Norske fiskerbønder
De fastboende på Svendsøy er alle fiskerbønder i et vanskelig klima og under tøffe forhold. Det er et hardt liv som krever solide never og tilsvarende gemytt, men de fleste svendsøyinger takler godt strevsomme dager. Folk flest her er i samme båt, og kan støtte seg på hverandre når det røyner på som verst.
Det er allikevel flere viktige sosiale og økonomiske forskjeller på Svendsøy. Gårdsbygslere (de som har tegnet kontrakt på å drive en gård) kan forlange respekt og lydighet fra alle som jobber for seg. Videre, selv om alle fiskerbøndene har gjeld, så er det ganske ulikt hvor mye gjeld man er nedsyltet i. Noen klarer seg greit så lenge fisket ikke fullstendig rakner, mens andre må leve såvidt over et eksistensminimum.
En spesielt viktig gruppe på øya er "Søstrene". Da flesteparten av øyas voksne menn døde på havet i 1653, måtte de gjenlevende kvinnene på egen hånd finne måter å redde lokalsamfunnet på. Størsteparten av dem dannet et helt uformelt fellesskap, hvor de tok mange av de viktigste beslutningene for hvordan lokalsamfunnet skulle klare seg gjennom de tøffe tidene som de visste ville komme. Dette fellesskapet har på folkemunne etterhvert blitt kjent som "søstrene", mye fordi de involverte behandlet hverandre som noe i likhet av familie.
Det er nå tolv år siden den katastrofen, men "Søstrene" er fortsatt viktige i fiskeværet, og en god del beslutninger tas utenfor rekkevidde av både embedsmenn og tinget. Det er derimot noe som hverken presten eller en god håndfull av de yngre er helt fornøyd med. De sistnevnte har begynt å omtale seg som "Ynglingene", og hevder at det er på tide at de gamle kvinnene overlater rollen som herre på gården til dem.
Søstrene
"Søstrene" er den gamle garde på øya, fem kvinner som sitter med kontrakt på det meste av jorda og de fleste båtene. Enten direkte, eller gjennom god kontroll på sine ektemenn, sørger de for at ting forblir trygt og stabilt her. "Søstrene" bedriver streng sosial kontroll i fiskeværet, sørger for å forhindre unødvendig forbruk, og har gjentatte ganger indirekte undergravd både prestens og andre embedsmenns ønsker. Eksempelvis vil den som for ofte drar til presten for å drikke (presten er stedets tilbyder av øl og brennevin), kunne forvente seg en kraftig skyllebøtte ved hjemkomst.
Søstrene er enige i at på et tidspunkt så må de unge få overta gårdene og båtene, og at de selv skal trekke seg mer tilbake fra det daglige styre og stell. Det tidspunktet er derimot ikke nå. De unge er ennå for uerfarne og uansvarlige, flere av dem ikke engang myndige, og de trenger mer tid til å lære seg den vanskelige balansegangen mellom opposisjon og underdanighet som er nødvendig for at Svendsøy skal overleve.
Søstrenes målsetninger er å holde kontroll på befolkningen i kanskje ti år til, som de skal bruke til å dele av sin visdom med de unge, samt bygge opp nok velstand til at Svendsøy vil bli forbli trygt selv om fiskeværet skulle bli utsatt for nye ulykker. De vil også holde antall nye ekteskap til et minimum, slik at øya ikke må livnære en rekke nye barn på et tidspunkt hvor det er vanskeligheter med å livnære alle som faktisk er i live allerede.
Ynglingene
"Ynglingene" er en gruppe på tre menn og to kvinner, som har sett seg lei på at en flokk eldre damer sitter med altfor mye kontroll på øya. Som folk flest er de stort sett enige i at man ikke kan gifte seg og danne en familie før man med sikkerhet har sin egen gård, eller på annet vis har fått et livsgrunnlag. For at dette skal kunne skje, og at de skal kunne få sine egne barn, så må derfor de gamle gi fra seg jord og båter til dem. Riktignok er de fleste av ynglingene et par år fra myndighetsalder, men dette kan futen og sorenskriveren gjøre unntak for.
Ynglingene har flere ganger hørt at de må bare vise tålmodighet, og har forsøkt å være nettopp det. De begynner derimot å bli lei av venting, og de ser stadig vekk mer negativt på "søstrene". Greit nok, det er fortsatt litt liv og krefter i de gamle. Flere i foreldregenerasjonen er solide fiskere, og har attpåtil ennå litt vett igjen. Men det er snart ikke lenger mulig å vente, uten at øya og samfunnet vil lide som en følge av det. Svendsøy trenger nye hender, nye barn og nye muligheter, ellers vil resten av fiskeværet visne bort. Det trengs fødsler nå, og ikke om et tiår når mange av de gamle også kan trenge hjelp til å overleve. Arvet visdom sier at en gård som må fø oldinger og spedbarn samtidig, vil aldri blomstre.
Forøvrig har Gud aldri ment at kvinner skal styre et samfunn, langt mindre et råd av dem. At de tok over etter stormen i 1653, var tvingende nødvendig, og de fortjener anerkjennelse for at de tok byrden deres ektemenn etterlot. Men nå er ikke lenger behovet for dem tilstede, og det er på tide at Svendsøy vender tilbake til hva det engang var.
(MERK! Datiden er preget av en kultur av underdanighet til husbond og familie. Arvinger skal "egentlig" være lydige frem til deres foreldre bestemmer at det nå er på tide å la gården gå til neste generasjon. Kulturen sier derimot også at det er som hovedregel menn som skal være familiens overhoder, drive fisket, og lede an i samfunnet. Ynglingene mener at det er den eldre generasjonen som har forbrutt seg mot tradisjonen, og derfor urimelig holder de unge fra å bli lykkelige. Dette må derfor ikke forstås som et "ungdomsopprør" som i vår tid, hvor unge mennesker ønsker å bryte med eldre generasjoners verdier. Tvert om, ønsker de å bringe gamle verdier tilbake.)
"Eldre" generasjon
Den "eldre" generasjonen er de menn og kvinner som var voksne på det tidspunkt stormen i 1653 slo imot Vardøhus sine kyster.
Maren Espensdatter (Familie 1)
Alder : 45
Barn : Anders Jonassønn.
Avdød datter : Lise Jonasdatter (død 1 år gammel)
Forhold til : Kirsten Andersdatter
Avdød ektefelle : Jonas Nielsønn (død i 1653, drukning)
Avdød far : Espen Torsteinsønn (død 1648, sykdom)
Bor på : Simavik gård (drevet sammen med Gråfell gård)
Lojalitet : Opposisjonell.
Bakgrunn : Du brukte de første 30 årene av ditt liv omringet av brutalitet. Dine foreldre, kanskje særlig din far Espen, irettesatte deg ofte med knyttneven. Ikke at det var uvanlig at barn i fiskeværet fikk en ørefik eller tre, men Espen var en mann uten selvkontroll, som gjerne slo til han ble utslitt. Det var flere netter hvor du gikk til sengs etter en kraftig omgang juling, hvor du var sikker på at du ikke vil våkne dagen derpå.
Det ble bedre når du giftet seg med Jonas. Han brukte stort sett bare flat hånd, og den ble i begynnelsen tatt i bruk langt sjeldnere enn hva din far gjorde. Dere fikk også barn sammen, og det ene av dem som overlevde sitt første leveår, vekket en livsglede i deg du ikke trodde du noensinne skulle få lov til å kjenne på. Det var stunder du kunne vende deg mot Jonas, og simpelthen stråle av lykke.
Men det skulle ikke vare. Når fisket ble dårligere dro Jonas oftere og oftere i retning av prestens ølstue, og der drakk han opp det lille familien hadde å leve av. Når Jonas så kom hjem, og du forsøkte fortelle ham at barnet deres var sultent og trengte mat, brydde han seg lite om hva du hadde å si. Om du hevet stemmen eller insisterte, så fikk du igjen kjenne på knyttnevene, kanskje like brutalt som du måttet tåle i din barndom. Den gnisten av lykke du hadde kunnet merke, sluknet raskt i møtet med dette. Verden var blitt like kald og mørk som før, og noen ganger kalte du til og med din mann for Espen, da du ikke lenger klarte å skilne mellom ham og din far. Sakte men sikkert stengte du deg mer og mer inne i din egen boble, hvor bare lille Anders fikk lov til å slippe inn.
Så kom uværet. Først den ytre stormen, som sørget for at de fleste av fiskeværets menn, Jonas inklusive, møtte drukningsdøden. Deretter, noen uker senere, den indre stormen. Frykt, usikkerhet, og den skremmende nye følelsen av å være alene. Du hadde ikke hatt noen varme følelser for Jonas på lang tid, men gråt allikevel for ham hver natt. Mest av alt hadde du lyst til å bare sette deg ned på en stubbe, og aldri mer reise deg opp igjen.
Men det var praktiske gjøremål så måtte ordnes, ikke for din skyld, men for Anders. Viktigst av dem var å skaffe forsyninger. Selv om din hyggelige nabo Kirsten av og til gav deg litt av hennes stusselige forsyning av mel og fisk, så tok det ikke lange tiden før matkammeret var fullstendig tomt. Det var selvsagt ingen muligheter for et lån, og tigging ville ikke kunne gi nok til å fø en hel familie.
Til sist samlet du sammen de fiskegarn som fortsatt fantes på gården og gikk ned til båthuset. Båten Jonas hadde fisket fra hadde gått ned med ham, men det lå fortsatt en halvråtten færing på land som ingen helt kunne stole på at ville bringe noen trygt hjem igjen, selv i godt vær. Du ba en kort bønn til Vårherre, og dro ut på fjorden.
Du hadde ikke mye erfaring med fiske, men noe visste du hvordan gjøre, og du hadde ofte hørt menn snakke om hvor og hvordan best sette ut garn. Du trakk på den kunnskapen du hadde, og gjettet der hvor du ikke var helt sikker. I dag er du overbevist om at Gud hørte bønnen din, for den dagen dro du opp mer fisk enn hva du kunne huske at Jonas noensinne hadde tatt med seg hjem.
Og det var mer enn bare fisk du fikk på havet den dagen. Du husker fortsatt følelsen av hvordan munnviken din begynte å kruse seg til et smil, en bevegelse du ikke trodde du lenger var i stand til. En del av fangsten var de første dryppene av å få din selvfølelse tilbake, og når du kom i land på Svendsøy med masser av fisk ombord, holdt du hodet høyt.
Ikke lenge etterpå slo du deg sammen med med Kirsten. Hun var også enke nå, og dere trengte hverandre for å ta hånd om barn, buskap og fisket. Hun tok seg av landjorden mens du jobbet på havet, og du forstod raskt at hun var den beste samarbeidspartner du noensinne hadde møtt. Dere flyttet inn i samme hus for å spare på brensel, dekket samme bord for å spare på maten, og sov i samme seng for varmens skyld. At hun en natt kysset deg var til å begynne med rart og ganske uventet, men det tok ikke lange tiden før også det ble noe dere kunne dele. Hun var myk, varm og oppriktig glad i deg, noe du trengte i livet ditt, og raskt omfavnet. Du bryr deg mye om henne, om enn du er fortsatt ikke riktig sikker på hva det er dere to har sammen.
De siste tolv årene har vært som et helt nytt liv. Du har klart å ta vare på din egen lille familie bedre enn hva din avdøde mann noensinne klarte. Anders har vokst seg til å bli en sterk mann med din hjelp, og du trives godt på havet. Fiske falt seg svært naturlig for deg, og du fortsatt kanskje den dyktigste fiskeren i hele Svendsøy, noe du er svært stolt av.
Andre har også lagt merke til forandringen i deg. Dine naboer i fiskeværet kommer tidvis til deg for råd og veiledning, spesielt de andre enkene, og du hjelper dem etter beste evne. De er gode mennesker, men ikke alltid like beslutningsdyktige. Heldigvis for både deg og dem har du innsett at det å ta ansvar for andre er temmelig frigjørende, og du har sakte men sikkert blitt en sterk personlighet i "søstrene".
En måte du tar ansvar på er å av og til krysse noen av lovens grenser, men bare dersom det er for at Svendsøy skal klare seg best mulig, slik som å skaffe til veie smuglervarer for øyas overlevelse. Det krever av og til litt list og diplomati, og det har vært mangt et øyeblikk hvor du har vært oppriktig redd for at dere skal bli avslørt, men samtidig ser du ingen annen utvei for at dette igjen skal bli et bra sted å leve.
Motivasjon :
- Du er det nærmeste "søstrene" kommer en lederskikkelse. Du er opptatt av å bevare det fellesskapet, både fordi det er sted hvor du føler deg vel, men også fordi du er dypt overbevist om at "søstrene" er Svendsøys beste sjanse for å overleve i en tøff tid. Dere har kunnskapen og erfaringen til å lede fiskeværet gjennom de farer spredt av aggressive embedsmenn, dårlig fiske, og den alltid like farlige naturen. Ynglingene er fortsatt bare barn.
- Du har blitt eldre, og om enn du fortsatt er i god form, så vet du at det vil komme et tidspunkt hvor du kanskje må trekke deg tilbake. Det du frykter mer enn noe annet derimot (og det er ikke mye du frykter), er å sitte som en olding på en gård som ikke lenger er din, en svak og uviktig byrde for alle andre. Det vil være som å vende tilbake til det offeret du engang var, og som du aldri mer vil bli. Du ser derfor etter alle troverdige muligheter til å utsette den dagen hvor du igjen må bli mindre. For når den dagen kommer, er du ganske overbevist om at du vil kaste deg selv i havet.
-- Din sønn Anders har sin egen lille gjeng med yngre menn og kvinner som gjerne vil ha mer å si i Svendsøy. Han utfordrer deg jevnlig, og hevder at "søstrene" burde la de unge mennene ta over, så de gamle får hvile og tradisjonen vender tilbake. Hadde noen annen mann våget seg på noe slikt, ville du blitt rasende. Men Anders har på sitt eget vis fått "lov" til å være en utfordrer. Det betyr ikke at du tier stille eller viker når han kommer med et av sine ungdommelige utbrudd. Tvert om, du har på underlig vis blitt glad i konfrontasjonene mellom dere, og griper muligheten til å sette ham på plass hver gang. Og midt i mellom de harde ordene dere utveksler, gleder du deg over at han har arvet noe av ukueligheten din.
- Du har flere kontakter blant hollandske skippere. Hver gang de seiler nordover for å handle skinn og andre varer fra samer og russere, har de også med seg masser av andre varer til salgs blant annet på Svendsøy. Du møter skipperne godt ute i fjorden, og der kjøper du billige varer fra dem på vegne av flere av dine sambygdinger. På den måten har dere omgått tollen, og Svendsøy har derfor klart seg langt bedre enn hva de ville ha gjort, hadde tollerne fått lov til å ta sine sølvpenger. Dere har fått varer for fire uker siden fra den siste skipperen Pieter Obdam, som du selv rodde i land, men dere har ennå ikke betalt. Du står ansvarlig for skipperen for hele summen, og har lovet den tilbakebetalt på hans hjemreise. Han vil være i fjorden bare få dager etter at tinget er over, og forventer at Svendsøy vil gjøre opp for seg da. Dersom dere ikke har samlet summen innen da vil det skape mange problemer, iblant hvilke er at skipperne vil slutte å stoppe i nærheten av Svendsøy. Du må derfor kreve inne pengene fra dine sambygdinger, rett under embedsmennenes nese.
- Du sier dette sjelden høyt, men i ditt stille sinn kjenner du på at Svendsøy er "ditt". Innbyggerne, gårdene, fisket og alt, det er ditt domene som du skal beskytte. Hvis utenforstående forsøker å skade noen her, kommer du til å gjøre ditt beste for å kjempe imot. Men ... det er alltid unntak. Synnøve Bjørnsdatter har lenge skapt kaos og forvirring, og du tror at alt hennes snakk om djevelen ikke kommer til å føre til noe godt. Svendsøy trenger å bli kvitt henne, på det vis som vil skape minst smerte for fiskeværet. Om det krever at noen må vitne mot henne, så er det kanskje en pris som er verdt å betale.
