så i ham en person som kunne dele din kjærlighet for å tyde stjernene. Etter å ha gjort den forskningen som skulle til, tok du endelig kontakt med ham.

Ambrosius ble raskt avslørt som en myk mann. Han var ikke den som tok til motmæle når du hevet stemmen, eller som møtte hardt med hardt. Han var derimot en interessant samtalepartner, tidvis morsom å snakke med, og alltid vitebegjærlig. Denne kombinasjonen tiltrakk deg. Du visste nok om hvordan kvinneliv normalt var til å vite at en dominerende mann kunne bli en ulykke. Og med kløkt og rasjonalitet, sørget du for å dytte ham i rett retning, slik at han med tid og stunder ba din far om din hånd.

Ekteskapet og fremtiden deres stod i Christiania. Du var initiativtaker til å flytte ditt i 1638. Det var fortsatt bare en kort reise fra København, men en tilstrekkelig avstand til at dere for det meste ville ha arbeidsro. Dere fikk lett gode og varme relasjoner med den lokale adelen i deres nye hjemsted, og de stilte gledelig nye midler og muligheter tilgjengelig i bytte mot litt intellektuell glans.

Alt dette tillot din mann å publisere stadig nye verker. Over halvparten av dem var i sannhet dine verker, gitt ut med hans navn, men det var i orden. Alle som betød noe visste hvem som var den egentlige forfatteren. Og når hvert enkeltverk ble møtt med stadig nye hyllester til Ambrosius, kunne du smilende gjenkjenne alle de små hintene om rosen var i sannhet tiltenkt deg.

Det ble ingen barn i samlivet deres. Nettene tilbragte dere etter hvert hver for dere. Ambrosius ble over tid mer en venn enn en ektefelle, som var helt i orden da du ville ikke satt pris på å måtte sette til side arbeidet ditt for å føde. Det er øyeblikk du angrer den beslutningen, men det er uansett for sent nå.

Ting endret seg i 1657. Du hadde skuet store endringer på stjernehimmelen, og du ante allerede da at Gud hadde store tanker om endringer i Danmark. Du kunne ane konturene av en storkrig på vei, en som ville gå dårlig for København, men som også ville endre kongemaktens karakter. Samme år publiserte du under Ambrosius sitt navn en bok om dette, som blant alt dette beskrev adelens rolle i dette i mindre hyggelige vendinger.

Det hele gikk nøyaktig slik du hadde forventet det. Sverige angrep, og riket var like ved å kollapse. Men etter en redning i siste øyeblikk så tok kongen de grep som førte til eneveldet, til adelens fall, og til en ny fremtid. Du regnet med at dere nå var garantert en sikker plass ved kongens hoff. Hadde dere ikke spådd sannheten?

Det var derfor rystende når ordren kom i 1662, om at dere begge skulle tvangsforvises til Vardøhus. Uten tilgang til papir eller skrivesaker, og med totalt besøksforbud. Var kongen redd dere? Eller hadde kongen bestemt seg for å forvise dere som en liten trøstepremie til adelen? Dere har aldri fått anledning til å spørre ham.

Veien til det kalde nord var grusom og ubarmhjertig. Dette Satans land var frossent og såvidt i stand til å livnære et eneste menneske, helt ulikt deres hjemsted. Installert på Vardøhus festning, så var deres første tid her fylt med lidelse, ensomhet og desperasjon.

Det tok dere et år før dere fikk opphevet forbudet mot skrivesaker. Etter det skrev dere en strøm av brev til København med bønn om benådning. Allerede i 1663 fikk din mann svar, med tillatelse til å komme hjem. Du derimot? Fikk ingen slik nåde.

Ambrosius dro sin vei uten deg, til tross for at du hadde forbudt ham det. Du hadde aldri trodd at han hadde det i seg å nekte deg noe, men tydeligvis var redselen hans for deg mindre enn frykten for det kalde nord. Du har aldri vært så sint som når du stod vei kaien og stirret hatsk på det skipet som tok ham hjem, men etterlot deg her.

Alt det sinnet tok du ut på dine medfanger. Dere hadde uansett ikke mye til felles. Som følge av din stand, så bodde du på et av festningens beste rom. De andre fangene vansmektet i fangehullet. De var stort sett alle som en mistenkt for å være hekser, og ble presset av skarpretter Kornelius til å bekjenne sine synder.

Skarpretteren kan og kunne forsåvidt sine saker hva gjelder den grove tortur, men du innså raskt at med dine intellektuelle evner så var det mye mere man kunne gjøre for å avsløre slike syndere. I fangehullets mørke var det enkelt å fange tilståelser og innrømmelser med litt kjærlighet. Du gav dem omfavnelser og en varm skulder å gråte på, og til gjengjeld så fortalte de deg alt hva du trengte for at embedsverket kunne få dem dømt. Og om det ikke hjalp, så hendte det at du tok over jobben til skarpretteren.

Ditt arbeid tiltrakk seg raskt interessen til både den lokale sorenskriveren og den lokale fogden. Du vitnet i sak etter sak, og selv om ditt vitnemål som gift kvinne offisielt er av begrenset verdi, så var du allikevel så velformulert og så sikker i din sak, at få våget å si deg imot.

Litt etter litt er det som at dine omgivelser nesten har glemt at du egentlig er en fange her. Nå reiser du fritt omkring i amtet, og om enn du mistenker at du fortsatt vil bli stanset om du forsøker reise tilbake til Christiania, så er du ellers som en de facto embedsmann å regne. Både fogden og sorenskriveren ved festningen lytter til deg, og du har til og med fra tid til annen amtmannens øre.

Motivasjon:

- Du er kjent med de intellektuelle diskusjonene i Amsterdam om trollfolk og hvorvidt disse egentlig finnes. Og engang hadde du tvil selv. Men i løpet av selve jakten på dem her i nord? Så har all tvil forsvunnet fra ditt bryst. Verden er enkel når du har med trollfolk å gjøre. De som jager dem er på den gode side, og nesten alt hva man gjør i kampen mot dem, er godt. Trollpakket er på den ondes side, og deres handlinger er følgelig alltid onde. "Du skal kjenne et tre fra dets frukter", lyder det i Bibelen. Men vel så mye skal man kjenne fruktene fra treet. Det hele har en vakker og inderlig logikk. Djevelen kan aldri skape noe godt og ekte, slik at de han har i sin besittelse kan aldri gjøre det heller. Du vil derfor fortsette jakten din på trollfolk så lenge du er her i Vardøhus. Det gir tiden din her mening. Og desto flere som brenner i flammer du har vært med på å skape, desto flere vil du se havne i nye flammer.

