Verden utenfor Svendsøy - politikk, krig og penger
Denne siden forteller deg litt generelt om Danmark-Norge og Vardøhus amt på 1600-tallet. Den kan være nyttig for roller som vil snakke litt om utviklingen i landet i sin helhet, eller deg som vil vite litt mer om de store linjene bakenfor det som skjer i Vardøhus. Dette er IKKE obligatorisk lesing.
Kongemakt og krig
• Tvillingriket Danmark-Norge har hatt en vanskelig periode. Ved århundrets innledning var landet det sterkeste og rikeste i Norden. I 1665, etter stadig nye og utarmende kriger mot Sverige, har man mistet Skåne, Halland, Belkinge, Bohuslen, Jemtland og Herjedalen.
• Krigene fører til mange problemer for både konge og innbyggere. 15.000 mann er utskrevet til militærtjeneste, av en mannlig befolkning på ca. 250.000. I forhold til folketall utgjør dette en av de høyeste andelene i Europa. Disse hærene er dyre, særlig i krigstid, og som følge av dette blir skattene økt gang på gang, vanligvis i kjølvannet av hver nye krigserklæring.
• I 1660, etter enda en utarmende krig, gjør daværende konge Fredrik III seg selv til eneveldig monark. Fra å være et rike med en politisk sterk adel, blir Danmark-Norge med ett kanskje det land i Europa hvor kongen har størst makt over sine undersåtter. Adelen tar tjeneste i statsadministrasjonen.
• Embetsstanden står sterkt i Norge, kanskje enda mer etter begivenhetene i 1660. Kongen er statsadministrasjonens øverste ledelse, og har rett til å ta enhver beslutning han skulle ønske, men bare de aller viktigste beslutningene kan legges frem for ham. I mange deler av landet får amtmenn, fogder og sorenskrivere svært stor makt. Det er derimot et underskudd på utdannelse blant embedsverket, og en god del personer innehar roller de ikke vet nok til å mestre.
Fredrik III og hans hustru Sofie Amalie
Bønder og næring
• De mange krigene fører til at staten må selge mange av sine eiendommer for å dekke den store gjelden. I Norge fører dette til at mange dansker, tyskere og andre ender opp med å kjøpe mye eiendom i landet.
• Bergverk og skog har vokst frem som viktige næringer i landet, der hvor det et terreng for dette. Etterspørselen utenlands er stor, og inntjeningen kan være god. Det er derimot hovedsaklig utenlandske interessenter, byborgere, kongen og andre enn bøndene selv som får den gevinsten.
• Enhver gård har fastsatt en «landsskyld», som forteller hvor mye skatt gårdens eier må betale årlig. Landsskylden ble for mange gårder fastsatt for mange år siden, og den har sjeldent blitt oppdatert. Noen gårder slipper derfor lett unna, mens andre tynges med høye krav.
• Befolkningen har vokst jevnt og trutt siden de store pestbølgene døde ut. I mange år har gårdbrukernes yngre barn funnet nytt livsgrunnlag ved å rydde forlatte gårder og jorder, men gjenryddingen er omtrentlig ferdig i 1665. I stedet har bøndene begynt å dele gårdene sine, og gi parter til hver arving. Fjerne deler av landet som Vardøhus var en mulig utvei for personer som ikke kunne finne jord nærmere hjembygda, men det dårlige fisket har delvis stengt av også den muligheten.
Fattigdom og sult
• De harde tidene fører til en vekst i antall fattigfolk, tiggere og andre omreisende. Tyveri har blitt et større problem, og mange mistenker enhver omreisende for å være tiggere. Lokale underfogder og bondelensmenn bruker derfor ofte strenge midler for å jage vekk tilreisende fattige. Det er lite sympati hos de fastboende for tiggere, og det var ikke så sjeldent at disse ble dømt til døden for en påstått forbrytelse på svakt grunnlag.
• Hos mange anses fattigdom og sykdom for å være tegn på moralsk svikt, særlig blant embedsmannsstanden. Har man havnet der nede, har man nok ikke arbeidet hardt nok, vært lojal nok til Gud, eller på annen måte selv forskyldt sin skjebne. Dette er knyttet sammen med det protestantiske ideal om hardt arbeid.
• Mange av middelalderens gamle ordninger for fattigforsørgelse hadde forsvunnet med reformasjonen. Det som gjenstod var at fattige som ikke kunne forsørge seg selv, måtte dra på "legd" fra gård til gård. Gårdene i en fattiglegd (et gitt geografisk område) var forpliktet til å forsørge de fattige der på omgang. I pressede tider gjorde de fleste gårder sitt for å unngå dette ansvaret, og de som gav noe, gav så lite som mulig.
Folk og imperie
Rang og stand
• Danmark-Norge utgjør et imperium. Kongen i København har norske, danske, færøyiske, islandske, tyske, inuittiske og samiske undersåtter, samt også besittelser i Guinea i Afrika, Trankebar i India, og er nå i ferd med å etablere seg på øya St. Thomas i Karibien. For å holde alt dette sammen er man avhengig av en sterk flåte, og den danske er blant de sterkeste i Europa.