Kirsten Andersdatter (Familie 2)
Alder : 42
Forhold til : Maren Espensdatter
Barn : Vidar Hanssønn
Avdød ektemann : Hans Knutssønn (død i 1653, drukning)
Avdøde foreldre : Olaug Olaisdatter (død i 1652 av sykdom) og Gjest Karlsønn (død 1653, drukning)
Bor på : Simavik gård (drevet sammen med Gråfell gård)
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn : Dine foreldre var solide og trygge mennesker. De var ikke oppsiktsvekkende og uvanlige på annet vis enn kanskje å være litt enklere enn de fleste, og som tenåring kunne du av og til himle litt med øynene hver gang de sa noe enda mindre vettugt enn vanlig. Men du kunne stole på at de satte familien først, og det alltid var mat på bordet til deg.
Det var derfor på jakt etter spenning at du la deg etter Hans Knutssønn. Han var noe av det nærmeste Svendsøy kom en eventyrer, i alle fall der hvor det var en daler å tjene. Flørting var nytt og uprøvd for dere begge, men det var en ferdighet dere raskt lærte dere sammen. Etter at den første usikkerheten hadde lagt seg ble det gøy å komme med hentydninger, smil på de rette stedene, sam vise litt hud der hvor det var anledning.
Det som skjedde på båthuset om nettene en tid senere var derimot ikke like gøy. Ikke at det var noen tvang involvert, men du hadde alltid trodd at det skulle være mer glede involvert i de gjøremål som du som barn, gjennom stille observasjon, hadde forstått at mann og kvinne kunne gjøre i mørket. Hans derimot lød alltid veldig entusiastisk når han svettet ovenpå deg, så du var sikker på at han trivdes langt mer med slikt enn hva du gjorde.
Du var derfor i tvil om dette var rette veien for deg å gå, og lurte på om det kanskje var Guds måte å fortelle deg at du hadde funnet feil mann? Valget ble derimot raskt tatt fra deg, røvet fra deg av din egen kropp. Du hadde blitt besvangret, kanskje allerede på første natten dere hadde sammen, og det tok ikke lang tid før du innså at du bar på nytt liv i deg. Du visste at om du ikke snart sørget for at din far og Hans sin far snakket sammen, så ville fremtiden din være mørk, og den til ditt ufødte barn enda mørkere. Det kostet deg å måtte tåle litt roping og sinne, men ekteskapet mellom deg og Hans stod allerede to uker etterpå.
Det hindret deg ikke fra å angre. Tvert om, din tvil ble raskt til reell misnøye med din nye ektemann, en følelse som bare ble større for hvert år som gikk. Berøringen hans gjorde deg etter hvert nesten fysisk uvel, og du skulle helst sett at han ikke snakket til deg. Ektesengen deres ble kaldere for hvert år, og dagliglivet ble fylt av små stikk og ubehageligheter. Hans var sjelden den som begynte slike sammenstøt, men han kunne svare godt for seg, og du stormet mang en gang av gårde, jaget på flukt av brodden i ordene hans. Det var ille nok, men det verste var de gangene Hans forsøkte å svelge både stoltheten og bitterheten sin, for å be om unnskyldning for det han hadde gjort. Mest av alt fordi du i de situasjonene nesten aldri klarte å komme på hva galt han faktisk hadde gjort.
Tvert om, i de få øyeblikkene du klarte å tenke klart rundt ham og livet deres sammen, forstod du at Hans var en bedre ektemann enn kanskje noen annen på Svendsøy. Om du trengte bevis på at det var langt verre liv å leve, kunne du bare titte på de skadene som nabokona, Maren Espensdatter, stadig ble påført av sin skitstøvel av en ektemann. Men de stundene du evnet å se Hans på den måten, var korte og fåtallige. Som oftest blusset forakten opp allerede neste gang han åpnet munnen.
Dere fikk kke flere barn enn Vidar, og dere sluttet snart å prøve. I starten var det sønnen deres som av og til klarte å forsone deg og Hans, da Vidars lykke var noe dere begge ønsket å prioritere. Men ettersom hatet ditt bare ble dypere og mere uforsonlig, så endret følelsene dine seg gradvis til at Vidar ble noe som måtte beskyttes fra Hans. Som foreldre brukte dere flere år på å konkurrere om å ha Vidar mest mulig hos seg selv, en kamp du var i ferd med å tape.
Så kom de vonde årene 1652 og 1653. Først døde din mor i sotteseng, etter å ha hostet opp hva du antok var mesteparten av lungene hennes. Det var en smertefull død, og du begynte allerede da å innse at det fantes verre skjebner i verden enn din. Så fulgte stormen i 1653, hvor blant så mange andre, så døde både din far og din ektemann. Likene deres ble aldri vasket i land. De ligger fortsatt på havets bunn, langt fra kristen jord. Nå var det bare deg og Vidar igjen.
Angeren brant i deg, men du orket ikke stoppe for å kjenne på den. I stedet begynte du å involvere deg i de fleste andres liv. Du trengte eksempelvis ikke tenke på den kalde graven Hans lå i, når du kunne løpe etter Maren Espensdatter for å sørge for at hun hadde et minimum av mat på bordet. Du sov ikke mye de første månedene etter stormen, og når du først gikk til sengs, var det med den utmattelse som følger av å ha brukt hver våken time i en lang, lang dag til å bry deg om og med alle andre. Det var særlig Vidar og Maren du ønsket å bruke tiden din på. Men Vidar oppførte seg nesten som en villmann i de dager, og var stort sett alle andre steder enn hvor du var, så det endte opp med å bli Maren du kom nærest.
Maren var forøvrig en kvinne som alltid hadde vekket sympati hos deg, skamslått av sin ektefelle som hun var. Nå vekket hun også beundring i hjertet ditt, fremfor alt for hennes evne til å ta skrittet ut av all denne elendigheten gjennom sine egne krefter. Etter en tid inviterte du henne derfor til å flytte inn hos deg. Grunnene var fornuftige: dere var begge enker, begge hadde behov for å ta vare på sine barn, og begge kunne spare ved å slå sammen deres husholdninger.
Litt senere foreslo du også at dere kunne sove i samme seng, slik at dere trengte enda mindre brensel for å holde varmen. Det hele var egentlig en ganske klok ordning. Og du bar et håp om at det ville hjelpe deg å holde tankene om Hans enda lenger unna. Du nådde disse målene, og mere til. For det du ikke hadde regnet med, var at årsaken til at dere ville trenge stadig mindre brensel, var at du kjente på en helt uvant hete ved å ha Maren så nær inntil deg.
Flere netter lå du våken og bare tittet på henne. Det var rart å kjenne på denne kriblende følelsen, som du aldri hadde merket tidligere. Da hun en natt våknet, bare for å titte opp mot deg med sine vakre øyne, så lente du deg frem og kysset henne. Det var ikke noe du hadde planlagt. Tvert om, du forventet at å gjøre noe slikt ville bryte opp det vennskapet du hadde begynt å bygge med Maren, antageligvis raskt etterfulgt med en kraftig ørefik. Men der, i det kjølige nattemørket, så lot hun det hele skje. Du kysset henne febrilsk igjen og igjen, med en blanding av lyst, lykke og redsel, inntil hun til sist kysset deg tilbake.
Årene som fulgte var kanskje ikke et ekteskap, men det var alt hva et ekteskap skulle være. Du lagde maten, holdt husene i stand, drev buskapet på gården ut på markene, mens Maren dro på havet og fisket. Om kveldene kunne dere glede dere over hverandres selskap. Deres to barn ble oppfostret i fellesskap, og du ønsket å gjøre dem til søsken i ånden om ikke i blodet. Hva som foregikk i din og Marens seng var noe dere forsøkte holde for dere selv, uten at dere har grunn til å tro at dere lykkes med annet enn at barna ikke snakker om det.
Det er derimot hardt arbeid å holde to gårder gående ene og alene. Du har forsøkt å ta i bruk Marens eksempel, ved å jobbe hardt og holde hodet høyt hevet. Men de mange årene som har gått siden 1653, har ikke ført til større lindring av byrden. Barna har riktignok blitt voksne og kan hjelpe til, men du blir til gjengjeld lettere sliten. Du har derimot ennå ikke våget å lufte tanken om å overlate mer av arbeidet til neste generasjon ennå, vel vitende om hvordan Maren kan reagere.
Motivasjon :
- Du tenker stadig vekk mer på Hans. Han har dukket opp i flere enn en håndfull mareritt i det siste. Forholdet til Maren har vasket bort de siste restene av forakt for ham, og etterlatt skam i sitt sted. Du forstår at ekteskapet aldri var en god ide, men det var ikke hans feil. Det var du tok initiativet til at dere skulle bli et par, men det var han som hardt forsøkte å få dette til fungere. Som belønning for hans innsats dryppet du stadig mer forakt og gift over ham i løpet av deres tid sammen. Han var en god mann, nå begravet på havets bunn, og du var ansvarlig for å gjøre livet hans tristere enn det burde vært. Du ønsker å få tilgivelse for dine synder mot ham, en tilgivelse du ennå ikke har klart å finne gjennom bønn alene. Kanskje kan trolldom være svaret?
- Du er sliten. Disse dagene rundt tinget kommer heldigvis til å være mer avslappet, men etter det må du fortsette å drive ikke bare en gård, men to. Din sønn Vidar, og Marens sønn Anders, er begge på havet og sjelden til hjelp for deg. Det innebærer at du må ordne praktisk talt alt. Du har mest lyst til å overlate gården til Vidar, slik at han skal kunne få gifte seg og starte en familie. Men hvordan engang lufte noe slikt for Maren, som later til å tenke på det å stå stille nesten på samme måte som døden? Det å overlate verden til ungdommen, og i stedet nyte livet med Maren lyder bedre for hver dag som går.
- Apropos Vidar. Du har begynt å irritere deg mye over ham. Du er oppriktig glad i Vidar, og vil alltid være det, men han er tidvis mer sutrete enn hva du liker å tenke på. Når han er i land, så liker han gjerne å fortelle deg hvordan du har håndtert maten feil, eller stablet utstyret feil, eller på annen måte instruere deg i alle de grener av livet han egentlig ikke kan noe om. Tidvis undres du på om dette kan være en straff fra Gud, for måten du snakket til dine egne foreldre. Du har lyst til å lære ham en lekse, slik at han vet å respektere deg for fremtiden. Dersom du skal overlate gården til ham, må han tross alt være egnet til å overta, og til å verdsette det arbeidet du har gjort.
- Du er en av "Søstrene", flokken med voksne enker som har mye innflytelse her på øya. Den som tror at det er mange frynsegoder med en slik jobb, skulle bare sett hvor lange arbeidsdager du har. Tvert om, det er en byrde, men du innser at den er like viktig som alle andre lagt på dine skuldre. Skal du ha en fremtid her også som gammel, må disse ynglingene forstå hvilket ansvar det er de trakter etter.
- Gjertrud Steinarsdatter er stadig vekk en pest og en plage for deg. Hun har både en spiss tunge og en tom kistebunn, som ikke er noen god kombinasjon. Gjertrud har flere ganger kommet for å be deg om en håndsrekning, være det seg litt mel, en mynt eller litt fisk. Av og til har hun snakket noe tull om at din Hans skyldte hennes avdøde mann noe, som de aldri gjorde opp for. De første gangene gav du henne litt, uten at du fikk stort til takk for det. Deretter har du ikke gitt henne noe som helst, og hun har svart på dette med sinne og forakt. Du forsøkte i en tid å være høflig, men de senere årene har du lært deg å gi tilbake med samme mynt, i form av kraftige fornærmelser.
Kristin Steinarsdatter (Familie 3)
Alder : 44
Barn : Margrete Johannesdatter, Karl Johannessønn (begge med første ektemann).
Avdød barn : Vigdis Larsdatter (død 6 måneder gammel)
Niese : Synnøve Tormodsdatter
Søster : Gjertrud Steinarsdatter
Avdøde ektemenn : Johannes Haraldsønn (nr.1, død av sykdom i 1648), Lars Bjørnsønn (nr.2, død på havet i 1653), Ingvar Runesønn (nr.3 døde av influensa i 1664).
Avdøde foreldre : Steinar Olsønn og Beatrice Steinar (død av kopper 1644 / død av sykdom / utmattelse 1649)
Bor på : Onsrøys gård
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Som barn bodde du i en familie med litt andre skikker enn de fleste av dine sambygdinger. Årsaken var din mor, en kvinne som hadde kommet hit helt fra fjerne Nederland. Slik din far fortalte historien hadde han røvet henne med mot og et stormangrep fra et hollandsk handelsskip som ankret opp i nærheten, på et kort opphold før den skulle reise videre øst. Hver gjenfortelling involverte som oftest enda flere huggerter, pirater, sjøormer og eksplosjoner enn den forrige. Slik din mor fortalte historien når du ble litt eldre, var at hun hadde vært på flukt som følge av et lovbrudd hun aldri helt var villig til å avsløre hva var, og var ikke vanskelig å overtale når en solid, godt utseende norsk mann tilbød seg å gifte seg med henne. I alle fall når hun endelig forstod hva han forsøkte å si på det rare, norske språket sitt.
Foreldrene dine viste deg mye om hvordan et ekteskap skulle være. De arbeidet hardt, men de var også mer lekne enn hva mange barn visste hvordan være. Eventyr, skrøner, vitser og vers var hverdagskost i familien, og du kunne alltid stole på at det var plass på skuldrene til både din far og din mor hver gang du hadde lyst til å se verden fra et litt høyere utsiktssted. De forsøkte også å vise det samme til din søster Gjertrud, men hun var langt vanskeligere å nå. Det var nesten som at hun var født misfornøyd med det meste? Uansett, du var og er glad i henne, men selskapet hennes er ikke alltid det beste.
Din første ektemann kunne aldri nå opp til samme standard som din far, men du trivdes godt med ham allikevel i den tiden dere hadde sammen. På det tidspunkt dere skulle giftes hadde din far dessverre allerede gått i graven, røvet bort av sykdom. Bryllupet ditt var spesielt vakkert, og ingen danset og drakk mer enn din mor, som kvelden gjennom sang mang en nederlandsk drikkevise som alle forstod hva handlet om, selv om bare de færreste forstod et ord av språket. Dagen derpå fortalte hun deg at hun hadde drukket for din far i tillegg til seg selv, så hun kunne fortelle ham i himmelriket at også han hadde vært tilstede når du ble gift.
Til tross for all gleden, så har livet ditt inneholdt mye død. Bare tre år etter ekteskapet mistet du din første ektemann, Johannes. Året etter døde din mor, og mye av latteren stilnet for en stund. Men den viktigste lærepengen din foreldre hadde gitt deg var å ikke gi opp, og du fant en ny mann i Lars i 1650. Dere fikk tre år sammen før også han døde på havet i den forferdelige stormen som tok så mange av Svendsøy sine menn.
Ingvar, din tredje ektemann, var en fattig handelsmann som ønsket å slå seg til ro. Dere knyttet bånd foran presten i 1655, og selv om du hadde begravd to menn allerede, var du villig til å utforske samlivet med nummer tre. Ingvar var en rolig og varm person, som lo av vitsene dine, forsørget barna du hadde fått med andre fedre, forsøkte å synge sammen med på de sangene du hadde lært av din mor (hvor ingen av dere forstod ordene) og alltid sørget for å komme hjem til deg når natten falt på, så fremt overhodet mulig.
I fjor døde også Ingvar, revet bort av sykdom. Du trodde at du begynte å bli vant med død, men hans bortgang bragte hjertet ditt nærmere undergangen enn hva det noensinne før hadde vært. Flere ganger stilte du deg spørsmålet om du bare skulle kaste deg selv på havet, slik at også du kunne få ta del av den døden som alle i din familie så ut til å omfavne så ivrig. Du brukte lang tid hvor du ignorerte alt hva livet krevde av arbeid, for i stedet å sitte ved stranden med hodet i hendene, eller kaste kopper og kar hvor enn de kunne knuse. Hadde det ikke vært for at du en natt for tre måneder siden hørte din datter Margrete nynne på melodien til en av din mors drikkesanger, kan det også være at du hadde kastet deg ut i bølgene. Den lille sangen var derimot nok til at du nå er i ferd med å bli ditt gamle, joviale selv. Livet vil alltid tilby tragedier, men gjennom kjærligheten til og minnet om de som engang var, så vil selv de døde aldri helt ha forlatt jorden.