- Du har lagt merke til at både fogd Mikkelsborg og sorenskriver Kähler har interesse i din person. Det tok deg noe tid før du innså at det var kjærlighet, eller i alle fall lyst, den interessen bestod av. Det er mange år siden du sist gang innså at andre var tiltrukket av deg, og det er en nesten berusende følelse. Samtidig er det en litt skremmende opplevelse. Hva disse mennene vil, later for begges del til å være noe som går utenfor en verden du er godt kjent med. Med Ambrosius var lidenskap noe som flammet rundt ideene og vitenskapen. Disse to har lidenskap for akkurat deg. Hvordan kan man kontrollere slikt?

Begge embedsmenn kan også være til nytte hva gjelder å slippe fri fra dette isødet. Sorenskriveren er nok den mest flest kontakter i så måte, og er også den som selv ønsker seg vekk herfra. Samtidig er han ikke like tiltrekkende som fogden, som er så mye mere mann. Kanskje kan astrologien hjelpe deg med å velge rett?

- Lagmannen fra Hålogaland, Mandrup Pedersen Schønnebøll, slapp i 1663 fri nesten alle fangene du hadde samlet bevismateriale mot. Det var en ganske grusom opplevelse. Alt hva du hadde gjort for å føle deg innflytelsesrik og betydningsfull igjen, ble revet bort i løpet av bare få dager. Du avskyr den mannen som pesten, og akter ikke å bli felt av hans innblanding på ny. Nå som dere reiser til Svendsøy skal du lede dine medsammensvorne til å skaffe nok med beviser til at slikt ikke kan gjenta seg, men også til at det ikke går lang tid fra bevisene er funnet til flammene tar neste trollkvinne..

- Du har funnet et slags underlig fellesskap med skarpretteren Kornelius. Du innser at det er noe galt med ham, men det plager deg egentlig ikke. Tvert om, det at han er et utskudd gjør ham bare mer interessant. Kanskje kan han være et monster ovenfor andre, men han er ditt monster. Det vil ikke si at du har en vennskapelig tone med ham i all offentlighet. En som ønsker seg benådning kan ikke bli kjent som en som er vennlig med den slags fantefolk. Men litt mer privat? Så er han så fin å være sammen med. Du har derfor bestemt deg for å finne ham en kone, så han vil ha noen etter at du har forlatt Vardøhus. Skarprettere pekes gjerne ut ved at mennesker som har begått et alvorlig lovbrudd, får valget mellom å ta jobben eller bli henrettet. Kanskje kan du finne ham en kone på samme måte?

Emil Terjesønn (Soldat)

Alder : 36

Far : Frederik Holbach (ikke offisielt)

Mor : Mathilde Valdemarsdatter

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Uekte. Bastard. Lausunge. Dette er ordene du hørte så ofte i dine første år at du av og til trodde en av dem var det egentlige navnet ditt. Den dag i dag kan akkurat de ordene stjele all den tøffheten og manndommen du har opparbeidet deg, og redusere deg til et trist, lite barn.

Din mor var tjenestepike på en gård i Bodø. Hun melket kuer, sanket korn og vasket klær om dagen, og om natten måtte hun besøke bonden i sengen hans. I dine første år tenkte du ikke stort over dette, da det simpelthen var slik verden var. Men når du hørte andre tjenestefolk kalle henne "tøs", "hore" og "skamløs", begynte du å innse at også hun var sånn som deg. En som var skitten og foraktfull.

Det var egentlig litt godt. Mamma og du var av samme fasong, og det betød at dere kunne trøste hverandre. Slik at hver gang du kom gråtende hjem fordi noen av de andre barna hadde slått deg for å være en lausunge, så fikk du sitte på fanget hennes og bli holdt. Og hver gang hun gikk med bøyd hode fra et nytt møte med bonden hun tjenestegjorde hos, så klemte du henne og hvisket at du elsket henne. At du har beholdt evnen til å være glad i andre mennesker, er den nærhetens fortjeneste.

Når du var blitt gammel nok til å arbeide på egen hånd, så dro dere fra Bodø. Det var langt enklere å få tjeneste da som dere begge var gode arbeidshester, enn da det bare var en mor med et barn som også måtte føs på. Dere dro godt og langt vekk, helt nord til Vardøhus, slik at ryktet deres ikke ville følge med på lasset. Og her i det fjerneste nord, fikk dere begge en ny start.

Din mor hadde opprinnelig gitt deg navnet Terjesønn etter din bestefar. Nå fant dere opp Terje Kristoffersønn, en lovlig ektemann for din mor, som hadde avgått med døden tidligere i din barndom. Dere solgte den løgnen godt, nok til at alle behandlet deg som ektefødt og din mor som dydig, og du merket raskt hvor annerledes livet ble med en slik vidunderlig løgn som beskyttelse. Nye dører åpnet seg, og du slapp til enhver tid å måtte møte andres forakt og fordømmelse.

Din mor fikk arbeid som tjenestefolk, hos en helt annen sorts herre enn den forbannede bondesatanen fra Bodø. Hun fikk jobbe for festningen med å lage mat og sy klær, og ble raskt både likt og respektert. Du på din side ble med ut på båtene, hvor du ble en dyktig fisker. Du trivdes forsåvidt med arbeidet, men det som virkelig fascinerte deg var soldatene du traff når du var i land. Ikke at det var mange av dem her, men den lille håndfullen med infanterister som tjenestegjorde på Vardøhus beveget seg alle med en form for selvsikkerhet og trygghet som du beundret. Når du ble enda et par år eldre, så vervet du deg i hæren med din mors velsignelse.

Du hadde egentlig forventet at du skulle tjenestegjøre i Vardøhus, men i årene som fulgte har du vært mange steder. Akkurat det var et skår i gleden, for det var vanskelig for deg å skille lag fra din mor. Men erfaringene du har fått ute i et større Norge i fredstid, har gitt deg ny selvtillit og evne til å stå langt mer rakrygget enn før.