• Multietnisk til tross, jøder var som hovedregel ikke tillatt i riket. Noen unntak ble gjort, både for kolonier og enkelte handelsbyer i de tyske delene av riket, men de jøder som skulle reise omkring i landet måtte ha leidebrev som tillot dette.
• Katolikker har også hatt mange vanskeligheter i riket siden reformasjonen, og det praktiserer strenge regler for å utelukke katolikker fra å reise til landet, med unntak av enkelte handelsbyer. Munker, jesuitter og andre katolske geistlige risikerer allikevel dødsstraff ved å oppholde seg i riket uten tillatelse.
• Rang og stand er svært viktig for de aller fleste. Standssamfunnet på sitt beste innebærer at alle har sin plass og sin rolle å spille. Det ligger mange rettigheter til å være høyt i rang, men også mange forpliktelser til å bruke denne posisjonen til de laverestiltes beste. Et overhode skal være som en "far" for de plassert under ham, og utvise både strenghet og kjærlighet. Selv om mange utnytter sin posisjon til å mele sin egen kake, så forblir allikevel idealet viktig, og fremstående personer vil gjerne synliggjøre at de er velgjørere.
• Det er lite rom for sosial mobilitet. Det skjer en sjelden gang at en spesielt talentfull person evner å klatre samfunnets stige, og oftere at noen faller til et lavere trinn, men for den overveldende store andelen av befolkningen så blir man ved sin lest. Det anses umoralsk å ivre etter å klatre i rang.
• Idealet om faderlig kjærlighet og autoritet er viktig i alle deler av samfunnet. Kongen skal være far for sitt folk, presten skal være far for sin forsamling, og husbonden skal være far for sin husstand. Han har rett til å kreve lydighet og underdanighet, men plikter å gjengjelde dette med kjærlighet og omtanke.
Vardøhus amt i 1665
• Et "amt" er en provins i Danmark-Norge. Det finnes stiftsamt (hovedamt) og underamt (underliggende amt). Vardøhus er et underamt, underlagt Trondhjems stiftsamt.
• Vardøhus amt er stort i omfang (nær 50 000 km2), men er svært sparsommelig befolket. Ca. 3200 mennesker bor her, hvor av litt over en tredjedel er av samisk herkomst.
• Bosetningen er svært spredt, og de største samlingene av mennesker er fiskevær som Vardø, Vadsø, Ekkerøy og Kiberg, ingen av dem har et folketall over 150 mennesker.
• Grensen til nabolandene er ikke klare, og både Russland og Sverige (i tillegg til Danmark-Norge) gjør krav på territorium i de samiske områdene. Samene legger derimot ikke stor vekt på de ulike kravene, og de som ikke er bofaste vandrer foreløpig fritt mellom ulike riker.
• Vardøhus er et amt med store avstander, og desto større avstander til byene sørpå. Den lange reiseveien medfører at det er lite kontakt med Bergen, Trondheim og København. Siden 1663 har det riktignok gått en postbåt i trafikk mellom Vardø og Trondheim, men den lange og ofte farlige strekningen tar tid. Nord-Norge er fortsatt utsatt for sjørøvere, og Vardø ble senest plyndret av en piratskute i 1664.
• Fiske er den viktigste næringskilden, og for alle andre enn et fåtall en nødvendighet for å kunne livnære seg. Alle fiskere er tilknyttet utredersystemet, som innebærer at man bytter tørrfisk mot korn og annet nødvendig utstyr med kjøpmenn i Bergen (utredere). Hver fisker er vanligvis kontraktbundet til en særskilt utreder, og kan ikke selv fritt velge mellom utredere.
• Livet er derfor tett knyttet til fisket. Perioder med mye fisk er gjerne arbeidsintensive perioder, og hvor mye man klarer å fange er ofte det som skiller velstand fra sult. Mot den siste halvpart av århundret har mindre klimaendringer derimot ført til at fisket har blitt dårligere, og mange sliter. Trolldom er ikke en uvanlig forklaring på hvorfor fisken ikke lenger komme i like stor monn. I tillegg har reformasjonen medført at det er langt mindre etterspørsel etter tørrfisk enn før.
-Tegning av Vardøhus festning og fiskevær
Vardøhus amts historie
• Det kan ha vært norsk bosetning her helt tilbake til norrøn tid, men i så tilfelle har det kun vært snakk om små bosetninger, kanskje i forbindelse med handel eller fangstasjoner. Den gang var det luksusvarer som hvalrosstann, pelsverk, osv. som var attraktivt å skaffe.
• På 1300-tallet kommer en noe mer omfattende norsk bosetting langs med Finnmarkskysten. Årsaken stammet fra at tørrfisk ble stadig mer populært, og handelen med denne varen var blitt utbredt nok til at folk kunne livnære seg her oppe ved å selge fangsten sin. Nybyggerne var bønder, og bosatte seg der det var mulig å dyrke korn, samt der det enkelt lot seg gjøre å handle med tilreisende fra Bergen og andre steder.
• Kirker fulgte med ekspansjonen, og religion får raskt sin plass i de små og spredte samfunnene i nord.