Motivasjon :
- Du lærte mange ulike urter og remedier av din mor, og du har siden den gang tilegnet deg flere nye kunstner. Ingvar var også godt kjent med folkemedisin som følge av sine mange reiser, og delte gledelig med seg av hva han kunne. Det var mangt innbyggerne i Nederland og andre deler av verden kunne, som ikke var like kjent her nordpå. Du vet hvordan spjelke et ben, hvordan pleie et sår, hvordan kurere flere sykdommer.. og der hvor den kunnskapen ikke strekker til, så har du også lært en håndfull signebønner. Du liker å være en helbreder, og det er noe befriende med å være den som sørger for at noen holder seg i live, der hvor så mange andre har dødd. Du er derimot også temmelig klar på at du ikke deler dine ferdigheter uten betaling.
- Det har vært tøft å være uten ektemann igjen. Din sønn Karl har riktignok kunnet dra ut på fiske, men han drar ikke inn like mye som din mann engang gjorde. Matkammeret har skrantet i lengre tid, og du har vært bekymret for hvordan fremtiden skulle se ut. Det ser derimot ut til at noen i fiskeværet bryr seg om deg. Kanskje en av de mange du har vært helbreder for fra tid til annen, som betaler deg litt ekstra ved å plassere stadig nye matvarer på gården din? Det varmer hjertet å tenke på hvordan snille naboer deler av det lille de har, for å ta vare på nettopp deg.
- Du har mistet tre menn så langt. Ensomhet er ikke noe du er spesielt flink til eller trives spesielt godt med, og du er på leting etter en ny mann som du kan gifte deg med. Kanskje må du finne noen yngre enn deg, men i en liten bygd er ikke alltid valgene enkle, og de fleste menn i din alder døde i 1653. Samtidig har du begynt å bekymre deg for om du er forbannet, gandet, eller på annet vis forhindret fra å finne varig lykke? Du skal få en ny ektemann, men før bryllupet skal stå vil du sørge for at noen trolldomskyndig eller gudsbenådet forteller deg om det hviler mer enn bare dårlig hell på dine skuldre.
- Den tøffe tiden etter at Ingvar døde var ikke preget av økonomisk fornuft, og mye inntekt gikk tapt. Det hjalp heller ikke at du knuste noe av inventaret i frustrasjon heller. Den gjelden du hadde før Ingvars død, har blitt større, selv om noen i all hemmelighet gir deg matvarer. Du skylder penger til Maren Espensdatter, for varer hun har kjøpt for deg i all hemmelighet fra en hollandsk skute. Og du skylder penger til din utreder i Bergen, som Ole Kolbjørnsønn kommer til å kreve inn. Du har litt penger igjen på kistebunnen ennå, men bare nok til å betale en av de to. Du er åpenbart langt mer glad i Maren enn Ole, da hun er en trofast og god venninne. Men hun kan ikke bruke rettsvesenet mot deg slik Ole kan...
- Du er en av "søstrene". Du, og flere av de eldre kvinnene her, har tatt ansvar for å lede Svendsøy i riktig retning siden stormen i 1653. Dette har involvert å bistå med fordelingen av ressurser, sørge for å holde folk noenlunde edru mesteparten av tiden, samt bidra til at embedsmenn og andre viktigheter ikke fikk grunn til å blande seg mye inn i øyas affærer. Stort sett har dette gått i orden, og til tross for at andre fiskevær har blitt hjemsøkt av heksebrenninger, så har dere vært trygge for slikt så langt.
Din niese, Synnøve, er derimot etter alt å dømme en fremtidig katastrofe, som nok vil trekke heksejegernes blikk hitover snart. Du tror ikke det vil være mulig å redde henne fra seg selv, etter de mange tilfellene av galskap hun har utsatt dere alle for. Om hun blir arrestert, så vil du gjøre det du kan for at ingen andre blir dratt med inn i dragsuget etter henne, særlig ikke din søster, til tross for hvor bitter og vanskelig hun kan være.
- Du har for bare en uke siden inngått en avtale med underfogden Morten Nielsønn om en forlovelse mellom din datter Margrete, og hans sønn Ivar. Strengt tatt er du ikke veldig imponert over Ivar, og du synes godt at han kunne bli litt mere mann, men Margrete gav uttrykk for at hun liker ham, til tross for at du ikke ser stort å like. Du har derimot sørget for å sette klare spilleregler. Intet ekteskap før Ivar blir myndig, noe som er om fire år. Om Margretes fascinasjon bare er noe forbigående, vil den følelsen ha visnet for lengst innen da, noe du strengt tatt regner med at den vil gjøre. Forøvrig er Margrete en person du ikke vet så mye om som du kanskje burde som hennes mor. Det har alltid vært noe annet eller noen andre som har måttet prioriteres, og du har aldri hatt tid til å ha noen de gode samtalene. Men hun virker ikke direkte misfornøyd heller, så det er nok intet hastverk med å sette av tid til henne.
Marthe Thamisdatter (Familie 4)
Alder : 44
Barn : Halstein Olsønn, Ragnhild Olsdatter
Ektemann : Fullmektig Ole Kolbjørnsønn
Avdød bror : Greger Thamissønn (døde på havet i 1653)
Avdøde foreldre : Thamis Gunnarsønn (død 1654 av sorg og alderdom) og Ellinor Egilsdatter (død 1629 i en ulykke)
Nevø : Yngve Gregersønn (soldat)
Avdøde barn : Magne Olsønn (død rett etter fødsel), Syver Olssønn (død 2 uker etter fødsel), Elin Olsdatter (død som 1-åring), Frøydis Olsdatter (død rett etter fødsel), Finn Olssønn (død som 2-åring), Nils Olssønn (død som 3-åring).
Bor på : Svergja gård
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Du har bare noen spede, forsiktige minner om din mor. Hun var varm og søt, og det var trygt i armene hennes, men ansiktet har du for lengst glemt. Stemmen glemmer du derimot ikke så lett. Når du lukker øynene, kan du fortsatt huske hvordan hun hvisket "Ave Maria" inn i øret ditt, så forsiktig at ingen andre skulle høre det. Hun døde av et stygt fall når du bare var 6 år gammel, og etterlot deg med mye savn og frykt for synet av blod.
Det var din far, Thamis, som tok vare på deg og din bror gjennom alle barndomsårene. Han var en klippe av en mann, et værbitt stykke taus granitt. Han var langtifra den morsomste personen å vokse opp sammen med. Thamis smilte sjelden, lo sjeldnere, og var ikke sorten som gav hverken seg selv eller andre stort til anledning til å snakke om følelser. "Hvor er middagen?", kunne ofte være den eneste setningen han delte med dere i løpet av en dag. Den eneste gangen han hadde en lengre samtale med deg i barneårene, var når han hørte deg resitere "Ave Maria". Han forklarte at det var en katolsk bønn, og slike bønner var det ikke lov å si. Katolikker var ikke noe å stole på, fortalte han deg med tomt blikk. Hvorfor din mor hadde sunget den for deg, hadde han ikke noe svar på. Når du spurte om mor var katolikk, gikk han ut døren og ble borte resten av den kvelden.
Thamis var derimot ingen voldelig mann, og hjemmet hans var trygt for deg og din eldre bror Greger. Du fikk riktignok tildelt ansvar for husholdningen fra en tidligere alder enn de fleste, men han klagde aldri over den tidvis svidde maten, de knuste pottene, og de mange andre nybegynnerfeilene du gjorde. På den annen side, så forklarte han ei heller aldri hvordan du skulle lage maten eller drive gården. I det hele tatt så oppdro du deg selv, innenfor den sikkerheten og det fulle matforrådet som Thamis tilbød. Og med tid og stunder, så ble du en riktig dyktig gårdskvinne.
Heldigvis var din bror mer leken av seg, slik at livet ikke ble uutholdelig kjedelig. Han var riktignok hele åtte år eldre enn deg, men glad i eventyr og enda mer glad i deg. Dessverre tok ofte Thamis han med seg på havet og bort fra deg, men han var nok i land til at dere fikk fnist, løpt og lekt mye sammen. I voksen alder har du tidvis tenkt at uten broren din, vet du ikke hva slags menneske du ville ha blitt.
Andre menn i ditt liv har du ikke vært like heldig med. Du giftet deg allerede som 19-åring med Ole Kolbjørnsønn, etter at hans far og din far snakket sammen og konkluderte med at det var en god løsning. (Vel. Oles far gjorde antageligvis all snakkingen har du tenkt, mens Thamis gryntet megetsigende til slutt). Bryllupet ble holdt på en nitrist regnværsdag, og satte godt tonen for de mange årene som ville komme.
Ole var en mann som likte å ta styringen. Han dro riktignok på havet som de fleste, og gav deg fred, men ikke før han i detalj hadde instruert deg om hva du skulle og ikke skulle gjøre den dagen. Du som var vant til en far som gav deg helt frie tøyler, var nesten klar til å myrde ham før du hadde vært seks måneder i ektestanden. Dere kranglet ofte, men i de første årene dere var gift, var han i alle fall tidvis villig til å be om unnskyldning.
Krangelen la derimot ikke et hinder på fruktbarheten. Du skulle nedkomme med din første allerede ni måneder etter bryllupet. Dere hadde avtalt å kalle ham Magne om det ble en gutt, etter din bestefar. Det ble også en gutt, men han rakk bare å fylle lungene med luft, for å skrike en enkelt gang, før Gud hentet ham tilbake til seg igjen.
Det var en trist skjebne, men du var forberedt på at det kunne skje. Litt etter litt kom du over Magnes bortgang, og nytt liv ble vekket til live i deg. Syver var din andre, og han overlevde sin første dag. Men også han var sykelig fra begynnelsen av, og etter to uker i ditt hjem, klarte heller ikke Syver å fortsette puste.
Ditt uhell endte ikke der. Alt i alt har du satt åtte barn til verden, hvor av bare to, Halstein og Ragnhild, har blitt velsignet av Gud med sjansen til å vokse opp. Du vet også hvorfor de to klarte seg. Din mors bønn, "Ave Maria", var en du ikke hadde brukt på mange år etter din fars advarsel, men etter å ha mistet flere av dine barn, så begynte du i desperasjon å hviske denne rett over den gravide magen din nattestid, igjen og igjen. Og det var med Halstein og Ragnhild at du ba på ditt sterkeste. Du har derfor konkludert med, om enn du ikke ennå har våget si det til noen, at katolikkene står sterkere hos Gud enn andre kristne, og at det er via jomfru Maria at en kan finne beskyttelse for sine nyfødte.
Året 1653 reduserte de fleste av dine jevnaldrende, kvinnelige sambygdinger til enker. Du var den eneste som fikk beholde sin mann. Ole kom tilbake i en båt som såvidt holdt seg flytende, hvit i ansiktet, og fortalte om hvordan de hadde sett bølger større enn tre mannshøyder den dagen. Siden den dagen har han aldri dratt på havet igjen, men kun vært hjemme til den stadig større frustrasjon.
Thamis kom også hjem, i den eneste andre båten som hadde klart seg av de fra fiskeværet som var på havet den dagen. Alt hva han gjorde etter å ha satte føttene på land var å si navnet "Greger", med mer smerte i røsten enn du noensinne hadde trodd han var i stand til, før han gikk inn i den mørkeste avkroken av gården sin og ble værende der. Du gråt lenge over broren din. Når året såvidt hadde snudd døde også Thamis, i løpet av få måneder forvandlet fra en klippe til en gammel og fortapt mann.
At din ektemann har vært i land hele tiden siden stormen, har ikke gjort deg godt. De vanskelighetene du hadde med ham når dere så hverandre kun litt av tiden, har est ut for hver eneste dag som har gått. Det er lenge siden dere sluttet å dele en ekteseng, og du tror du ville blitt rasende om han så mye bare forsøkte. I stedet forsøker du mest mulig å unngå ham, så du slipper å kjenne så altfor mye på skammen med å være konen hans.
I stedet har det vært barna du har brukt tid på. Det gjelder både de døde og de levende, og du har av og til falt hen til melankoli når du tenker på de seks gravene du har måttet legge barn i. Mengden død i din nærhet har i noen mørke perioder gjort det tøft å engang huske hvordan det var å smile. Men de levende barna dine, og spesielt Ragnhild, har hele tiden vært de som har trukket deg tilbake på rett side av livet. Halstein er en uavhengig ung mann som søker spenning, og til tross for at dere begge er glade i hverandre, så er det ikke så mye dere har til felles. Men Ragnhild? Hun er en ny variant av deg, bare en som skal slippe all den lidelsen du har blitt utsatt for.
Motivasjon :
- Din mann er en pest og en plage for deg. Han var ikke et godt ekteskap til å begynne med, og siden stormen i 1653 har selv det fåtall av gode sider han hadde, blitt erstattet av selvopptatthet, sinne og frustrasjon. Du ser ham sjelden, men det lille du ser av ham er allikevel altfor mye. Du har flere ganger snakket med presten i fiskeværet om muligheten for separasjon, men har fått gjentatte ganger et klart "nei", samt beskjed om å føye deg for Guds vilje. Du er derimot ikke interessert i å føye deg, og har i stedet lyst til å få ekteskapet annullert. Dette er selvsagt langt lettere sagt enn gjort. Det vil kreve at din mann dømmes for impotens, utroskap eller simpelthen at han rømmer sin vei. Slikt krever en domstol, vitner og forhør.... men kanskje nå er anledningen?
- Du er en av "søstrene". Du, og flere av de eldre kvinnene her, har tatt ansvar for å lede Svendsøy i riktig retning siden stormen i 1653. Dette har involvert å bistå med fordelingen av ressurser, sørge for å holde folk noenlunde edru mesteparten av tiden, samt bidra til at embedsmenn og andre viktigheter ikke fikk grunn til å blande seg inn i deres affærer. Stort sett har dette gått i orden, og til tross for at andre fiskevær har blitt hjemsøkt av heksebrenninger, så har dere vært trygge for slikt så langt. For din del er deltakelsen litt vanskeligere enn de andres, siden du ikke er enke og ikke har de samme rettighetene som dem, men til gjengjeld har du en viss kontroll på hva din mann driver med. Han er fullmektig for en utreder i Bergen, og sørger for å drive inn gjeld fra fastboende, overvåke hvem som får mest fisk, og på andre måter lage vanskeligheter. Så lenge dere fortsatt er gift, så bruker du de muligheter det gir til å beskytte bygda mot hans griskhet.
- Din datter Ragnhild har blitt voksen. Hun har flere ganger nevnt at hun har god lyst til å bli gift. Du kan huske hvordan det var å være ung og nysgjerrig, og du forstår interessen, men hun vet simpelthen ikke hvor dum tanken er. Ekteskap leder som regel til svært lite godt. Kanskje dersom du fant en mann som ikke var like slaskete og dum som menn flest er, så kunne du godta det... men slikt tror du ikke man finner på Svendsøy. Du vet at det er bedre for henne å forbli ugift lengst mulig. Det at hun dermed er sammen med deg i stedet, og gjør deg lykkelig, er en høyt skattet bonus.
- "Søstrene" forsøker å holde alle lengst mulig unna større mengder brennevin og øl, i alle fall mesteparten av tiden. Dette handler ikke om moral, men om økonomi. Det ville drikkes vekk altfor mange arbeidsdager og altfor mange penger, om presten fikk det som han ville. Du har sagt deg enig i denne planen, men har allikevel brukt mer penger på å drikke deg full enn de fleste. Det er mange mennesker du må minnes så de ikke helt forsvinner fra jorden, og du tar gjerne en tår for hver og en av dem. På tinget er det heldigvis stort sett lov å drikke, slik at du kan svinge begeret i all offentlighet. Men du har mye gjeld til presten for alt dette, som du må finne en måte å betale tilbake, til tross at det er tomt på kistebunnen din. Det å stå i gjeld til ham er helt i orden, men om han skulle finne på gjøre det offentlig, ville du dø av skam.