Krigstid var verre. Fra 1657 til 1660 var det krig med Sverige, og som så mange andre ble du også utkommandert til å forsvare land og konge. Du angret da gang på gang din beslutning om å ikle deg uniform, og du var ved flere anledninger fast bestemt på å desertere. At du ikke gjorde det allikevel stammer ikke fra noen kongetroskap, men den lojaliteten du raskt følte for dine brødre i hæren. Menn som Yngve Gregerssønn og Mons Mortenssønn, yngre menn som også bar kongens farger, forble ved sin post. Hva som mere var, de behandlet deg med respekt, anerkjennelse og vennskap, slik en lausunge som du aldri hadde følt før. Du kunne ikke etterlate dem til å dø alene.

Dere tre overlevde også krigene, om enn det var mang en gang i løpet av de årene du ikke ville trodd slikt var mulig. Mange av deres kampfeller ble etterlatt i tynne, kalde graver, som det i dag er vanskelig å huske hvor var.

Etter krigens slutt fikk du nye ordre. Ditt nye arbeidssted var tilbake i Vardøhus, sammen med Yngve Gregerssønn. Det gjorde mye for nervene dine å få se din mor igjen, men du har aldri helt blitt kvitt traumene fra krigsårene. Selv nå fem år etterpå, kan du våkne opp nattestid med lyden av kanoner fortsatt i ørene.

Ikke at det har vært vanskelig å finne personer som vil hjelpe deg med det du plages av. Det harde livet, kombinert med en velsignelse fra Vårherre, har gitt deg et mandig, imponerende ytre. Du legger merke til at stadig vekk flere voksne kvinner titter på deg med interesse..

Motivasjon :

- Som barn fikk du aldri vite hvem din egentlige far var. Alt hva din mor fortalte var at han hadde forlatt dere, og uansett hvor mye du spurte og gravde, så avslørte hun ingenting. Noen måneder etter at du kom hjem igjen fra krigen, sommeren 1661, så avslørte hun derimot mere. Hun fortalte at din far var en prest, av alle ting! Denne presten, en Holbach, hadde tydeligvis begynt å brevveksle med din mor. I tillegg til sjokket om hvem din far var ble du også litt overrasket over avsløringen om at din mor kunne lese, men så var tydeligvis tilfellet.

Litt etter litt fikk du hele historien på bordet. Din mor og far hadde truffet hverandre i København, og hun hadde blitt forelsket i ham. Han på sin side hadde rømt så snart han hadde fått hva han ville fra henne, og som konsekvens hadde både ditt og din mors liv blitt så mye tøffere og mer brutalt enn hva det hadde trengt å være. Det tok deg ikke lang tid for du begynte å føle avsky for denne mannen. Du besluttet deg for å aldri møte ham, uansett hvor godt det hadde vært å ha en far.,

Han har derimot gang på gang skrevet til din mor, og hun har lest brevene høyt for deg. Det har blitt tydelig at han ønsker en eller annen form for nærhet med deg, og du synes å merke tegn til anger i tekstene hans. Etter mye overveielse har du ombestemt deg, og under tvil vil du møte ham ansikt til ansikt, for simpelthen å finne ut av hvor han og du står. Kanskje kan du få noe ut av det i klingende mynt også?

- Modne kvinner liker deg. Du har fått flere invitasjoner fra både enker og gifte kvinner, og du skal ikke fornekte at det har fristet. En gjensidig flørt er slik et vidunderlig gjensidig kompliment, hvor hun og du veksler på å gjøre hverandre gladere og sterkere. Men det som kommer etterpå, skremmer deg. Du har faktisk aldri vært til sengs med noen, da tanken på å sette en lausunge til verden er nesten like fryktinngytende som å måtte dra i krigen igjen.

Du begynner forøvrig å innse at du trenger en vei ut av hæren. Du vet godt at krig med Sverige kan bryte ut når som helst igjen, og flaksen du hadde som gjorde at du overlevde forrige gang, kommer ikke til å redde deg på ny...for så mye flaks har ingen. Men skal du forlate uniformen, må du finne en gård hvor du kan skape et hjem. Løsningen på både din manglende erfaring og din manglende gård kan kanskje forenes. Ved å finne en kvinne som er villig til å ønske deg velkommen i sitt hjem som sin nye ektemake, så har du en ny måte å sørge for ditt livsopphold på, og du kan endelig gjøre det som alle dine medsoldater gjerne snakker så ivrig om. Din mor kan også flytte inn på gården når hun blir for gammel til å gjøre tjeneste i Vardøhus, slik at hun fortsatt kan leve sammen med deg.

- Noe av jobben din som soldat er å håndtere trollkvinner. Lede dem til arresten, stå vakt utenfor døren til fengselscellen, og til sist eskortere dem til bålet. Det er ikke en oppgave du holder kjær, men det er hva du får betalt for. Samtidig er det ingen som hindrer deg i å gi dem litt omtanke på veien de må gå. Et smil, en klapp på skulderen, noen vennlige ord? De går gjennom sin egen krig i møte med rettsvesenet, og deres dødsfall er minst like smertefulle som de man møter på slagmarken eller hos feltskjæreren. Du skal ikke være den som sørger for at byrdene deres blir større enn hva de må være. Du har derimot ingen ambisjoner om å være illojal til embedsverket, og noe bidrag til deres fluktplaner har du ingen tanker om.

- Mons Mortenssønn har du ikke sett på fem år nå. Han sluttet i hæren når krigen var omme, og dro hjem til Svendsøy hvor hans far bor. Du trenger å få snakket om krigen med ham. Yngve er en god venn, men nekter konsekvent å snakke om årene 1657-60 med deg. Han har tydeligvis ikke noe behov for å måtte gjenopplive den slags minner. Du derimot? Selv om det har gått fem år siden den gang, så er det av og til som at det skulle vært i går. Du våkner om natten, ute av stand til å se forskjellen mellom da og nå. Om du ikke får snakket med noen om det, tror du at du vil bli helt gal....

Yngve Gregerssønn (Soldat)

Alder : 30

Avdød far : Greger Thamissønn

Avdød mor : Lise Halvardsønn

Tante : Marthe Thamisdatter

Fetter/kusine: Halstein Olsønn, Ragnhild Olsdatter

Filleonkel : Fullmektig Ole Kolbjørnsen

Lojalitet : Nøytral

Bakgrunn :

Det var alt annet enn enkelt å vokse opp på Svendsøy. Din mor døde kort tid etter å ha satt deg til denne verdenen, og det ble din far Greger, din tante Marthe og din bestefar Thamis som utgjorde familien din. Thamis var en lukket mann som du ikke husker spesielt godt lenger. Din tante var en langt mer sprudlende skikkelse, med eventyrlyst og mye energi, som du fortsatt husker med glede. Og din far? Det tok deg noen år før du innså det, men din far var som Thamis, selv om han latet som at han var som Marthe.