• Handelen blir tidlig forsøkt regulert. Allerede mot slutten av 1300-tallet ilegges det lover for hvor og med hvem det er tillatt å selge fisken.
• Pesten fører til et tomt kapittel i Finnmarks historie mellom ca. 1385 – 1500, nesten helt uten kilder. Vi vet at hverken de norske eller samiske døde helt ut, men må anta at det var betydelige tap. Husene lå tett, og smitten ville ha spredd seg lett dersom den først kom frem til et fiskevær.
• På 1500-tallet vendes statens blikk mot fiskeværene på ny. Det gjennomføres flere kartlegginger av skatteytere, slik at rikets finanser kan dra nytte av bosetningene her. Det største fiskeværet er Vardø, som kan skryte på seg 50 personer som bidrar til statskassen.
• Skattlegging til tross, 1500-tallet er en god periode for innbyggere her. Fisket er rikt, prisen på tørrfisk er god, og stadig flere klarer å tjene en solid inntekt gjennom hardt arbeid. Dette fører til betydelig innflytting til Finnmark fra hele Norden (dansker, tyskere, svensker, nordmenn, osv.), og folketallet stiger igjen mot 2000-2500 mennesker. Samtidig er Finnmark preget av enda større økonomisk ulikhet enn resten av landet. Pengene kommer bare et fåtall til gode.
• Det var lite konflikt med samene på 1500-tallet. Innflytternes hovedinteresse var fiske, og ikke store jordområder. Der de bosatte seg ble det riktignok vanskeligere for samene å bevege seg, men de store geografiske avstandene gjorde det enkelt å holde avstand. Fjordene og viddene var ennå samiske.
• Situasjonen endrer seg gjennom 1600-tallet. Det dårlige fisket og de lave prisene før tørrfisk, fører til at innflytterne må gjøre bruk av også andre næringskilder. Noen fiskevær på øyene blir nesten helt fraflyttet, mens nye langs med fjordene bygges i stedet. Fiskere kombinerer nå yrket sitt stadig vekk mer med fehold, som krever betydelige jordressurser.
• Påvirkningen fra innflytterne fører også til at samene tar nye næringsveier. Det gamle samiske jakt- og fiskesamfunnet, deles i to – fiske og fedrift for kystsamene, tamreindrift for innlandssamene. Konflikter om jord oppstår, både mellom kystsamer og nordmenn, men også mellom kystsamer og innlandssamer.
• Kalmarkrigen 1611-1613, ender opp med en mindre dansk-norsk seier (stikk i strid med resten av krigene dette århundret). Som konsekvens aksepterer Sverige at de ikke har krav på kystområdene i Finnmark. Grensen mellom landene er allikevel ikke trukket.
• Tiden etter Kalmarkrigen medfører en rekke nye kriger, men ingen av blir utkjempet i nærheten av Vardøhus. Det er allikevel et konstant krav om ressurser i form av penger og mannskap til å kjempe.
Lensherrer og amtmenn i Vardøhus
• I 1601 dør lensherren Hans Olufson på Vardøhus under mystiske omstendigheter. To menn hevdes å ha tatt livet av ham med trolldom, Kristen Skredder og Morten Find. Begge havner på bålet.
• Den neste lensherren, Claus Gagge, var overbevist om samenes djevelskap og trolldom. Det samme var daværende kong Christian IV, som i et kongebrev hevder at nordmenn ikke tør slå seg ned der oppe av frykt for samene. Kongen pålegger lensherrer å sørge for at alle som drev med trolldom, ved dom skulle henrettes uten nåde. Gagge og påfølgende lensherrer benytter seg av kampen mot trolldom som en måte å vise handlekraft på.
• John Cunningham (fra Skottland) blir ny lensherre i 1619, og forblir i rollen til sin død i 1651. Hans embede kommer bare kort tid etter at kongen (i 1617) hadde iverksatt en ny forordning om trollfolk, og hvordan slike hadde bundet seg til djevelen. Forordningen påla embedsmenn å lete opp trollfolk og bringe dem frem for retten. Den til dels uprøvde Cunningham påla derfor fogd og sorenskriver snarest å sette i gang med dette. Bare i 1621 havner 14 mennesker på bålet.
• Mønsteret fortsetter med den neste lensherren, Jørgen Friis, som da han overtar rollen er ung og uprøvd. Han tar raskt initiativ til en ny runde med kraftige forfølgelser, og 19 mennesker mister livet fra 1652 til 1656.
• I 1657 reiser Friis tilbake til Danmark, med rollen som lensherre ubesatt. Rollen var tiltenkt å skulle fylles, men årene fra 1658-1660 er preget av krig, uro, og en mangel på en øverste leder i Vardøhus. Embedsmennene krangler om hvem som skal være overhode, og ingen er villig til å føye seg. Konsekvensen er en kortvarig periode hvor det ikke er noen kjente heksebrenninger.
• I 1661 kommer Christoffer Orning til Vardøhus. Han er den nye amtmannen (fra 1660 blir alle lenene gjort om til amt), og blir raskt kjent som "trollkvinnebrenneren". Orning innleder raskt kanskje den verste runden med forfølgelser...