- Nevøen din Yngve vil komme til tinget. Han dro av gårde noen år før din brors død, og har blitt soldat. Du savner fortsatt broren din, og har lyst til å komme mer i kontakt med Yngve for på sett og vis å kunne møte noe av Greger igjen. Det skader heller ikke at du da vil få kontakt med en som vil gjøre det litt lettere å vite hva embedsfolket vil.
- Når Ragnhild var barn, våget du ikke fortelle henne om hvordan du var kommet til katolisismen. Hun var tross alt bare et barn, og ville kunne si slikt til andre, og dermed skape store problemer. Men nå som hun har blitt voksen, så har du etter hvert innsett at du har dårlig tid. Dersom hun i en forhåpentligvis fjern, fjern fremtid skal bli gift, må du sørge for at hun først vet om jomfru Maria og tilber henne, slik at barna hennes forblir trygge.
Bodil Guttormsdatter (Familie 5)
Alder : 39
Gift : Morten Nielssønn (underfogd)
Morten Nielssønns barn med tidligere kone : Mons Mortensønn og Ivar Mortensønn
Barn med avdød ektemann : Guri og Elli Knudsdatter
Avdød ektemann : Knud Knudssønn (druknet 1653)
Avdøde foreldre : Guttorm Bengtssønn (død 1650 av alderdom) og Silje Vegardsdatter (død 1643 av sykdom)
Bor på : Bjørnhaugen gård
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Livet kan være hardt, fortalte din mor deg når du var liten. Men selv om det er hardt, så er det alltid godt. Denne enkle filosofien har lenge vært din ledestjerne.
Det har også stort sett faktisk vært godt. Du hadde varme, trivelige foreldre av beste sort. Din far var også bestevenn med fiskeværets store mann, Jakob Alfsønn, og han var stadig vekk på besøk i ditt barndomshjem. Du forelsket deg i ham fra barnsben av, og selv om han nå har vært død i tolv år, så kribler det ennå litt i deg ved tanken på ham. Jakob var en flott historieforteller, og han var høy, muskuløs og karismatisk nok til at det aldri var noen grunn til å tvile på historiene om at han hadde kjempet mot jotner og slåss med daudinger, med din far ved hans side.
Moren din, Silje, trivdes også godt i Jakobs nærvær. Ettersom du vokste opp, la du merke til at det kanskje var mer enn bare vennskap. Han var en godt voksen enkemann, og hun var vakrere enn de fleste etter mange års hardt arbeid. Din far så ut til å være veldig bevisst på å ikke være bevisst om dette. Den antakelsen du gjorde om deres forhold, førte til at du slapp stadige små drypp av gift i retning av din mor. Og det sinnet vokste jevnt og trutt. Etter hvert kunne du ta deg i forbanne Silje til Gud og vinden når forakten overveldet deg, vel vitende om at slikt sjelden førte stort godt med seg.
Din mor ble etter hvert også syk, kort tid etter at du passerte 17 år i alder. Hun ble raskt verre, og dagene hennes var preget av hoste og svakhet. Du skammet deg for hvordan du hadde behandlet henne, og sørget for å be henne om tilgivelse på en av hennes bedre dager. Når hun døde hadde du klart å få fred med henne, men du tror fortsatt at du med ditt raseri kan ha vært den som utløste sykdommen.
Ved begravelsen hennes var både din far, Guttorm, og Jakob i tårer. Det var vanskelig å tro noe annet enn at de begge hadde elsket henne, at hun hadde gjort begge lykkelige, og at noe fantastisk hadde forsvunnet ut av begges liv. Jakob og Guttorm fortsatte å fiske sammen, men selv Jakob, ellers alltid en kjempe blant dverger, levde ut sine siste år med et bøyd hode.
Kort tid etterpå arrangerte din far ekteskapet med Knud. Knud var en flott mann, med et hjerte av gull, og en kropp som vekket alle slags lyster i deg. Han var ingen Jakob, men det var det ingen annen enn Jakob som kunne være. Du var egentlig litt overrasket over hvor fantastisk bryllupsnatten deres var. De fleste av dine kvinnelige bekjentskaper hadde ofte fortalt deg at sånt som skjedde mellom mann og kvinne kunne være kleint, ubehagelig eller direkte smertefullt. Knud var alt annet enn dette, og du lærte raskt å sette pris på ekteskapet med ham. Han skjenket deg to døtre innen kort tid, som vokste opp sterke og friske.
Til din sorg døde din far døde ikke lenge etterpå. Tre år senere døde også både Knud og Jakob, fanget av en fryktelig storm ute på fisket. Du hadde ennå ikke helt kommet over tapet av din far, og måtte nå takle at alle viktige menn i ditt liv lå døde. Året 1653 var ditt tyngste noensinne, og du vil ikke at selv din verste fiende skal måtte takle den byrden det var å måtte være den som fortsatt stod igjen i live, mens så mange av de du elsket var hos Gud. Om nettene, gjerne rett etter å ha våknet fra et mareritt, kunne du såvidt ane ansiktene deres i rommet hos deg, nesten som om de var kommet for å igjen være sammen med deg.... bare for øyeblikket senere forsvinne til intet annet enn de siste restene av en drøm du ikke lenger husket.
Gjenferd og sorg til tross, du var alene med to små døtre, og du trengte en utvei. Den kom i form av Morten, din nåværende ektemann. Morten kom til Svendsøy våren 1654, sammen med sine sønner Mons og Ivar fra et tidligere ekteskap, vel vitende om at det hadde skjedd en ulykke her. Blant menn var han ikke en av de verste. Han ønsket å starte et liv her etter selv å ha mistet sin forrige kone og gård til brann og kreditorer, uten å ha mer å tilby enn sine to tomme, men sterke hender. Hans håp på reisen hit hadde vært å finne en ledig gård han kunne tegne bygsel på, uten at det var noen ledig gård her når han nådde Svendsøy. I stedet fikk han og sønnene plass på en gård, gjennom ekteskap med deg.
Morten har vært en god og solid ektemann for deg, og du har ikke manglet noe. Tvert om, selv om ingen her på Svendsøy med unntak av presten kan kalles rike, så er dere kanskje den familien som har gjort det hakket bedre enn alle andre. Din mann er en dyktig fisker, og velsignet med mye hell. På gården hjemme i kisten har dere pleid å ha mynter nok til at dere ikke trenger å frykte sulten..i alle fall så lenge de er der. Det er du som styrer pengene for familien og gården, g sørger for at økonomien forblir trygg.
Apropos presten. Prest Holbach kom hit for kanskje 15 år siden, og har siden den gang hatt et behov for tjenere. Etter hvert som døtrene dine ble eldre, og de kunne ta over noe av gårdsdriften, så har du ofte fylt rollen som hans kokke, særlig når det har vært fintfolk på besøk. Dette har utviklet seg over tid til å bli et ganske så uvanlig vennskap, helt på tvers av kjønn og stand, men et du verdsetter allikevel. Han har fortalt deg mye om Gud, om Satan, om trolldom og om verden. Hans kone Josefine, og deres datter Lisette, har også vært mennesker du er oppriktig glad for å kjenne. Du har over tid merket at du ofte trives langt bedre i Holbachs selskap enn hva du gjør i din egen manns. Det er på ingen måte Morten sin feil, men det er simpelthen noe ved ham som kjeder deg. At han ikke klarer å gjøre ektesengen like varm og inviterende som Knud, bidrar mye til det.
Motivasjon :
- Du er en av "søstrene", en gruppe på fem noe eldre kvinner, som sørger for at Svendsøy har en fremtid. Dere passer på fordeling av ressurser, bidrar til å løse konflikter, og handler tidvis ulovlige varer i fellesskap for å sørge for at alle klarer å få mat på bordet. Dette plasserer deg i en temmelig vanskelig rolle, både fordi du er gift med underfogden ("bondelensmannen"), og fordi du jobber for presten. Du har respekt og omtanke for prest og og underfogd, men har samtidig også forpliktelser og vennskap til søstrene. De på sin side, vil gjerne at du skal fortelle søstrene om mannen din eller presten gjør noe som kan skape vanskeligheter. Du har det stort sett greit med å drive litt overvåkning av presten og din mann, og du sørger for å fortelle dine venninner hvor og når de kan gjøre slikt som helst ikke bør sees av embedsmenn, men du plages hver gang dette spillet strekker seg lenger.
- Siden 1653 har du fortsatt, når du er svært trett, eller akkurat våkner fra søvnen, fortsatt å se dine avdøde slektninger. Selv om det noen ganger var skremmende, var det også en støtte å se disse ansiktene fra tid til annen. holbach har derimot fortalt deg at det finnes ikke gjenferd, men i stedet at noen djevler noen ganger tar skikkelsen til avdøde, for å lure dem ut i synd. Etter at du lot deg overbevise om at dette var tilfellet, er du langt mer redd for slike nattlige visitasjoner. Du er både bekymret for din egen sjels frelse, og også for hvordan det skal gå med Svendsøy, dersom man virkelig er omringet av smådjevler.
- Du har to døtre, og din mann har to sønner. Dere har derimot kun en gård. Som enke har du overtatt bygselen på gården, og har rett til å bestemme hvem som skal overta bygselen etter deg, også etter at du giftet deg på ny. Dine døtre er ikke enker, og følgelig ikke myndige, så du vil ikke kunne overlate bygselen til dem. Men kanskje til den som gifter seg med en av dem? Det er tydelig at de fire barna kjekler en del, blant annet om hvem som skal overta, så det kunne kanskje hjelpe å finne ut hvem som skal være arving til gården?
- Maren Espensdatter har handlet ulovlige varer for deg fra en hollandsk skipper. Det er noe Søstrene gjør fra tid til annen. Dere kjøper varer ulovlig fra forbipasserende handelsfolk, uten at norske tollere får delta i kjøpene, og prisen kan derfor holdes lav. Det hjelper til med å holde Svendsøy i live. Du har alt fått varene fra hun, og hadde tenkt deg å betale henne på tinget. Det er bare et problem. Når du gikk for å hente myntene til å betale henne med, oppdaget du at noen hadde stjålet alle pengene dine! Du har ikke fortalt din mann dette ennå, blant annet fordi du ikke har stor lyst til å fortelle ham hvorfor du åpnet kisten for å lete etter penger. Du frykter uansettt at du vet hvem tyven er. Det er en omstreifer i bygda, Nora Pålsdatter, dattersønnen til Jakob Alfssønn. Sønnen, Pål Jakobssønn, forlot bygda allerede som barn, uten at du helt vet hvorfor. Det er trist å tenke på at Jakobs arving er en slik slubbert, men det er vel ikke helt uventet at noen som reker fra bygd til bygd ikke er til å stole på. Kanskje du kan tvinge henne til å levere pengene tilbake?
- I anledning tinget, er du også kokk. Det innebærer å administrere de ikke alltid like hjelpsomme, nevenyttige eller spesielt kloke ungdommene som da leies inn til bistå med matlagning for anledningen. (Arbeidsrolle, leder kjøkkenet)
Gjertrud Steinarsdatter (Familie 6, slekt til familie 3)
Alder : 37
Barn : Synnøve Tormodsdatter
Søster : Kristin Steinarsdatter
Niese / nevø : Margrete Johannesdatter, Karl Larsønn.
Avdød ektemann : Tormod Håkonsønn
Avdøde foreldre : Steinar Olsønn og Beatrice Steinar (død 1644 og 1649, begge av sykdom / utmattelse)
Bor på : Onsrøys gård (bygslet av søsteren)
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Du var aldri en som spilte en viktig rolle i familien. Å, de var glade i deg, brukte tid på deg, og ville gjerne at du skulle ha det bra. Men det var din søster som var dine foreldres største skatt, og du unnlot aldri å merke hvordan munnvikene deres falt aldri så lite hver gang de vendte seg fra henne til deg. Det var ingens feil, egentlig. Dere var simpelthen for forskjellige. Dine foreldre, samt din søsters væremåte var full av kreativitet, latter, skrønemakeri og og eventyr. Du var derimot alltid en alvorlig liten jente, som altfor lett så skavankene som lå rett bak smilene.
Kristin, din søster, var seks og et halvt år eldre enn deg. Det tok deg derimot ikke lange tiden å ta henne igjen, i alle fall på innsiden. Du tenkte allerede som 13-åring at du var godt i stand til å se gjennom alskens falsknerier og løgn, og du pekte dem gjerne ut slik at også andre hadde en sjanse til å innse dem. Det førte ikke til at du ble verdsatt, men det var heller ikke din hensikt her i livet.
Så kom Tormod. Og plutselig var verden rosenrød allikevel. Tormod fant deg når du var 16. Han var samme alder som deg, og til forskjell fra alle andre, så falt blikket hans først på deg og ikke din søster. Han hørte på deg når du hadde dine utblåsninger, og ulikt hvordan det ellers pleide å være, så kunne du kjenne en fred i sjelen hver gang du hadde tømt ut dine frustrasjoner til ham. Han på sin side, hadde mange interessante betraktninger. Du var overbevist om at Tormod kunne studert juss eller teologi bedre enn hva noen embedsmann kunne gjort, så klok var han.
Dere endte fort til sengs sammen. Det var egentlig ikke så viktig for deg, for han hadde allerede gitt deg frihet fra det sinne som hadde ligget uforløst i år etter år. Men det var en bonus du raskt kom til å sette pris på.
Innen noen måneder, kunne man ane konsekvensene. Du var blitt med barn, og var på vei mot å føde din førstefødte. Det var først da det ble vanskelig å skjule at du i det hele tatt fortalte dine foreldre om det. Ikke uventet, til tross for alle deres løgnaktige historier om hvordan din mor ble røvet fra en hollandsk skute, så ble de sinte og frustrerte over at du hadde gjort omtrentlig det samme som hvordan de hadde funnet hverandre. Du trakk på skuldrene, og ba dem sørge for å få til en løsning.
Din far, Steinar, gikk også raskt til verks for å sette i stand et bryllup. Dette var dessverre også tiden da Steinar hadde begynt å hoste. Han hevdet det bare var en simpel forkjølelse, på sitt verste en mild influensa, og dere trodde ham. Det skulle derimot vise seg at kopper gjorde en ny visitt på Svendsøy, og din far var sykdommens første offer. De første byllene dukket opp på pannen hans bare dager etter at han signerte kontrakten med Tormods far.
Du var mer glad i din far enn du trodde, og nyheten om hans sykdom og isolasjon gjorde vondt. Men du trodde at du var i stand til å takle tapet, om døden skulle ta ham fra deg. Verre var det når også Tormod viste de samme symptomer. For å sikre at barnet ble ektefødt, fikk dere stelt i stand kanskje den raskeste seremoni tenkelig, med presten på avstand, og ingen gjester tilstede. Lovligheten i en slik seremoni kan trekkes under enhver tvil, men ingen har ennå så lenge protestert.
Det skulle vise seg at foranstaltningen var nødvendig. Først døde din far, deretter døde Tormod bare få dager senere. Du stod igjen som enke fra et ekteskap som ikke hadde vart mer enn en uke.
En liten stund kunne du leve på arven fra Tormod, men det ble fort tomt. Din søster og mor hadde ikke stort å leve av, og du ville helst ikke be om hjelp. Men det gikk ikke lange tiden før du igjen var prisgitt familien din, som tok deg inn igjen med den samme tvilen rundt munnviken som de alltid hadde i ditt selskap. Du svarte på den tvilen med stadig vekk mer spisse ord, en ferdighet som du etter hvert oppdaget du mestret bedre enn de fleste. Og det gjorde godt å få familien din til å jekke seg ned et par hakk.
Anklager, injurier, æreskrenkelser og det som mere er, om det fikk en respons ut av din mor og din søster, var det verdt det. Du var ikke alltid stolt av det, men tapet av Tormod etterlot lite rom i deg for å lytte til den stemmen samvittigheten var. Og om du forklarte for din mor at hun var en dårlig person som lot deg gå sulten når du var med barn, så var du sikker på at du kunne forvente deg en ekstra stor porsjon til middag.