Faren din kunne riktignok le, løpe i sanden og fortelle eventyr. Men ingenting av alt det var ekte. Du husker ennå hvordan det var å se forvandlingen komme over ham de gangene det bare var deg og han alene. Utendørs var han en lystig og entusiastisk mann, men når døren stengte bak dere så kunne tungsinnet falle over ham når alle andre var dratt til sitt. Og med tungsinnet kom gjerne tårene.

Du vet ikke den dag i dag hvorfor han lot deg se det ingen andre fikk se. Han var så flink til å skjule det for alle andre, så hvorfor ikke også for deg? Kanskje var det fordi du var et barn, og han ikke trodde han trengte å gjemme seg? Eller fordi han stolte mer på sin egen arving? Eller rett og slett fordi han ikke orket late som hele tiden? Du fortalte derimot aldri noen om hemmeligheten hans.

Ei heller forstod du hvorfor han var så trist. Din far hadde giftet seg med din mor i temmelig ung alder, og hennes bortgang kan kanskje ha kostet ham mye. Men ingen klamrer seg da fast til en sorg så lenge?

Du la etter hvert merke til at han var livredd for en eldre kar ved navn Jakob Alfssønn, en mann som de fleste andre beundret. Faren din var flink å skjule alle slags følelser, så det tok deg lang tid før du merket noe til det, men etter noen år innså du at Greger alltid fikk en grunn til å gå når Alfssønn kom i nærheten.

Som trettenåring fikk du endelig samlet nok tråder og nok mot til å endelig spørre din far hva det var som foregikk. Hvorfor var han så redd? Hva var det han skjulte? Faren din gav deg det et panisk blikk som svar. Det var åpenbart at det var overrumplende for Greger at du var både observant og i ferd med å bli voksen.

Han grep deg i skuldrene dine da. Stirret deg inn i øynene. Og med mere frykt og redsel i stemmen enn hva noe menneske noensinne burde ha, ba han deg inderlig og instendig om å rømme derfra før det var for sent. Han svarte ikke på noe spørsmål om hvorfor han var redd, annet enn at det ville ikke hjelpe å si et ord til noen.

Oppfordringen om å flykte satte et støkk i deg som aldri helt forsvant. Og du tok rådet hans. Allerede som 15-åring forlot du hjemmet ditt, og lot deg verve i hæren. Du er ikke sikker, men den dagen du reiste fra Svendsøy, var den første gangen du noensinne har sett din far med et ekte smil på leppene, og sann fred i blikket.

Årene som fulgte ville bli kaotiske. Soldatlivet var tøft som ung mann, og det var vanskelig å ikke bli utnyttet av andre, mer erfarne soldater. Du hadde et nesten litt feminint ytre i tenårene, som nesten konsekvent tiltrakk seg alle mulige slags problemer. Enda verre så fikk du som 17-åring beskjeden om at din far hadde druknet på havet, sammen med de fleste andre voksne menn fra fiskeværet. Tårene dine rant, samtidig som du innså at du sannsynligvis ville vært en av de døde hadde du forblitt i Svendsøy.

Det var en ensom tid. Heldigvis fikk du etterhvert god kontakt med flere soldater, som ble dine venner og brødre. En var Emil Terjesønn, en litt eldre kar som lærte deg hva du trengte å vite for å leve et godt liv i hæren, og mere til. Emil var trygg og solid, og den sortens kar som alltid holdt hva han lovet. Når krigen brøt ut i 1657 traff du også på en yngling ved navn Mons Mortenssønn, overraskende nok også fra Svendsøy, som du også skulle utvikle sterke bånd til.

Det var godt at du hadde begge de to, for krigen er intet du kunne ha klart å overleve på egen hånd. Døde kropper var et så altfor ofte tilbakevendende syn. De fleste av dem hadde ikke falt i kamp, men simpelthen blitt tatt av dage av sykdommer av den sorten som alltid følger en hær på marsj. Du kan fortsatt huske hvordan det var å falle omkull i teltet etter en lang dags marsj, bare for å våkne opp til at sidemannen din hadde dødd i løpet av natten. Når du slo øynene opp, stirret du inn i et blekt og dødt ansikt.

Årene etter at krigen var omme har du tjenestegjort ved Vardøhus festning. Det er en god plassering, og du får være med din venn Emil. Det eneste skjær i sjøen er at han stadig vekk forsøker å snakke om opplevelsene deres i krigen. Det er ingenting du har det minste lyst til. Tvert om, det skjærer seg i brystet ditt hver gang han nevner en død venn eller forferdelig opplevelse, og du går som regel rett ut av rommet hver gang Emil begynner å snakke om noe som er for vondt.

Motivasjon :

- Du er på vei til Svendsøy for at fogden og sorenskriveren skal jakte hekser der. Du kan godt tro at det finnes en trollkvinne eller to på Svendsøy, men du er sikker på at ingen i familien din er involvert. Om de forsøker trekke din tante eller Mons Mortenssønn for retten, skal du i alle fall støtte dem så godt du kan i kulissene. Du har et temmelig ambivalent forhold til Svendsøy, og noen innbyggere derfra kan du gjerne se gå opp i flammer uten å lee en muskel. Men ikke de to. Og helst ikke noen de står nær heller.

- Jakob Alfssønn er død, og har vært død i 12 år. Det samme gjelder din far. Du er temmelig sikker på at du aldri vil finne ut av hva som skjedde den gang for mange år siden, og at hva enn det var som gjorde din far så redd, så vil det forbli et mysterie. Samtidig er det å komme tilbake til Svendsøy fortsatt litt skremmende og rart for deg. Du ønsker på et eller annet vis å ære din fars minne mens du er her, gjerne sammen med resten av din familie. Kanskje du kan finne sammen med din tante igjen?

- Det er en bit av deg som gjerne vil lære å snakke om ting som plager deg. Som har lyst til å gi slipp på alle de smertefulle opplevelsene du stadig vekk gjenopplever i ditt stille sinn. Men hver gang du har forsøkt å snakke om de vonde årene, så har det enten vært som at ingenting har kommet ut, eller så har det blitt babling av verste og mest uforståelige sort. Det er en frykt som tar over sjelen din hver gang du forsøker å være ærlig og sårbar, som du ikke vet hvordan håndtere. Kanskje vil det hjelpe å ta farvel med din far? Kanskje finner du noe spor der etter Jakob Alfssønn som du kan hevne deg på? Eller kanskje til og med det finnes noe trolldom som kan bryte denne frykten?

- Gjennom krigen hadde du følelser for Mons Mortenssønn du ikke helt forstår, og aldri helt har orket å nøste i. Det var ingenting seksuelt, og du fikk aldri noen trang til å gjøre noe med ham på samme vis som med de kvinner du har kjent. Men det en skjørhet i ham, til tross for at han var en sterk og solid ung mann, som du ble fascinert av. Du pleide som regel å sove tett inntil ham, så du kunne beskytte ham fra kulde og vind, og til gjengjeld føle en mystisk fred gjennom hele deg. Nå var dere langtifra de eneste som innså nødvendigheten av å gjøre bruk av hverandres kroppsvarme i løpet av kalde vinternetter, men du tror ingen andre opplevde det som stort mere enn bare varme. For deg var det noe nesten sakralt, som å holde fast i noen litt nærmere himmelen enn du er. Du undres på om den følelsen vil blusse opp igjen i hans nærvær.

- Alle soldater drikker, men få soldater drikker mer enn du. Det er noe befriende ved å drikke, som du aldri har opplevd på annet hold. Brennevin frigjør deg fra å måtte tenke på alt mulig rart og dumt. Kanskje kan du ikke slippe unna ditt eget hode, men du kan i alle fall bedøve det for noen timer. Det har derimot fått deg i noen problemer allerede, og kan skaffe deg enda større vanskeligheter. Tenk om en fange rømmer fordi du er full? Men.... du tror kanskje ikke du klarer deg uten en dram eller fire.

Skarpretter Kornelius Adamssønn

Alder : 43

Far : ukjent

Mor : Marit Runedatter

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Du vokste opp i Kistrand, innerst i Porsangerfjorden. Det var et fiskevær der, men du husker ikke så mye av det. Det er i det hele tatt mye du ikke husker lenger. Noen ganger forsøker du å spørre deg selv hvor det var du egentlig kom fra, men hver gang du lykkes med å hente frem et minne, så skulle du ønsket at du ikke hadde forsøkt.

Det lille du husker er at du var en blant flere unger, i et hjem hvor det nesten aldri var nok mat på bordet, og at det aldri var en far tilstede. Det var kaldt i dette huset dere delte, og du var stadig vekk syk. Du hadde både brødre og søstre, og du erindrer at du var med på å begrave noen av dem. Det var aldri trist, for du visste at de hadde det bedre der de kom. Selv presten, i sine fine klær, sa det samme. Så da måtte det være sant. Døden var bedre enn livet. Eller?

Din mor slo deg ofte. Noen ganger gjorde det så vondt at du ikke visste stort mer enn smerte. Når du en dag klarte å velte melsekken hennes, slik at litt av innholdet forsvant ut i luften, slo hun deg så hardt at du var sikker på at hun ville drepe deg. Men da virket det underlig nok som om at livet var bedre enn døden. Du rømte fra huset, fra Kistrand og fra døden din mor ville skjenke deg.

Livet på rømmen var ikke lett. Du måtte takle kulden, matmangelen og rovdyrene. Bare noen få av rovdyrene gikk på fire, resten gikk på to og var langt farligere. Det var mange netter du var døden nær, men for hver gang livet ditt var i fare, ble du bare desto mer bestemt på at du ikke skulle forlate denne verdenen ennå. Men hvorfor? Du grublet ofte på akkurat det når anledningen bød seg.

Du hadde utholdenheten, tøffheten og flaksen til å klare deg flere år i villmarken. Litt etter litt ble du en av rovdyrene. De du tidligere hadde flyktet fra, ble etter hvert byttet ditt. Du ran, stjal og slo ned de du møtte på veien, og tok hver eneste eiendel du hadde bruk for fra dem.

For en tid så fant du fred i akkurat dette. Det hele var ganske så rettferdig. Alle jaktet på alle, og den som var svakest tapte. Men du oppdaget raskt at ingen liker for dyktige rovdyr.

Soldater, menn med uniformer og våpen, sporte deg opp og fanget deg. De tok deg med til en domstol lenger sørpå, hvor det skjedde mye du aldri helt skjønte. Noen snakket veldig lenge, og så snakket andre igjen veldig lenge. Når du forsøkte å snakke, en evne du da ikke hadde brukt på lang, så slo noen deg igjen. Du valgte å tie, og ventet stille på at alt dette rare skulle slutte.

Det tok lang, lang tid, men til sist var det noen på dette stedet som snakket til deg. En mann med rike klær og myk kropp spurte deg noe. Du forstod ikke riktig hva han sa, for det var en lang og vanskelig setning, og du var ikke vant med så mange ord. Han gjentok setningen igjen når du ikke svarte, men du ristet fortsatt uforstående på hodet. Til sist sa han på enklere vis : "Enten blir du skarpretter, eller så dør du".

Du syntes å huske at å være en skarpretter var en dum ting, men det å være død var verre, så du mumlet "skarpretter", som han tydeligvis godtok som svar. Deretter tok det ikke lang tid før du begynte dine plikter.

Årene som fulgte lærte deg mere om hvordan snakke med andre mennesker. Litt av villskapen falt av deg, og du kunne delta i samtaler der hvor det var nødvendig. Men du har allikevel alltid følt deg som en ulv blant reinsdyr, og alle lydene reinsdyrene lager endrer ikke på det.

Dine nye arbeidsoppgaver bestod av tortur, henrettelser, gapestokker og mangt annet som hører til. Du har aldri likt torturen. Smerte bare for smertens skyld? Det virker så meningsløst. Men du gjør jobben du må, for å holde deg selv i live, inklusive å skjære og kutte dem som viktige folk ber deg skjære og kutte i. Henrettelsene var bedre. De gav i alle fall en varig endring. Og de gav deg anledningen til å stirre inn i døden på kloss hold, i håp om å finne de svarene du trengte der inne.