De sårende ordene til tross, din mor døde med et smil om leppene, nynnende på en av hennes uforståelige hollandske sanger. Du gråt strie strømmer etter hennes bortgang, om enn du sørget for at ingen fikk anledning til å se det. I alle fall ikke din alltid så positive søster, som du stadig vekk ønsket ulykke på.
Din datter med Tormod ble din redning. Du kalte henne Synnøve, fordi du husket at Tormod en gang hadde sagt at han likte navnet. Du kunne holde på henne i timesvis og bare klappe henne forsiktig over det fine håret hennes, ute av stand til å bli sliten eller trøtt når du var med henne.
Når din datter som tenåring begynte å fortelle om alt det rare hun så, så trodde du første bare at hun hadde arvet resten av familiens sans for skrøner. Du sukket dypt, men valgte å tilgi henne for å ha arvet den kvaliteten. Det var Synnøve, og du kunne tilgi henne hva som helst. Om enn du stusset litt over hva slags skrøner hun fortalte. Resten av din familie hadde aldri fortalt løgnhistorier om hvordan de så Satan vandrende gjennom Svendsøy, med spisse horn og blod dryppende fra lange fingernegler.
Du fortalte Synnøve at hun ikke skulle spre disse historiene videre da de kunne skremme folk, men det hjalp ikke. Tvert om, med årene oppførte hun seg stadig mer underlig, gjerne i all offentlighet. Hun skrek mot personer som ikke var der, hoppet frem og tilbake over gjenstander ingen kunne se, og kunne til og med skade seg selv om man ikke hele tiden våket over henne. Andre mennesker begynte å hviske om at hun var hjemsøkt av djevelen selv. Og selv om du lenge ikke ville tro det, så innså du etter hvert at det var faktisk ikke bare skrønemakeri, men noe som var alvorlig galt med Synnøve. Men hva? Det har du aldri helt klart å finne ut av.
Du vil inderlig gjerne kurere din datter for hva enn som feiler henne, særlig fordi du vet så inderlig godt at den slags adferd tiltrekker seg heksejegernes oppmerksomhet. Du har hørt om hvordan andre personer som har fortalt om sine møter med djevelen blir brent i Vardøhus, og er stadig vekk mer redd for at en lignende skjebne skal ta fra deg Synnøve. Du har derimot forsøkt det meste allerede, trolldom, kristendom og helbrederes hånd. Ingenting ser ut til å virke. I stedet ser anfallene hennes ut til å bare komme oftere og oftere.
Den så langt uløselige situasjonen har vekket så mye sinne og frustrasjon i deg at du hever stemmen for den minste ting. Riktignok har du brukt munn før i ditt liv, men i det siste er det nesten som at du har mistet kontrollen over munnbruken. Du har skapt en del bitterhet og fiendskap hos andre mennesker av den grunn, og du vet det ikke hjelper, men du klarer ikke helt å holde tilbake. Blant annet har du kalt prest Holbach "grådig og løgnaktig" etter en preken han holdt for kort tid siden, hvor han mante til dydige liv.
Motivasjon :
- Finnes det noen redning for din datter? Er det noe som gjenstår? Du er livredd for å miste henne, og du aner virkelig ikke hva du skal gjøre om hun forlater denne verdenen. Om hun derimot ender opp med å mate flammene, så skal du i alle fall vise henne så mye kjærlighet de siste dagene, at hun kan få reise til himmelen med fred i hjertet. Du har derimot ikke gitt helt opp ennå, og lurer på om kanskje samene har noe trolldom som kan hjelpe? Tiden er derimot IKKE på din side.
- Kirken kan kanskje ikke redde din datter her på jorden, men kanskje kan den redde sjelen hennes i himmelen? Og kanskje kan den redde din og? Du har tenkt mye på livet etter døden i det siste, og du innser at kanskje kan du, Tormod og Synnøve leve sammen i himmelen. Men da må du også komme ditt! Presten kan kanskje vise deg veien til himmelrik? Da må du dog kanskje slutte fred med ham på et eller annet vis.
- Du er den eneste av de noe eldre kvinnene blant fiskerbøndene på Svendsøy som IKKE er en del av "søstrene". Du vet at de har mange tråder å trekke i, og om noe skulle komme til å true din datter, så vil du bønnfalle, true og på alle måter du kan, sørge for å presse dem til å hjelpe deg og din familie.
- Du skylder penger til Maren Espensdatter, for noen varer hun kjøpte av en handelsreisende hollender, kjøpt uten at tollere var involvert, og dermed til lave priser. Du har ikke selv nok til å dekke dette, men vet at din rikere søster er i samme situasjon. Dersom du krever det skarpt nok, så vil nok hun betale for deg.
- Du har lenge hatt et horn i siden til Kirsten Andersdatter. Hennes avdøde mann, Knut, lånte penger av din Tormod. En god slant var det og, uten at den noensinne ble betalt tilbake. Pengene ble lånt uten at det ble skrivd noen papirer på det, men du fikk vite det at Tormod kort tid før han døde. Hverken han eller du fikk noensinne de pengene. Når du så har gått og forsøkt krevd dette av Kirsten Andersdatter, har hun bare motvillig latt deg få et brød eller en enslig fisk, som at det skulle være dekning for gjelden? Du vil gjerne ha pengene dine tilbake, men tror det kan bli vanskelig å gå rettens vei, når du er eneste vitne. Men kanskje du kunne anklage henne for noe annet? Hun kjefter stadig vekk på deg, når du ber om din rett. Hva om du fikk "kraftige smerter" bare timer etter at hun har skjelt deg ut offentlig? Hun ville blitt straffet, og du kunne fått kompensasjon?
PS! Legg nøye merke til at denne rollens datter med stor sannsynlighet vil havne i flammene. Rollen vil ha anledning til å påvirke detaljene rundt, og sin egen skjebne... men hva gjelder datterens endelige utfall, så vil det svært vanskelig la seg hindre. Dersom du ønsker å spille denne rollen, må du derfor være forberedt på en tragisk slutt.)
Ole Kolbjørnsønn (Familie 4)
Alder : 44
Barn : Halstein Olsønn, Ragnhild Olsdatter
Ektefelle : Marthe Thamisdatter
Avdøde foreldre : Ingvar Magnussønn (død 1653 av drukning) og Hedda Leivssønn (død i barsel (din fødsel) 1621)
(Fille)nevø : Yngve Gregersønn (soldat)
Avdøde barn : Magne Olsønn (død rett etter fødsel), Syver Olssønn (død 2 uker etter fødsel), Elin Olsdatter (død som 1-åring), Frøydis Olsdatter (død rett etter fødsel), Finn Olssønn (død som 2-åring), Nils Olssønn (død som 3-åring).
Bor på : Svergja gård
Lojalitet : Lojal
Bakgrunn:
Du tok livet av din mor. Eller det var i alle fall hva din far fortalte deg så snart du var i stand til å forstå ordene hans. Tidvis beskrev han hvordan du hadde revet henne opp fra innsiden før du kravlet ut av hennes liv, dekket av hennes blod. Skam og selvforakt fulgte kort tid etterpå, inklusive følelsen av at det hadde vært bedre om du aldri hadde blitt unnfanget. Kanskje var du bare en bytting, plassert her i stedet for et ekte menneske?
Naboguttene var derimot et lyspunkt i din ellers triste barndom. De fortalte helt andre historier seg i mellom, historier hvor du du slapp å være skurken. I stedet for å lære selvforakt kunne du lytte til beskrivelser av hvordan guttene rodde på havet, reiste på fastlandet, eller andre gjøremål som den gang da virket som bragder. Som ungt barn fikk du aldri oppleve hvordan det var å gjøre disse tingene selv, da din far aldri lot deg bli med ham på fisket, så historiene om dem var det nærmeste du kom.
Bedre ble det når du kom i prat med Jakob Alfsønn. Jakob var mannen som ifølge de andre guttene hadde bygd omtrent alt på Svendsøy, hadde slåss med pirater og samer i hundrevis, rundlurt djevelen, solgt en sjøorm til fiskehandlerne i Bergen, og utført hundrevis av andre heltedåder. Det var umulig for deg å ikke legge merke til at Jakob var voksen, sterk og solid, og hadde alles beundring. Og allikevel.... så tok han seg tid til å snakke med nettopp deg. Kanskje var du ikke så avskyelig allikevel, når han ville være vennen din?
Jakob ble raskt mannen du ønsket at egentlig var faren din. Ingvar, din egentlige far, ble bare bitrere og bitrere med årene. Men Jakob, når han skjønte at Ingvar ikke vil gjøre det, tok deg med på havet! Han la hånden sin på skulderen din, smilte til deg, og lot deg bli med i båten, til tross for at du var en klossete bytting som hadde tatt livet av din egen mor. Det var himmel å være sammen med ham, og du skjønte ikke at det gikk an å være så lykkelig.
Det skulle derimot ikke vare. Etter at du enda en gang kom hjem med et stort smil om munnen, så satte Ingvar foten ned. Han forbød deg å dra ut på havet med noen andre enn ham selv. Som din far hadde han denne retten, og selv om du forsøkte protestere, var det ingen utvei. Også Jakob trakk på skuldrene, og fortalte at han hadde forsøkt å overtale din far om det motsatte, men uten hell. Du foreslo at du kunne rømme hjemmefra, men Jakob ristet bedrøvet på hodet og fortalte deg om viktigheten av familie. Selv den sorten familie man hater.
I årene som fulgte, så tok faktisk Ingvar deg med på fisket. Det var derimot langtifra like fint som sammen med Jakob. Ingvar skulte stadig i din retning, og alt som gikk feil ombord var din skyld. En liten bit av deg visste at det var ikke sant, at du egentlig var bedre enn som så. Men du var blitt så inderlig vant til å høre om dine mange feil, og godtok hver anklage som en selvfølgelig del av livet.
Jakob fikk også en egen sønn ved navn Pål. Du likte aldri Pål, spesielt ikke fordi han hadde tatt plassen din. Her var du derimot heldig, for Pål hadde en egen evne til å pådra seg skrammer og blåmerker, som du kunne glede deg over. Heldigvis dro Pål fra Svendsøy som barn, visstnok for å leve med slekt annet sted i landet.
Ekteskapet ditt endret ikke stort. Din far skaffet deg en hustru ved navn Marthe. Du hadde kanskje trodd at ektestanden ville føre til at du fikk litt mere frihet, men din far gikk raskt igang med å instruere deg i hvordan instruere henne. Han var overbevist om at du ikke evnet å styre hverken en gård eller en familie, og gav deg derfor klare beskjeder om det meste, samtidig som han fortalte deg at du virkelig ikke fortjente sjansen til å få egne barn, men at han hadde en plikt til å sørge for at familien gikk videre.
Du satte derimot uventet stor pris på det som ektesengen tilbød. Det var noe enkelt og lettvint med kropper, som for en liten stund frigjorde deg fra følelsen av å være foraktelig. Dessverre var den samme styggedommen som hadde tatt livet av din mor, fortsatt virkningsfull. Nesten alle barna som fulgte av dette samholdet døde, kun kort tid etter fødslene. Du var derimot alltid like imponert over hvordan Marthe taklet disse tapene. Du forelsket deg i henne da, men hun gjengjeldte dette kun i form en stadig mer tydelig forakt. Hvorfor har du aldri helt forstått, men du antar å ha gjort noe galt nok til å fortjene det.
Så kom stormen i 1653. Stort sett alle fiskerne i fiskeværet var ute på havet den dagen. Dagen hadde begynt med sol og ro, men ut av ingenting kom det verste uværet i manns minne. Noen av båtene hadde funnet sammen i sine forsøk på å komme seg inn til land igjen, og dere gjorde det samme. Men alt hva det medførte var at du fikk se mennesker forsvinne under havoverflaten på kloss hold, hver gang en av båtene ble kantret av en bølge. Regnet, vinden og de fryktelige bølgeslagene fratok dere enhver mulighet til å redde noen som falt i vannet, og alt dere kunne gi dem var et blikk idet de ble dratt ned til havets bunn.
På et tidspunkt så du Jakob Alfsønn, en mann med kjempekrefter også i hans godt voksne alder, bli slukt av bølgene, ute av stand til å redde seg fra sin skjebne. Din far Ingvar fulgte kort tid etter, skylt ut av båten dere begge satt i. Selv aner du egentlig ikke hvordan du overlevde, annet enn at hendene dine var blodige og skamslått når du endelig nådde Svendsøy.
Tiden etter stormen var tøff. Forholdet ditt til Marthe har blitt langt verre siden den tid, og du har ikke besøkt ektesengen hennes på mange år, vel vitende om at du ikke vil være velkommen der. Du orker heller ikke tanken på å dra tilbake på havet. Bare det å stå i en båt helt inntil land får deg til å skjelve, og dersom du seiler litt lenger ut, blir du tatt av en panikk for stor til at du klarer yte motstand.
Det har derimot dukket opp andre muligheter for å tjene til livets opphold. En av dem er at du har blitt fullmektig for både fiskerne i Svendsøy og fiskerne i Kistrand, en kort reise sør for fiskeværet deres. Jobben involverer å være utrederens mann i bygdene. Utrederen lyder navnet Søren Slagstad, og har en kontrakt med nær sagt alle fiskere i området. Så lenge de står i gjeld til ham, noe de stort sett alle gjør, så plikter de å selge tørrfisk til bare ham og ingen annen. Til gjengjeld skal utrederen selge dem de varer de trenger for å leve her oppe. Du sørger for å bytte, selge, kjøpe og handle på vegne av din utreder (som selv holder til i Bergen). Du er usikker på hvordan du klarte å ende opp med denne jobben, men har konkludert med at det simpelthen ikke var stort mange andre menn igjen som Søren kunne ha valgt. Pengene du får for dette er faktisk bedre enn å fiske, men til gjengjeld er jobben ikke en som gjør deg populær, spesielt ikke når du skal kreve inn gjeld fra allerede fattige naboer.
I tillegg sper du på inntektene ved å være prestens medhjelper, noe du har vært i en håndfull år. Jobben er litt avskyelig, men samtidig en som du tenker passer deg. Den medfører å avsløre mennesker som synder, og deretter fortelle presten om dette. Har eksempelvis to personer samleie utenfor ekteskap, og du oppdager det, kan du sporenstreks dra til presten for å fortelle om denne utukten.
Det er derimot i alle fall en syndig relasjon du ikke har fortalt ham om. De siste seks månedene har du hatt et forhold til Margrete Johannesdatter. Hun kom til deg for å be om økonomisk hjelp for sin families skyld. Dette var i utgangspunktet ikke noe du hadde anledning til å gi, og du takket nei. Men du klarte ikke helt å la være og legge merke til hvor velformet hun var blitt. Hun ble værende i tankene dine, spesielt den hypnotiserende måten hun beveger hoftene på. Dere fortsatte å snakke den og de påfølgende dagene, og dere kom til slutt til den avtalen som la grunnlaget for forholdet deres.
"Forholdet" deres består av at du får gjøre som du vil med kroppen hennes, og du til gjengjeld sørger for at hun får ta litt av de matvarene og billigere gjenstandene som er Søren Slagstads handelsvarer her på stedet. Du har ingen romantiske følelser for henne, men du er stadig vekk mer avhengig av den gleden du får av kroppen hennes. Det øyeblikket når du når klimaks, ovenpå henne? Det er det korte, lille øyeblikket hvor du er fri.
Motivasjon :
- Du er fullmektig her på Svendsøy. Det innebærer blant annet å sørge for at ingen her handler med noen andre enn din sjef (via deg) og at ingen kjøper andre varer enn de du selger for ham. (Et lite unntak gjøres dersom fiskerbønder handler hos lokale samer, så lenge det er snakk om lokale produkter). Samtidig har du for lengst hørt ryktene om at det er personer her som handler med hollendere og andre farende folk. Du vil sørge for å få satt en stopper for dette. I tillegg har Kristin Steinarsdatter blitt altfor sent ute med å betale avdrag og renter på gjelden sin hos Søren. Du må få krevd inn hva du kan fra henne snart. Tross alt, så misbruker du din sjefs ressurser for å kunne ha Margrete hos deg. Hvis du vil holde hun og deg unna hans kritiske blikk, er det viktig at Søren Slagstad er fornøyd med jobben din ellers.
- Du trives med å være prest Holbachs håndtlanger, selv om du ikke alltid er like glad for selve arbeidet med å avsløre synd. Det gir en håndfull mynter og følelsen av å bety noe for noen. Presten forteller deg gjerne hvordan arbeidet ditt bidrar ikke bare til å redde de du angir, men også at hver avsløring renser din egen sjel. Kanskje du kan frigjøre deg for den synden du utførte mot din mor? Og balansere noe for hva du gjør med Margrete?
- Du klarer ikke gi slipp på det Margrete gir deg. Du vet du burde, og du vet hvor mye som vil rase sammen for deg om det kommer ut. Men det er en avhengighet der, sterkere enn både samvittighet og frykt. I stedet jobber du aktivt for å holde det så hemmelig som mulig. Desto mer du kan klare å isolere henne fra andre, desto enklere vil det være å ha henne bare for deg selv.
- Du vet du på mange måter har havnet på kant med flere av øyas innbyggere. "Søstrene" kan ikke være glade i deg, ei heller "ynglingene". Men du vet at den veien du går langs, er den du må fortsatt følge. Samtidig ser du ingen grunn til å skade noen unødvendig. Du skal måtte leve på Svendsøy i mange år til, og det er nødvendig at du finner en balanse mellom å være deres "plageånd", og det å av og til la nåde gå for rett. Om du kan finne en anledning eller to til å i all offentlighet vise at du gjør noe til fiskeværets beste, så vil det gjøre mye for å dempe noe av det presset du kjenner på dine skuldre.
- Det er tydelig at både din kone og din sønn ikke setter spesielt stor pris på deg. De viser dette klart frem gjennom både væremåte og ord, og om enn du ikke tenker like ondt om dem, så har så langt ethvert forsøk på å motarbeide deres motvilje vært en kamp mot vindmøller. Ragnhild, din datter, er derimot skapt av annet materiale. Du har aldri vært i tvil om at hun er oppriktig glad i deg. Hun er en voksen kvinne nå, og du forstår at forandringer nok snart vil stå for døren, men du skal gjøre hva du kan for å gjengjelde henne for all den varmen hun har gitt. I mørket her nord, har Ragnhild vært ditt vakreste, og tidvis eneste lys.
- Dattersønnen til Jakob Alfssønn, Nora Pålsdatter, er i fiskeværet! Det er fint å se at blodet hans ikke er helt borte fra jorden, til tross for at det er blod som har rent gjennom Pål Jakobssønn på veien for å nå henne. Dessverre er hun redusert til å bli en omstreifer. Du tror ikke du kan bidra med noen varig forbedring i hennes liv, men du kan i alle fall sørge for at hun får en fin tid her oppe. Omstreifere flest bør selvsagt jages, men ikke hun. Dere skylder Jakob for mye.
- Du er lagrettemann. Det krever en fin innsikt i juss og regelverk... som du ikke har. Hvorfor du har blitt gitt denne jobben er du ikke sikker på, men du vet at som hovedregel er det smarte trekket å bare dømme på samme måte som embedsfolket vil, så havner du ikke i de aller mest alvorlige problemene.
Morten Nielsønn (Familie 5)
Alder : 45
Gift : Bodil Guttormsdatter
Barn fra tidligere ekteskap : Mons Mortenssønn og Ivar Mortenssønn
Bodil Guttormsdatters barn fra sitt tidligere ekteskap : Guri og Elli Knudsdatter
Avdød ektefelle : Ingrid Marvinsdatter
Foreldre : Niels Johannessønn, Elin Roaldssønn (begge fortsatt i live i Bergen, men for syke og gamle for å reise nordover)
Lojalitet : Lojal
Bakgrunn :
Livet ditt begynte i storbyen Bergen, blant sjøfolk, handel og tørrfisk. Din far jobbet på havnen som sjauer og meget annet, og din mor sørget for å holde ting gående på de vis som tilbød seg. Du kan huske fra din barndom at når ting var spesielt vanskelig, så gikk hun på besøk til ukjente menn, og kom tilbake med mel, fisk og annet dere kunne klare dere på. Ennå i dag vil du helst ikke tenke på hva hun måtte gjøre for å få de varene, og du er ikke sikker om du skal være stolt eller skamfull på hennes vegne.
Du forstod raskt at det var forventet at du skulle bidra til livets opphold når du nådde en viss alder. Dine foreldre var omtenksomme og kjærlige, men de var samtidig vel vitende om at ting var ikke enkelt, og at alle måtte bidra. Du begynte derfor å arbeide på havnen i god tid før du fikk de første dunene på haken. Det var derimot raskt klart for deg at dette ikke var stedet du ønsket å bli værende. Ikke bare var det tyngre enn du kunne drømme om, men overfloden av mennesker hadde skapt all slags forviklinger.
Det var nemlig ikke bare å tilby sine tjenester. Hanseatene brukte sine egne folk. Andre handelsmenn tok hva enn slags arbeidskraft som var billig, men en gjeng havnearbeidere hadde lagt sitt beslag på disse, og sørget for å rundjule enhver som tok "feil" jobb. Ei heller var det alltid like lett å unngå oppmerksomhet fra sjømenn som hadde vært på havet i lang tid, når man var søt, ung og pen, og et tilsynelatende lett bytte.
Du begynte derfor å se etter måter å komme deg vekk fra byen på. Du tok hyre på et skip som dro på handelsreise til Østersjøen en gang, og fikk se litt av verden... men oppdaget også at du ikke hadde stort til talent for den slags heller. Ikke at du ble sjøsyk, og ei heller var du altfor klønete, men det var et liv preget av fryktelig mange regler. Du forstod at du hadde bare byttet ut reglene fra havnen med et nytt og like ubehagelig regelsett.
Vel hjemme i Bergen igjen bestemte du deg for å se deg om etter sted hvor du kunne være din egen herre. Din foreldre forsøkte fraråde deg fra det, og hevdet at det ikke fantes noe sted hvor man kunne være fri. Du var derimot sikker i din sak , vinket adjø, og reiste i hele Sør-Norge. Du hadde gode år der ute på vandring. Noen ganger var du riktignok simpelthen en omstreifer som ble jagd fra bygdene du besøkte, men du var overraskende ofte velsignet med hell. Selv om du aldri ble rik, så var det mange små, mer eller mindre lovlige muligheter på dine reiser, og du klarte deg overraskende godt.
Den aller fineste muligheten kom i form av Ingrid. Ikke at du så hvor fantastisk hun var fra begynnelsen av. Ditt førsteinntrykk av henne var en bondepike som ikke visste mye om verden. Du var hennes motsetning: en bereist person, som kunne gjøre deg forstått på flere språk, og kunne lyve på dem alle. Men hun hadde et vakkert ansikt, og det tok ikke lange tiden før du fikk henne med deg i høyet. Det overraskende var at før du fikk henne til sengs, så var du blitt minst like forelsket i hun som hun var i deg.
Ingrid var en naturkraft. Hun kunne flytte fjell, både med egne, muskuløse armer, og med smilet sitt. Faren hennes syntes til å begynne med ikke stort om deg, men hun klarte å overtale også ham til at et ekteskap med deg var måten for å få gården til å blomstre. Riktignok så bandt hun deg til et samfunn preget av regler, inklusive en nysgjerrig prest og en altfor snakkesalig bondelensmann, alt det du hadde villet flykte fra. Men Ingrid var verdt å underkaste seg regelveldet for.
Dere hadde noen lykkelige år sammen, og hun gav deg din første sønn, Mons. Farsfølelsen var både fantastisk og redselsfullt på samme tid, men du var villig til å våge deg ut på også det eventyret, så lenge det var sammen med Ingrid. Det å holde en liten pjokk på fanget ditt, mens Ingrid så på med sine fantastiske, dypblå øyne? Hjertet ditt svulmet. Din neste sønn, Ivar, simpelthen bidro til den lykken. Du innså at familien var verdt alle innrømmelser. Eller... i alle fall, nesten alle innrømmelser.
For noen ganger måtte du simpelthen slippe unna og lette litt på trykket. Fra tid til annen kunne du rømme til skogs om kvelden med brennevin under armen, og bli værende ute hele natten. En annen gang stjal du en hest, og red den til utmattelse. Mest av alt likte du å legge deg ut med Rune på nabogården, som var kanskje det mest ufyselige mennesket du noensinne hadde møtt. Rune var en vandrende tønne med en gigantisk vorte på nesen, luktet alltid vondt, og fortjente i dine øyne alle de fornærmelser du kunne finne på. Kanskje spesielt på grunn av hvordan han så med lyst på Ingrid.
Du havnet flere ganger i slagsmål med Rune. Bondelensmannen på stedet forsøkte snakke fornuft til dere, men det var ingen mulighet for forsoning. Han må ha kommet til gården en gang du var på ute på en nattlig rotbløyte, for når du kom tilbake på morgenkvisten så var gården din brent ned. Bondelensmannen hadde allerede arrestert Rune for ugjerningen, men flammene hadde tatt Ingrid med seg, og etterlatt deg og barna alene igjen.
Flere ganger forsøkte du i raseri å bryte deg inn hos bondelensmannen, med planer om å ta livet av Rune for hva han hadde gjort. Du ble derimot stoppet hver eneste gang. Han var en forståelselsfull kar viste det seg, og pratet lenge med deg i stedet for å bøtelegge deg for å ødelegge eiendommen hans. Du husker ikke stort av hva han sa, men det var noe trøstende med stemmen hans allikevel, en varm kvalitet som roet deg nok ned til at du om ikke annet klarte å se til Mons og Ivar. Det dempet derimot ikke det glødende hatet ditt til Rune, og de fleste dager ble brukt til å luske omkring bondelensmannens gård.
En tid senere ble det holdt bygdeting. Saken ble gjennomgått, og etter forhør og en kort prosess, ble Rune kjent skyldig. Ikke lenge etterpå endte han sine dager hos skarpretteren. Du husker vagt at presten forsøkte fortelle deg noe om at det var klokt å tilgi, men tilfredstillelsen du fikk av å se hodet hans rulle nedover galgebakken var altfor befriende til at tilgivelse kom på tale. Hatet og hoderullingen gav deg ikke Ingrid tilbake, men det var noe.
Økonomisk var det derimot ingen redning. Rune hadde ikke stort til eiendom, og hans død gjorde deg ikke rikere. Du hadde derfor ikke råd til å bygge opp gården igjen, og kreditorene tok det som var igjen. Du vendte derfor tilbake til et omflakkende liv, denne gangen med Mons og Ivar ved din side. De var begge derimot for unge til å leve dette landstrykerlivet i noen lengre tid, og du satte derfor kursen stort sett nordover, etter å ha snappet opp noen historier om at det fortsatt var muligheter for rikdom der oppe.
Realitene nordpå var derimot mer skuffende enn ryktet. Det var tøffe kår der også, og det var ofte vanskelig bare å få nok mat til å overleve. Særlig vinteren 1653-1654 var noe av det tøffeste du har vært med på. Minnet om hvordan frosten fant frem inn i hver del av kroppen din, er et du ikke liker å dvele ved. Og tanken på hvordan Mons og Ivar mang en natt var nesten blå av kulde, er blant dine aller verste mareritt.
Den samme vinteren hørte du derimot nyheter om hvordan en storm hadde røvet mange menn i Porsangerfjorden, og ba instendig til Gud om at det her også var muligheter for deg. Du vandret sammen med barna gjennom ugjestmildt terreng så snart våren kom, og endte opp ved Svendsøy.
Til din store frustrasjon, så var det ikke mulig å bygsle noen gård der for deg selv. Men et annet alternativ viste seg. Mange kvinner der oppe var enker, og trengte menn til å drive fisket. En av enkene, Bodil, var i dine øyne den peneste av dem, og du presenterte din sak for henne. Du vant ikke frem over natten, men gjennom å bevise deg som en solid arbeidskar, så gjenkjente hun i deg en mann som kunne fylle det behovet hun hadde i kampen for overlevelse. Dere giftet dere, og har bygd hva du tror er et stadig varmere samliv. Bodils eldste datter likte deg hverken da eller nå, men litt må man akseptere for å skape et nytt liv.
Du oppførte deg bra i Svendsøy. Siden brannen var det slutt på rotbløyter i skogen, hestetyverier eller andre dumheter. Alt slikt galskap minnet deg for mye om tapet av Ingrid, og du ville fokusere på ditt nye liv. Mangelen av andre menn i bygda har også gjort det lettere å få en rolle som innebærer respekt og anerkjennelse fra storsamfunnet. Etter en tid ble du valgt til underfogd (bondelensmann), og du har derfor i tillegg til å dra på havet, også blitt den som i det daglige håndhever lov og orden her.
Arbeidsdelingen med Bodil har stort sett gått fint. Du har overlatt til henne å administrere økonomien, vel vitende om hun kan ta vare på pengene bedre enn deg. Til gjengjeld er det du som skaffer de fleste av pengene, noe du er stolt av. Kanskje har du et naturlig talent som fisker eller så er du velsignet med hell, for til tross for å ikke ha vært oppdratt i yrket, så får du stort sett bedre fangst enn alle andre.
Motivasjon:
- Som underfogd vet du inderlig godt at det foregår mange ulovligheter på Svendsøy, være de seg økonomiske, voldelige, seksuelle, trolske eller av annen sort. Og du forstår de fleste av lovbryterne veldig godt. Du har vært en av dem selv, og her på Svendsøy er det vanskelig å overleve om man ikke av og til er villig til å bryte loven. Du velger derfor å være smidig i hvordan du utfører embedet ditt, og har mange ganger simpelthen slått av en prat med en forbryter, heller enn å trekke ham til tinget. Samtidig er det grenser for hvor langt du vil og kan strekke en slik velvillighet. Dersom du aktivt motarbeider fogd og sorenskriver, er det du som kan havne for retten.
- Du har lyst til å sikre Mons og Ivar sin fremtid. Du og Bodil har derimot til sammen fire barn, og det er Bodil som har den juridiske retten til å bestemme hvem som skal få overta gården dere bor på. Dette etterlater barna dine i vanskeligheter, da hun sannsynligvis vil prioritere sine egne, og gi bygselen til den som gifter seg med en av døtrene hennes. Mons og Ivar har ikke juridisk krav på stort annet enn litt arv etter deg, og det er ikke spesielt mye du eier. Det er derimot ikke slik at de er uten muligheter. Det er flere familier som bare har døtre, og det er dermed muligheter for å gifte seg til en gård, så snart den eldre generasjonen er ute av veien. Mons er sterk og populær, og du tror ikke det skal være vanskelig for deg å arrangere et godt ekteskap for ham. Du er allerede på leting etter en egnet kandidat. Men hvem er den beste?
Ivar har det alltid vært verre med. Du er glad i ham, men du må innrømme at han nok ikke er tilstrekkelig karslig til at de fleste vil anse ham som et godt gifte. Du har allikevel så nylig som en uke siden klart å overtale Kristin Steinarsdatter til at hennes datter Margrete Johannesdatter, skal forloves med Ivar. Det var overraskende nok piken selv, Margrete, som foreslo at du kanskje kunne spørre moren hennes. Dere har avtalt at ekteskapet vil først stå når Ivar blir myndig om 4 år, etter Kristins forlangende, men det var det beste du fikk til. Margrete har riktignok en bror, som trolig vil være først i rekken til å overta gården etter sin mor, slik at det kan være at ekteskapet ikke vil være til nytte for Ivar. Du har allikevel lagt merke til at broren, Karl, ikke er typen som setter pris på livet som fisker. Med litt overtalelse kan det kanskje være at Karl finner det for godt å dra, og dermed lar sin søster (og dermed Ivar) overta gården?