Det var også på Vardøhus festning hvor du oppdaget at livet var mer enn bare fraværet av død. Du hadde aldri hatt anledning til å kjenne på dette tidligere, men det å holde fast en levende kvinne gav deg en helt særegen varme. Du skadet dem ikke, bare holdt på dem, og kjente hvordan hjertet deres dunket raskt, raskt, raskt.

Noen spørsmål til de som ville snakke med deg avslørte at det fantes en helt annen virkelighet der ute, en bestående av kjærtegn, mykhet og nærhet. Det var ikke en du kunne dele med kvinnene i fangehullet. Det ville ikke bli riktig, hverken for deg eller for dem.

Du har derfor stadig vekk forsøkt å bli mere og mere menneske. Bit for bit har du lært enda mere om hvordan si de rette tingene og gjøre de rette handlingene, slik at folk skal akseptere deg. Og litt har det hjulpet, selv om mange behandler deg like dårlig som alltid.

Motivasjon :

- Ti år med vold som barn, etterfulgt av flere år i villmarken, gjorde deg til noe annet enn alle andre. Du lærte aldri de samme spillereglene som andre forholder seg til, og når du innså at det var noe du manglet, var det hele nesten for sent. Du har blitt skarpretter, og må være det til du dør. Du har derimot litt etter litt lært deg mer om hvordan være som alle andre, og du har lyst til å ta enda noen flere skritt i den retning før døden henter deg til helvete. Du er derfor alltid glad for å være med på reise til nye steder, for er du riktig heldig, så er det ingen der som innser at du er skarpretter før etter at det har gått litt tid. Av og til får du noen timer sammen med mennesker, hvor de behandler deg som alle andre. De timene er verdt sin vekt i gull.

- Fru Rhodius, eller Anna som du kan kalle henne når det bare er dere to, er varm, snill og god. Hun kommer mange ganger ned i fangehullet sammen med deg. Hun er også på sett og vis en skarpretter, om enn du vet at du ikke må kalle henne det. Du har lyst til å klemme henne varmt og godt, og du har en sjelden gang våget å drømme at hun ville klemme deg tilbake. Hun er den første kvinnen som virkelig har brydd seg om deg i ditt liv. Du innså aldri før hun kom hvor mye du savnet noe som gjorde nettopp det.

- Du har ikke gitt opp tanken om å finne ut av hva som skjer etter døden. Nå har det ikke vært en henrettelse på et par år, fordi av en eller annen grunn ble alle heksene dere hadde i fangehullet sluppet fri. Men neste gang du får ledsage noen til bålet, så vil du forsøke å gjøre en handel. Du på din side skal fortelle henne så mye som du vet om døden, hvis hun lover etter beste evne å forsøke komme tilbake for å fortelle deg hva som ligger bortenfor livet. Kanskje kan du endelig forstå hva som venter deg etter din død?

- Det er dine oppgave å bedrive tortur. Det skjer riktignok at Anna tar over jobben, snill som hun er, men som hovedregel er det du som må gjøre dette. Du er overrasket over at det å skade andre har begynt å gjøre litt vondt for deg og. Skrikene deres har til med ført til at du har tatt til tårene. Hva er dette for en rar oppførsel du har begynt med? Du trenger å finne noen du kan snakke med om dette, noe som kan gi deg et svar som hjelper deg gjennomføre de oppgavene du plikter å utføre. Prester skal ettersigende ha mange gode svar. Kanskje kan du kan høre med presten her om han kan hjelpe deg?

(MERK! Legg merke til at skarprettere er sosialt utstøtte i Norge på 1600-tallet. Denne rollen må derfor regne med å bli til dels avvist av andre. Ikke velg denne rollen om du ikke tror du kan takle å være en "outsider". )

(MERK2! Om du spiller denne rollen, har du en del ansvar. Det innebærer blant annet at du skal være delaktig i "vannprøven" for en eller to spillere. For at en slik scene skal være sikker må dette trenes på, og det forventes at det gjøres på forhånd av laiven. I tillegg vil vi bruke en metateknikk for torturscener, hvor en god evne til å beskrive en scene vil være viktig. (Se mer under "Praktisk"). Ikke velg denne rollen om du ikke er klar for et slikt ansvar.)

Josefine Holbach

Alder : 41

Foreldre : Sofus Halstrup og Iselill Halstrup (gamle og boende i Skiftun)

Ektefelle : Friedrich Holbach

Barn : Georg Holbach (studerer teologi i København), Lisette Holbach (boende i København, men nylig ankommet Svendsøy), Oliver Holbach (død 1 måned gammel)

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Dine foreldre tok bibelens påbud om å være fruktsommelige svært alvorlig, med det resultat av at du har syv brødre og seks søstre. Det innebar en temmelig livlig barndom, fylt med mengder av latter, gråt, krangel, summing og fnising. I det hele tatt var det ganske så kaotisk, og du har vanskeligheter for å huske mange øyeblikk hvor du fikk sitte i stillhet og ro lenger enn fem minutter.

Det burde ha vært en lykkelig barndom. Og på mange måter var det lykke i dine unge år, men den følelsen måtte ofte konkurrere med tristhet og en slags underlig ensomhet. Dine foreldre hadde sjelden tid til deg, ikke fordi de mislikte deg, men de hadde sjelden mye tid til noen av barna. Og de av dine søsken som var omtrent i din alder, virket til å være av en helt annen støpning enn den du var. Du skrev dikt, leste filosofi og drømte om en renere og vakrere fremtid, mens dine brødre og søstre var mer opptatt av jordbruk, handel og daglige praktiske gjøremål.

Ekteskap var virkelig ikke noe du hadde skjenket mange tanker. Du visste naturligvis at det kom til å skje en dag, og du var til og med enig i at det var rett og rimelig at slikt skjedde. Det var tross alt Guds ønske at man skulle finne en make. Men... det hele var ganske så teoretisk. At du faktisk skulle stå foran alteret med en mann, og ta ham som din til evig tid, virket rart og fremmed de få gangene ideen engang streifet hodet ditt.

Det var derfor et sjokk for deg når din far fortalte at den unge presten fra sognet bortenfor hans, hadde bedt om din hånd. Den unge presten Friedrich hadde vært på besøk hos dere tidligere, men i en så stor barneflokk hadde du da aldri hatt anledningen til å bli kjent med ham, og der og da var han nesten som en fremmed å regne. Du fikk et panikkanfall på stedet, hvor svetten silende nedover skuldrene dine, og lungene dine ble helt uvillig til å trekke luft. Ekteskap? Hva var vel dette?