- Du har god lyst til å lære og lese, og gjerne lære barna dine det samme. På tingene er det mye papirer som kastes omkring, mye du signerer på, uten at du egentlig riktig vet hva du sier deg enig i. Det vil også være en måte å vise høyere embedsmenn at du er en mann av talent, som kanskje kan brukes til mere. Og Ivar, din yngste, har åpenbare evner som dikter. Det å få noe av det ned på papir kan kanskje hjelpe ham et par steg fremover?
- Det er en omstreifer i bygda, Nora Pålsdatter, som ettersigende er sønn eller sønnesønn av Jakob Alfssønn, en eller annen storkar som pleide å bo her før. Du har sympati for omstreifere, gitt at du har vært en selv. Du vet derimot utmerket godt at det er ikke noen sympati som kan gis noe spillerom overhodet. De som vandrer fra bygd til bygd er tyver, svindlere og det som verre er, ikke fordi de er onde, men fordi det livet tillater ikke annet om en skal overleve. Du har derfor alltid kjeppjaget dem fra Svendsøy så snart som overhodet mulig. Men akkurat denne kvinnen ser det ut til at alle og enhver vil beskytte. Det er mulig du må være litt mer listig denne gangen, men du skal nok klare å bli kvitt henne. Det har allerede kommet inn klager fra innbyggere om tyverier. Så snart du kan finne tyvegodset hos henne, eller på annen måte gjøre det åpenbart hvem er som skyldig, så skal de alle få se at du har hatt rett hele tiden. Og om det virkelig blir problemer, så kan sikkert noen bevis arrangeres...
- Du er lagrettemann. Det vil si at du er en av dem som dømmer på tinget, etter ledelse av sorenskriveren. Det er en vanskelig jobb, særlig fordi harde straffer kan bety mye for de som bor her, og du forsøker å dempe de verste konsekvensene. Tross alt skal du bo her etterpå selv. Men der hvor embedsmennene er klare i sin tale hva gjelder dom eller frifinnelse, så har du vanligvis fulgt lydig med.
"Yngre" generasjon
Den "yngre" generasjonen er langtifra alle tenåringer. Felles for alle i den yngre generasjonen, er at de ikke var eldre enn 13-14 når den store stormen i 1653 tok livet av flesteparten av menn i den eldre generasjonen.
Anders Jonassønn (Familie 1)
Alder : 24
Mor : Maren Espensdatter
Avdød far : Jonas Nielssønn (død i 1653, drukning)
"Tante" : Kirsten Andersdatter
Kjæreste : Guri Knudsdatter
Bestevenn : Mons Mortenssønn
Bor på : Simavik gård (drevet sammen med Gråfell gård)
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Dine barndomsminner er ikke bare lykkelige. Faren din Jonas, var en mørk og truende skygge gjennom de fleste av dine første år. Det var ikke at han alltid var ute av stand til å være hyggelig. Du kan huske flere ganger hvor han løftet deg opp på fanget sitt, smilte imot deg, og fortalte historier. Men det gjorde det egentlig bare verre når han, som han alltid gjorde, igjen ble sitt vanlige, brutale selv.
Det var din mor som fikk mesteparten av slagene. Du fikk derimot også din porsjon, særlig når du som liten gutt forsøkte å beskytte henne, noe som irriterte din far grenseløst. Han pleide å kalle deg mammadalt, og hånlo av hvordan du hele tiden løp etter skjørtene hennes. Du var derimot sammen med moren din fordi du visste at det gjorde henne glad, og det var noe du gjerne ville. Du var en empatisk gutt, og det var åpenbart for deg at moren din hadde det vondt, noe du gjorde hva du kunne for å stanse.
Mye endret seg i 1653, med stormen som vasket vekk alt som gjorde vondt. Du husker ennå følelsen av å titte ut mot himmelen da det stod på sitt verste. Gud slapp løs all sin vrede den dagen, og når det var over, var så mye vondt og grusomt vasket bort. Din far, Jonas, så aldri mer dagslys, og ligger til denne dag i en våt og ukjent grav under overflaten.
Når du spytter i havet, føles det som å spytte ham rett i ansiktet. Du spytter ofte i havet.
En stund var du usikker på om det var riktig å glede deg over din fars bortgang. Slikt var ikke hvordan en god kristen skulle være. Men presten hadde noen måneder tidligere fortalt i sin preken om Noa og syndefloden, og det tok deg ikke lange tiden før du så likheten med bibelsk tid og det som hadde skjedd nå. Det var følgelig Guds vilje, og man skal glede seg over Guds vilje. Derfor var det rett å være fornøyd.
Den aller viktigste kilden til din glede var å se hvordan din mor blomstret etter din fars bortgang. De første dagene var vanskelige, men så dro hun ut på havet. Sammen med din far hadde hun alltid vært på randen av fortvilelse, men rollen som enke brakte frem en helt annen person. Moren din tok skrittet ut av det skallet hun hadde levd i så lenge du hadde kjent henne, og var plutselig den sterkeste, tøffeste, modigste personen på hele Svendsøy.
Tiden etter 1653 bragte også med seg andre gode ting. Året etter stormen kom Mons Mortenssønn til fiskeværet, sammen med hans far. Du hadde allerede flere gode venner, men Mons var han som skulle bli din bestevenn for all tid. Dere hadde ikke helt det samme sinnelaget, og langtifra de samme erfaringene, men det var simpelthen et eller annet som falt på plass mellom dere. Du er alltid trygg i hans nærvær, selv om dere ikke har de samme meningene ... som er et gode, da dere sjelden har de samme meningene.
Årene gikk, og du har forvandlet deg fra en sped gutt som av og til gikk omkring med en blåveis fra sin far, til å bli en solid, hardbarket og tøff mann. Du har gjort deg respektert som en habil fisker, og vet at det faller tidvis et og annet beundrende blikk i din retning. Det mørket som din far bragte inn i livet ditt, er du trygg på at du har jaget bort.
De senere årene har du derimot blitt stadig vekk mer irritert over hvor lite forståelse din mor og hennes lille bande har for at Svendsøy må gå videre. Din respekt for din mor er uendret, og du kan av og til ta deg selv i å smile bare ved tanken på hvor tøff hun er. Men det er på tide at du får ta skrittet vekk fra hennes skygge, og selv være den som driver gård og fiske videre.
Mye av grunnen til din irritasjon er Guri Knudsdatter. Du har alltid likt henne, og det siste året har de følelsene blitt til noe langt mere. Du har opptil flere ganger blitt stående taus og gape i beundring når hun har vært i nærheten. Hun sa aldri noe om din klønete oppførsel, men det vitende smilet hennes når hun svinset forbi deg på stien fortalte tydelig at hun la merke til alt hva du gjorde.
Etter noen slike møter har du etter hvert også klart å få tungen til å lystre når du har truffet henne. Det ene har ført til det andre, og dere har kysset hverandre under nordlyset, med en ømhet du ikke trodde skulle være mulig. Hun ønsker derimot ikke å gå lenger i forholdet før et ekteskap mellom dere er inngått. Et ekteskap krever at dere har et solid næringsgrunnlag som gjør at dere har råd til å ta hånd om en ny familie, som igjen krever at dere har en gård dere kan overta. Og det enkleste der? Ville vært om din mor simpelthen overlot kontrollen til deg, slik at du kunne ta hånd om både din mor og hun som ganske straks etterpå ville blitt din nye kone..
Motivasjon :
- Du er kanskje den mest respekterte blant "ynglingene", og kan nok gå for å være deres leder, i den grad dere har en. Hva dere alle innser, er at det er tvingende nødvendig at Svendsøy får noen flere barn nå, før det er for sent. Greit nok, øya har det vanskelig, og en rekke nye munner vil være kostbart å livnære. Men alternativet er at man venter så lenge at belastningen vil være tre ganger så stor når man først skrider til "verket". Det å livnære den eldre generasjonen når de når en såpass høy alder at de bare er til begrenset nytte i arbeidet, krever at man da allerede har en ny, yngre generasjon som er i stand til å bidra. Dette vil derimot ikke din mor eller noen annen innse. Det er på tide at du hjelper dem forstå det, med de midlene som trengs. At en av konsekvense av din kamp for ungdommen og Svendsøys fremtid vil være at du kan få Guri til sengs er.... en veldig heldig bonus.
- Du står på motsatt side fra din mor, og dere krangler ofte. Men det hindrer deg ikke fra å elske og respektere henne. Det at hun kjemper imot deg, gjør deg besynderlig nok kanskje enda mer glad i henne. Du vil derimot ikke bøye av i denne saken. Men ei heller vil du la noen krumme et hår på hennes hode. Om noen skulle foreslå noe slikt, er du klar for vise vedkommende alt hva din far lærte deg - å slå.
- Guri har flere ganger sagt "nei" til dine forslag om å gå til sengs. Du elsker henne, respekterer henne og liker henne... men er det virkelig så farlig? Dere kommer til å vinne denne kampen uansett, slik at ekteskap vil raskt kunne settes i stand. Hennes motvilje mot å bli med deg inn i båthuset er egentlig litt irrasjonell. Kanskje hun kan overtales allikevel? Og hvis de gamle gjør mye motstand, så vil uansett din mor føye seg om Guri blir med barn. Din mor vil tross alt ikke tillate at hennes barnebarn fødes i synden.
- Du er kjent med at din mor og "tante" Kirsten er mer enn bare gode venner. Dere bor tett, og det har vært netter hvor du har våknet og hørt...lyder. At to kvinner i det hele tatt driver på med noe slikt er en del skremmende, en del forvirrende og en del irriterende. Du har lenge unnlatt å blande deg inn i dette, med den antakelse av at det kanskje ville gå over av seg selv. Det har derimot fortsatt nå i nærmere tolv år, og det er kanskje på tide å fortelle din mor at noen ting simpelthen er for... rart. Spesielt når du forhåpentligvis snart blir far, så kan ikke den slags foregå i ditt hus, hvor dine barn kan bli påvirket.
- Mons har vært litt rar i ditt selskap i det siste. Du har tidvis tatt ham i å titte på deg med et litt underlig blikk, og du forstår ikke helt hva det er som foregår. Du har forsøkt forsiktig å spørre om det er noe, men han har unngått temaet. Du tror derimot at det er noe som plager ham. Kanskje på tide å presse litt hardere for å få det ut av ham?
Vidar Hanssønn (Familie 2)
Alder : 20
Mor : Kirsten Andersdatter
Forhold til : Ragnhild Olsdatter
"Tante" : Maren Espensdatter
Avdød far : Hans Knutssønn (død i 1653, drukning)
Bor på : Simavik gård (drevet sammen med Gråfell gård)
Bestevenn : Halstein Olsønn
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Din barneår var kanskje ikke helt som alle andres. Det var din far du gikk til for trøst, glede og hygge. Ikke at din mor var slem mot deg på noen måte. Begge dine foreldre var glad i deg, og gav deg for det meste smil og varme. Men dine foreldre kranglet stadig vekk om ingenting, og særlig din mor var gang på gang fullstendig urimelig. Du gikk raskt lei av å måtte sitte på sidelinjen å se på at din far fikk enda en skyllebøtte han overhodet ikke fortjente.
Du reagerte med å stort sett være borte fra gården når din var far ute på fiske. Du lekte langs stranden med de andre ungene, løp med kyrne, kastet sten på vannet, og nær sagt alt annet enn å være hjemme når bare din mor var der. Så snart din far kom hjem derimot, løp du med røde kinn og åpne øyne hjem til gården for å høre hvordan den dagens opplevelser hadde vært. Han på sin side fortalte villig om alle sine reelle og påfunne opplevelser, historier som raskt vekket lysten i deg til å selv dra ut på havet og prøve fiskelykken. Mange ganger tagg du din far om å bli med, og til sist lovet han deg at i ditt tiende år, så skulle dere begynne å reise sammen.
I 1653 kom du inn i ditt niende år, og den store stormen rev ned hus, mennesker og familien din. Din far kom aldri tilbake på land etter den stormen, uansett hvor lenge du stod ved stranden og ventet. Din mor forsøkte flere ganger å ta deg med innomhus, eller kanskje bare trøste deg, men du rev deg hver gang vekk fra henne i raseri, og fant et annet sted å stå og speide etter din far. Det tok deg flere uker før du til sist innså at han ikke lenger ville vende hjem for å fortelle deg hvordan dagen hans hadde vært. Du gråt, skrek og ropte så høyt i din fortvilelse, at flere av fiskeværets innbyggere ble redde for at du varslet at stormen var på vei tilbake.
Ditt sinne mot moren din ble ikke dempet av det som skjedde. Hun ble svært aktiv i tiden etter din fars død, og forsøkte ofte komme for å snakke med deg, men du løp som regel alltid av gårde. Det var hun som gjennom sine fordømmelser av din far hadde påkalt kreftene som bragte ham i graven. Hvorfor lytte til hun som så ofte hadde forbannet din far at selv vær og vind hadde blitt hennes håndtlangere?
Halstein lød navnet på en av de andre unge i fiskeværet. Han var et par år eldre enn deg, og tilsvarende mye større. Dere slåss mye i de dagene. Noen ganger stod du opp om morgenen, spiste hva enn som var lett tilgjengelig, for deretter å forsvinne ut på leting etter ham. Halstein skuffet aldri i så måte, for selv om han var syk, så var han villig til å la knyttnevene tale. Det gikk brutalt for seg, og fiskeværets helbreder, Kristin Steinarsdatter, måtte lappe dere sammen mer enn en gang.
Det var kanskje noe bra for deg å få ut alt raseriet på den måten, til tross for at det har etterlatt deg med et par flere arr enn de fleste. Litt etter litt sluttet du å være fullt så sint på din mor, selv om du fortsatt i dag kan kjenne på irritasjon ovenfor henne. Du begynte i alle fall å spise måltidene dine i hennes selskap, og vekslet endog noen få ord. Dere har derimot aldri klart å snakke om din far uten at du har stormet ut av rommet.
Det var vanskelig å lære seg å fiske uten en far til å vise deg hvordan du skulle gjøre det. Du hadde mange vanskeligheter, til tross for at du fikk noe hjelp og råd fra andre i fiskeværet. Du fikk sjelden nok fisk med deg hjem fra havet. Det hjalp gården økonomisk at dere flyttet sammen med Maren Espensdatter og sønnen hennes, Anders Jonassønn, men du har ikke utviklet noen tett relasjon til Maren. Gården er et sted du drar for å spise og sove, ikke for å sosialisere. Anders har du derimot fått litt mer kontakt med, om enn dere er fortsatt langt fra å være perlevenner.
Vennskap har du i stedet utviklet med Halstein. Dere slåss fra tid til annen fortsatt, om enn du har for lengst gått lei av å bruke knyttnevene like mye som ham. Det som er langt bedre enn slagsmål, er det brorskapet han tilbyr. Halstein er en mann som alltid sier hva han mener, som står fjellstøtt på sine egne to ben, og som støtter deg når du trenger det. Etter at din far gikk bort har det vært Halstein som har lært deg hvordan være en mann, og du vil alltid regne ham som familie, uansett hva blodet i årene deres måtte ha å si om saken.
Det var da også Halstein som fortalte deg hvordan du kunne vinne Ragnhilds gunst. Ragnhild var Halsteins søster, som du alltid hadde likt. Du hadde derimot ikke talegavene med deg som ung, og har ei heller fullt ut mestret dem i voksen alder heller. Hver gang du gikk opp til Ragnhild, så klarte du stort sett å si noe åndssvakt nok til at hun himlet med øynene og gikk sin vei. Men Halstein delte villig av sin bredere erfaring, og med ham som rådgiver klarte du til sist å holde en samtale som ikke fikk hun til å rynke på nesen.
Halstein ville åpenbart ha deg som svigerbror. Han hadde nok derimot ikke forventet at dere skulle gå så raskt til verks som dere gjorde. For et år siden, og da bare et par uker etter at du først hadde endelig begynt å virkelig snakke med henne, havnet dere til sengs. Det var ikke noen planlagt, og morgenen etterpå virket hun bekymret, kanskje redd for at du ville gå din vei uten hensyn til hennes ære. Men du sverget at du skulle ta henne som din brud, og det endret temperaturen i rommet nok til at de nervøse rykningene rundt munnviken ble til det vakreste smil du har sett. Ragnhild er fremtiden din, det har du ingen tvil om.