Etter at det verste av skrekken hadde gitt seg, så spurte din far deg igjen. Du nølte med å gi ham et svar, og ba om å få treffe Friedrich flere ganger. Friedrich kom, og dere fikk endelig snakket sammen. Til å begynne med så hersket angsten din i de samtalene, men litt etter litt begynte du å verdsette ham. Han var kanskje litt mer kynisk enn du var, men du likte godt hvordan lyset i øynene hans ble tent av hva du hadde å fortelle. Dette var en mann som var villig til å lytte til det budskap du hadde å dele.

Til sist aksepterte du din fars ønske, og du og Friedrich ble gift. Du flyttet til hans prestegård, og ble hans prestefrue. Det var rart til å begynne med, og du ser av og til tilbake på noen av dine første år med en smule skam. Blant annet din trang til å deklamere selvskrevne hyllingsdikt til Gud for bøndene hver morgen, for å motivere dem til ekstra innsats, virker litt naivt sett med etterpåklokskapens lys.

Men du holdt ut, og det ble et vakkert samliv. Snart kom også barn til, først Georg, så Lisette. Deres tredje barn, Oliver, døde kort tid etter fødselen. Den stunden ble den tyngste i ditt liv, og du bærer fortsatt dyp skam over at du anklaget Gud for å ha forlatt deg. Kanskje ikke høyt og åpenlyst, men i ditt stille sinn. Og sier ikke Salomos Ordspråk at Herren avskyr den ondes tanker?

Med din manns hjelp kom du gjennom den grusomme tiden. Han var hele tiden hos deg, og selv når ektesengen stod kald fordi du ikke orket tanken på enda et dødt barn, så svek han deg aldri. Det var da du ble deg selv bevisst at du aldri skulle forlate din mann, slik han aldri hadde etterlatt deg.

Reisen til Svendsøy var til å begynne med spennende. Du følte deg litt som en Guds tjener, kommet for å spre Ordet til de fjerneste av kongens folk. Den bitende kulden fratok deg noe av den gleden, men fortsatt sørget du for å formidle Guds budskap til disse menneskene som var på nippet til igjen å bli hedninger. Du fikk også muligheten til igjen å være din manns støtte, særlig i det grusomme året 1653, da så mange menn ble tatt av havet, og din mann skulle forsøke formidle hvorfor.

Vintrene fratok deg derimot muligheten til å gjøre slikt, i de månedene hvor solen aldri viste seg. De iskalde vintrene vekker alltid en hoste hos deg, som blir verre og verre for hvert år. Du ender gjerne opp med å bli sengeliggende, dekket av tepper som skal skjerme deg fra kulden, selv om de aldri helt lykkes med det.

For to år siden sendte dere av gårde barna deres sørover til Friedrichs bror, Victor. Det var et godt valg, for barn som skal bli voksne, trenger andre omgivelser enn hardbarkede fiskere til selskap. Samtidig har det vært en hard opplevelse å være så lenge borte fra dem, som har overbevist deg om at du skal øse ut så mye kjærlighet på dem du kan, så lenge du har anledningen. Heldigvis har din datter nylig kommet tilbake.

Motivasjon :

- Din mann arbeider hardt for muligheten til å komme vekk herfra. Du er usikker på om han noensinne vil klare det. Det er lett å bli glemt her i det ytterste, kalde nord, og det kan være at drømmen om å komme sørover blir med drømmen. Du er heller ikke naiv, og innser at du vil ikke tåle svært mange flere vintre. Du skal derimot ikke skilles fra din mann. Om dette blir deres siste år sammen før Gud henter deg til himmelriket, så skal du leve ut disse dagene i så mye lykke du evner.

- Din datter Lisette er tilbake. Hun er nylig ankommet, og har fortalt mye om sine opplevelser i København. Blant mange andre anekdoter, historier og beskrivelser, har hun fortalt om den store brannen som tok livet av store deler av familien Kähler, inklusive de som skulle føre familien videre. Du føler naturligvis med sorenskriveren, og du vil gjerne tilby ham trøst og hjelp. Du innser at han nok vil trenge en ny hustru for fremtidens skyld, og vil gjerne bistå ham med dette om du kan.

- Du forsøker lede an din mann i Guds kamp på Svendsøy. Guds vilje består av to sentrale elementer. Det ene er budskapet om håp og evig liv. Det andre er å være en straffende hånd, for de som beveger seg ned den gale stien. Kirketukt har ikke vært din manns sterkeste side, og han har en tendens til å la nåde gå for rett. Det er derfor bra at du er der hos ham, for å mane ham til sterkere innsats. Ikke fordi du hater eller forakter synderne, tvert imot. Den harde hånd er det som holder bønder og annet fra samfunnets bunn på den smale sti, og redder sjelene deres til himmelriket.

- Du har bitt deg merke i "Søstrene". Dette er en flokk med voksne kvinner som på noenlunde diskret vis sørger for at dører og hjerter forblir stengte for deg, din mann og for Gud. De er ikke uten forsonende kvaliteter, og du har en viss beundring for deres standhaftighet og vilje. Du vet at din mann særlig har god kontakt med en Bodil Guttormsdatter, og du stoler på hans dømmekraft til å tro at hun nok er et hestehode bedre enn de andre. Samtidig kunne du godt tenke deg å gjøre slutt på deres virke, slik at hele samfunnet lettere vil lyde både Guds og kongens lov.

Lisette Holbach

Alder : 16

Foreldre : Friedrich og Josefine Holbach

Bror : Georg Holbach (bor i København)

Onkel : Christian Holbach (bor i København)

Lojalitet : Lojal

Bakgrunn :

Du hadde dine første år i et vakkert og vidunderlig hjem. Pappa Friedrich og mamma Josefine var søte, snille og kjærlige, og dere elsket hverandre alle riktig høyt. Du husker hvordan din far kunne kile deg til du skogglo, og hvordan din mor fortalte vakre, små dikt. Broren din Georg var bare litt eldre enn deg, og akkurat kjip nok til at du kunne spille ham mangt et pek, og alltid snill nok til å tilgi deg for det når dagen var omme.

Du har hørt fra dine foreldre at du var født lenger sør, men at du allerede som toåring ble med på ferden nord til Svendsøy. Du husker åpenbart ikke stort fra dine første leveår, slik at det alltid har vært viddene og vannet nordpå som har vært hjemme. Du innså derimot tidlig at din mor ikke taklet kulden spesielt godt. Hver vinter, når du kunne gledelig stirre både snøen og stormene inn i hvitøyet, så lå hun til sengs og hostet så kraftig at du helst bare ville være utendørs hele tiden.

Du vet at din bror hadde det mye på samme måte. Denne isete verdenen her nordpå var på mange måter spennede, til og med nesten magisk, men det var en magi som kom på bekostning av deres mors helse. Dere forsøkte å gjøre noe med det, via tepper, klemmer og varm drikke, men ingenting hjalp. Og skamfølelsen over hvordan dere aldri lykkes med å gjøre mor frisk, har hengt over dere begge.

Du likte godt selskapet til disse nordboerne. Blant annet så husker du særskilt en kjempestor kar ved navn Jakob Alfssønn, som ofte lot deg ri på kneet sitt, og som stadig vekk klappet og koste på deg. Dessverre ble både Jakob og mange andre tatt av stormen i året 1653, og flere av de du holdt kjær her, forsvant fra deg for alltid. Du ble mer sky hva gjaldt å knytte vennskapsbånd med fiskere etter det, og har nok holdt deg på avstand fra de fleste. Elli Knudsdatter, et par år eldre enn deg, ble derimot en god venninne. Hun var ofte en dyster jente, men du oppdaget hvilke knapper du kunne trykke på for å vekke smilehullene hos hun og.

Den du la aller mest merke til dog, var Mons Mortenssønn. I dine yngste barneår var han kun en av mengden, men det forandret seg når du så hvor staselig han så ut når han kom hjem fra krigen i uniform. Du var kun 11 år den gang da, men den beundringen som ble vekket hos deg for fem år siden, har ikke falmet. Tvert om, du har gjerne sørget for å være mest mulig nær ham når du har kunnet.

I 1663 ble du plassert på et skip sammen med din bror. Dere skulle ned til København, for der å lære alt som var forventet av dere som unge av god stand. Ingen av dere hadde spesielt lyst til det, og dere forsøkte snakke foreldrene deres til rette, men uten hell. Veien førte sørover, til der hvor vinteren ikke hersker i samme grad.

Du var fast bestemt på å ikke like noe av det, men møtet med byene sørover, og særlig København, knuste den målsetningen. Gigantiske byer! Tusenvis av mennesker! Farger! Opplevelser! Musikk! Om du ikke hadde kommet til himmelen, så forstod du nå i alle fall bedre hvordan det må være når Gud henter en opp til seg etter døden.

Dere skulle bo hos deres onkel, Victor Holbach. Victor var en hyggelig vert, og dere lærte mye fra både ham og huslærerne hans. Du ble trent i dans, musikk, samtalekunst og alt annet som kunne være nyttig for en fremtidig hustru. Du fortalte aldri noen av huslærerne dine det, men det var som regel Mons Mortenssønn du så for deg som ektemannen du kunne være hustru til.

Victor Holbach sørget også for at du kom nærmere sladderet og ryktespredningen som hørte København til. Du likte ikke den ondsinnetheten som lå bak alt sladderet, men syntes samtidig det var spennende å høre om alt som skjedde med storheter og personligheter i byen.

En av de historiene du hørte, var om stakkars familien Kähler. Du husket sorenskriver Kähler fra noen sjeldne treff nordpå, og tenker på ham som en hyggelig, gammel mann. Det du fikk høre ganske nylig, var at størsteparten av Kählers familie (sorenskriverens svigersøster, nevø og niese) alle sammen hadde dødd i en brann, og at sorenskriverens bror selv var alvorlig skadd. Det gjorde vondt i hjertet ditt å tenke på hvor ensom sorenskriveren måtte føle seg, etter at så mange familiemedlemmer var hentet av Gud.

For kort tid siden seilte du nordover igjen for å se din familie. Det er en lang, og ikke alltid helt sikker reise, men du trengte å se din mor og far. Du hadde ikke lest så mye om det i brevene dere har utvekslet, men bekymringen for din mor har vært med det under hele oppholdet her sørpå. Tenk om hun døde der oppe, mens du levde i luksus og velbehag i København?

Motivasjon :

- Du har nylig ankommet det kalde nord igjen, ffor å se etter din mor. Det er ikke vinter, så du forventer at hun er i god helse... men du forventer også at når vinteren kommer, vil den helsen være en saga blott. Du vil gjerne overtale henne til å bli med deg sørover, til tross for at det vil etterlate din far alene, og til tross for at du ikke er overbevist om at din mor vil la seg overtale. Men hva slags datter ville du være om du ikke forsøkte redde din mor?

- Mens du er her, har du også god lyst til å ta opp igjen tråden med Elli. Hun var alltid en sårbar jente, med mange mørke tanker. Du vil henne vel, og vil mest av alt at hun skal være en av Guds barn. Du frykter derimot for at Djevelen kanskje har interesse i henne. Kanskje kan du lede henne ned den rette sti igjen med hjelp og varme og kjærlighet? Og om det alene ikke er nok, kan du alltids snakke med din far. Du liker ikke tanken, men både dine foreldre og mange andre er enige i at tukt kanskje er måten for å få vekke gudfryktigheten hos andre?

- Mons! Mons, Mons, Mons! Du har også fått opplæring i å tegne, og det du som regel har tegnet er en kjekk, ung mann i flott uniform. Du husker riktignok at Mons pakket vekk den uniformen etter at han sluttet i hæren, men... i ditt indre blikk? Så er han fortsatt iført de samme stramme plaggene.

Nå som du skal tilbake, har du god lyst til å sprenge noen barrierer. Som barn våget du aldri virkelig snakke med Mons. Han var skremmende kjekk, og flere år eldre enn deg. Men nå som du har blitt to år eldre enn sist gang du snakket med ham, så tror du at du vil klare å finne motet til å være mer frempå. Kanskje.

Du vet forsåvidt at han er en fisker, og du er en prestedatter, og at dine foreldre aldri vil godta et ekteskap mellom dere... men. Gud kan gjøre det umulige mulig? Og om Gud ikke vil, så kunne det i alle fall være fint å kjenne litt mere på hvordan det er å være nærmere ham...

Sverre Andreassønn

Tjenestefolk hos prest Holbach. Jobber med forefallende arbeid, bistår med matlaging, rydder og steller etter behov. (Arrangørrolle).