Motivasjon :
- Du er en av "ynglingene", gruppen av unge menn og kvinner som ønsker forandring (til "søstrenes" frustrasjon), ledet av Anders Jonassønn som bor på samme gård som deg. Du ble interessert i Anders når du overhørte ham snakke om hvordan det var på tide at nye krefter tok over på gårdene på Svendsøy, og han som du bare tenkte på som en person du bodde samme som følge av nødvendigheter og tilfeldigheter, ble plutselig en mann du lyttet til og respekterte. Sammen skal dere sørge for å skapt forandring her, slik at du kan få mulighet til å gifte deg med Ragnhild.
- Det begynner faktisk å haste. Ragnhild fortalte deg for en måned siden at hun er med barn. Det var både den mest skrekkelige og den mest fantastiske beskjeden du har noensinne fått, og du skrik-hylte av både panikk og glede. Ragnhild fortalte deg etterpå at grimasen din var kanskje det morsomste ansiktsuttrykket hun noensinne hadde sett. Du er full av nervøsitet og glede for fremtiden, og har allerede begynt å planlegge hvordan du så snart som mulig skal lære sønnen din å fiske. Ingenting av det vil være mulig derimot, om du ikke klarer å gå foran presten med henne før barnet kommer. For at faren hennes, fullmektig Ole Kolbjørnsønn, skal godta noe slikt dog, bør du helst ha din egen gård. Alternativet er å innrømme at hun er med barn, og at dere må gifte dere av nødvendighet... men slikt kan lett føre dårlig av sted.
- Karl Johannessønn kalte deg en "ryggesløs kjøter" for omtrent seks måneder tilbake. Det hele var en del av en egentlig ganske fredelig prat om samer, hvor du forklarte at alle samer var falne til djevelen, og at de alle som en ikke kunne stoles på. Karl ble av uviss grunn ganske sint, og fortalte deg om du sa noe sånt igjen, så skulle han personlig "kjøre hodet ditt så hardt opp i ræva di, at bare driten din kunne høre skitpraten". Vanligvis ville du gått for å bruke nevene for noe sånt, men det var flere vitner til stede, inklusive Ole Kolbjørnsønn. På dette tidspunkt var du allerede opptatt av å få gifte deg med datteren hans Ragnhild, og ville vise at du også forstod deg på penger, sånn som han. Du gikk derfor i stedet til sak mot Karl, og ser frem imot bøtene du kan forvente at Karl måt betale til deg.
- Du har aldri helt blitt kvitt ditt sinne mot din mor, selv om det har mildnet seg med årene. Selv småting kan irritere deg, hvorpå du gjerne forteller henne hva slags dumheter hun gjør. Du er lite hjemme på gården, men når du er først er hjemme, så er det som regel arbeid som enten er halvgjort eller helt ugjort. Det er tydelig at hun ikke vet hvordan drive en gård, og du skulle gjerne fått henne til å innrømme det. Du er sikker på at Ragnhild vil gjøre det bedre, hvis dere bare får giftet dere og overtatt gården..
Halstein Olsønn (Familie 4)
Alder : 22
Mor : Marthe Thamisdatter
Far : Ole Kolbjørnsønn
Søster : Ragnhild Olsdatter
Bestevenn : Vidar Hansønn
Fetter : Yngve Gregersønn (soldat)
Bor på : Svergja gård
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Du og din søster er de eneste født på Svendsøy som fortsatt har sin far i live. Bare han og din morfar kom tilbake fra stormen i 1653, og din morfar døde ikke lenge etterpå. Din fars mirakuløse overlevelse er derimot intet som gleder deg stort. Som barn traff du mange menn fra din fars generasjon, og du vet så altfor vel at blant alle de som kunne overlevd stormen, så valgte Gud ut den svakeste.
Som barn hadde du ikke et like negativt forhold til ham. Farskjærligheten din var alltid litt svak, men som liten gutt var de øyeblikkene med varme og sympati han gav deg, nok til at du forble noenlunde glad i ham. På den annen side var øyeblikkene hans med motløshet og melankoli, nok til at du var sint litt oftere enn de fleste.
Du har en annet og mer trivelig forhold til din mor, Marthe. Hun var og er åpenbart glad i deg, men var i dine yngre dager svært så ofte gravid, i tillegg til hennes mange arbeidsoppgaver, og ute av stand til å følge deg opp like mye som hun kanskje burde. Konsekvensen ble at du ofte var ute og lekte, og du lærte fort å ta vare på deg selv.
Også som barn så var du ofte svært fysisk av deg. Du satt på mye energi, og klarte aldri sitte stille i lengre tid. En stor del av den energien ble brukt til å slåss med andre barn, om enn du stort sett klarte å begrense det til ærlige knyttneveslag rettet mot de som kunne slå hardt tilbake, og du unngikk å bli den sorten bølle som plaget de svakere enn seg selv. Karl Johannessønn var din vanligste motstander i de tidlige barndomsårene, men han gikk åpenbart lei av alle slagsmålene, og etter en tid begynte han å unngå deg. Du hadde trodd at han var en venn, men du inns etter hvert at han hadde egentlig aldri likt å slåss, slik som du. Etter det tilbragte du mye tid alene, uten at det var noe du hverken ønsket eller likte. Du husker at du av og til spurte deg selv som liten om det var noe galt med deg, siden ingen ville være vennen din.
Stormen i 1653 forandret mye, både til det gode og det onde, selv om du ikke mistet noen forelder. Det fine med stormen var at den gav deg Vidar. Han hadde mistet faren sin i uværet, og trengte en venn like mye som deg. Dere traff hverandre ute på de avsidesliggende stedene dere begge var tiltrukket av. Her endte dere stadig vekk opp med å slåss mot hverandre, som i både ditt og hans tilfelle den gang da var den beste form for trøst og forbrødring. Det var befriende lett å være sammen med Vidar, og selv om han var litt mindre og yngre enn deg, så slo han tilbake som best han kunne.
Vidar har vært med deg i tykt og tynt siden det, og du er ikke villig til å noensinne gi slipp på ham. For å sikre at han forblir en del av familien din, har du det seneste halvannet året gjort ditt for å dytte han i retning av et ekteskap med din søster Ragnhild, så han kan bli din bror. Blant annet har du lært ham hvordan best snakke med henne, noe som mange års søskenskap har vist deg hvordan gjøre.
Den langt mindre gledelige forandringen som fulgte 1653, var hvordan din far endret seg fra å være en noe melankolsk men tålelig forelder, til å bli en feiging. Du har sett ham gråte som en nyfødt unge, bare av å være et fåtalls meter fra land. Lyden av dårlig vær gjør ham skjelven, og du vet godt at han ikke har hatt en arbeidsdag på havet de siste tolv årene. Du har hørt historiene om den stormen, og du skjønner at det kan ha vært tøft, men tolv år?! Det er idiotisk og feigt. En ekte mann møter frykten sin. I stedet har han blitt en eller annen form for handelsmann, en grisk mann som krever penger av alle dine sambygdinger, noe som gjør familien din upopulær.
Du verdsetter vold. Ikke den type som sveklinger gjør, de som slår forsvarsløse og barn, men den som kan utveksles mellom to villige menn. Du har mang en gang møtt dine motstandere ute på stranden for å gjøre opp, og der gitt hverandre bank inntil dere begge var fornøyd eller svimeslått. Du har vært fristet til å løse problemet med din far på samme måte... men hver gang har du måttet legge vekk ideen. Det å banke opp sin egen far ville trolig bli møtt med unison fordømmelse fra alle og enhver på Svendsøy, og den fordømmelsen er du ikke villig til å møte. I stedet for knuger du knyttnevene sammen, og stirrer sint på ham, i håp om at han snart skal finne motet sitt igjen...
Den senere tiden har du slått følge med Vidar og Anders i fiskeværet i det som folk flest kaller "Ynglingene". Dere er enige om at det er på tide at dere overtar lederrollen på Svendsøy, slik at samfunnet deres vil ha en fremtid. Dersom det er du som er leilendingen på gården, herre i eget hus så kan det være en måte å komme vekk fra det dårlige ryktet din far har gitt dere. Du vil selvsagt ta godt vare på din mor på gården din, men det er på tide med forandring. I mellomtiden er du i all hemmelighet overlykkelig over endelig å ha blitt en del av et fellesskap. Det aller beste med å være en "yngling" er å være en del av flokk, som støtter opp om hverandre. De årene som liten gutt, hvor du følte deg så alene, er endelig motbevist.
Motivasjon :
- Du er lei og frustrert av din fars feighet. Det å simpelthen bare banke ham modig er fortsatt en plan nr.2, men du har etter lang og nøye ettertanke bestemt deg for å prøve noe litt nytt og annerledes, det som andre kaller sluhet. Planen din er ikke helt spikret ut i detalj, men ideen er at dersom din far frykter å miste noe han holder svært kjært, så vil han kanskje klatre ut av hva enn slags hull sjelen hans lever i, og bli en mann. Du har flere ideer om hvordan dette kan gjennomføres, men alle involverer Ragnhild, som tydelig er din fars favoritt. Kanskje kan du gjøre en avtale med underfogden, hvor det fremkommer at det er kjent at en i familien deres har begått et lovbrudd, og bevisene taler for at det er enten din far eller Ragnhild som er den skyldige? Et skuespill selvsagt, men et hvor din far må "tilstå" for å unngå at Ragnhild trekkes for retten? Eller kanskje Ragnhild blir "kidnappet", slik at din far må ut på havet for å betale løsepenger til piratene som har stjålet henne? Eller noe helt annet? Ragnhild vil ideelt sett måtte overbevises om å delta, men er hun ikke villig, så kan "overbevisningen" like gjerne komme i form av å bære henne ut.
- Du har fått med deg at Vidar har trukket noen for retten på grunn av noen fornærmelser. Det er egentlig temmelig umandig av vennen din, og du vil gjerne lede ham tilbake på rett kjøl. Du har hørt at menn kan bli temmelig myke når de er forelsket, og det er antageligvis det som har skjedd. Du vil derimot ikke at vennen din skal angre noe, og han kommer sikkert til å angre når forelskelsens dumskap går over. Vidar kan i stedet avtale et godt, mandig slagsmål på et passende sted, og så trekke hele rettsaken. Du kan alltids slå ham litt, til han skjønner det?
- Vidars kjærlighet til din søster, og de tos åpenbare fortryllelse, har vekket noe misunnelse i deg. Du har riktignok ikke noen utkåret som du har den samme type følelser til, men det er nok bare å hoppe i det med føttene først. Du er derimot ikke helt trygg på hvordan gå frem med noe slikt. Vidar later til å tro at du vet akkurat hva man skal si til kvinner etter at du hjalp ham med Ragnhild, men den kvinnen du hjalp ham med var din søster, og med hun vet du hvilke knapper du kan trykke på. Med andre kvinner? Virkelig ikke. Elli Knudsdatter heter den peneste av jentene i bygda i dine øyne, og det er så absolutt stedet å starte. Kanskje om hun ser hvor tøff og barsk du er, så lar hun seg rive med?
- Du er Ynglingenes rette høyre. Anders er som oftest den som snakker på vegne av dere, og han er flink til det. Men det er langtifra alle som er like enige i budskapet hans, og noe er attpåtil frekke. Du er klar for å forsvare gjengen din med knyttnevene når det trengs. I ditt stille sinn håper du at noen snart vil være spydige nok til at du virkelig kan vise vennene dine hvor mandig du er.
-
Guri Knudsdatter (Familie 5)
Alder : 20
Mor : Bodil Guttormsdatter
Mors ektemann : Morten Nielssønn (underfogd)
Morten Nielssønns barn med tidligere kone : Mons Mortensønn og Ivar Mortenssønn
Søster : Elli Knudsdatter
Avdød far : Knud Knudssønn (druknet 1653)
Bestevenninne : Ragnhild Olsdatter
Bor på : Bjørnhaugen gård
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
"Pappa!" var ditt første ord. Og hvorfor ikke? Din far var en vidunderlig varm ball av kjærlighet, i stand til å være alt hva en liten jente trengte og mer til. Mor var heller ikke verst, og du har mange glade minner om leker, kos og kile-konkurranser. Gud hadde velsignet deg med to flotte foreldre, om enn det nå fortsatt var pappa som var aller, aller best.
At du hadde en lillesøster var forsåvidt en aldri så liten plage. Hun stjal tingene dine, stjal oppmerksomhet fra foreldrene og var alltid irriterende nysgjerrig. Men til syvende og sist var hun egentlig en ganske søt liten plage, selv om det ikke var noe du villig innrømmet. Ikke at det stoppet deg fra å av og til dytte henne ned i en sølepytt, men det var uansett din rett som storesøster.
Når du trengte noen som ikke var familie, så hadde du Ragnhild. Hun var søt, morsom og vilter nok til å være spennende og være sammen med. Du har beholdt vennskapet ditt med Ragnhild hele livet, og vet at om du trenger noen å le sammen med om selv den dummeste ting, så er hun alltid klar for ditt selskap.
Året 1653 forandret livet ditt seg. Din far dro ut på havet om morgenen, og kom aldri mer tilbake. Havet hadde røvet ham, med regn, vind, torden og lyn som forbundsfeller. Som 8-åring, når det hele skjedde, så var den eneste måten du kunne reagere på gjennom skrik, gråt og fornektelse. At Gud skulle ta det som han hadde gitt deg tok deg lang tid å akseptere, og enda lenger tid å forstå. Din fars død var derimot noe du til sist måtte finne en måte å leve med. Du kunne ikke være sint på naturen eller på Gud.
Da var det langt lettere å være sint på den nye mannen som moren din giftet seg med allerede våren året etter den store stormen. Mennesker lar det seg gjøre å være sint på! Din mor var bedrøvet og alene, hadde mye jobb og lite penger, og trengte en mann. Det var greit nok, hun måtte gjøre noe for å klare seg. Men at denne omstreiferen, denne tyven, denne noksagten skulle komme hit med sine to froskeyngel av sønner, og leve sammen med dere? Det hadde ingenting med Gud å gjøre!
Du forsøkte kaste klærne hans ut av huset de første dagene etter ekteskapet. Du dro dem med helt ned i fjæra, og satset på at havet sørget for å ta dem langt avgårde. Helst skulle han løpe etter dem så lenge at han aldri kom tilbake. Klestyveriet ditt løste dessverre ikke mye, og du endte kun opp med å få en omgang ris av din mor.
Etter det endret du strategi. I stedet for å gjøre ting vanskelig for den voksne mannen, så begynte du å gjøre livet til dine nye "brødre" til et nytt og kreativt helvete. Insekter i klærne deres. Glør i håret deres. Aske i maten deres, spytt i vannet deres, og på en kveld du var spesielt sint, så gjorde du fra deg rett ovenpå en sovende Mons Mortenssønn. Det skapte enorme mengder skrik, støy og juling når han våknet, men det var så fortsatt verdt det.
Ettersom årene gikk så har Mons endt opp som din hovedfiende. Det er sjelden det går mange dager uten at en av dere gjør et pek mot den andre, gjerne med smått blodige følger. Det er strengt tatt litt overraskende at ingen av dere har mistet en finger eller et øye ennå, men det er tydeligvis Guds vilje. Dere har utviklet en stilltiende enighet om at foreldre ikke involveres i denne duellen, og begge forsøker å unngå at uskyldige blir sterkt skadelidende, men ellers er det ingen regler overhodet. Han gjør forøvrig minst like mange pek mot deg som du gjør mot ham, og han går stadig vekk lengre. Det aller verste peket var da han pPå et tidspunkt for et år siden eller så, må ha leid en trollkvinne til å plante noe styggedom i hodet ditt, for den gang da hadde du flere drømmer om å kysse ham, noe du i våken tilstand VET at vil være helt og fullstendig avskyelig!
Til din forskrekkelse har du selv bidratt til å skape mye ny ammunisjon for Mons ved å falle for Anders Jonassønn. Det var ikke noe du planla! Han var simpelthen så bedårende dum i din nærhet at du ikke kunne annet ennå smile. Og når han endelig klarte å få nok kontroll over munnen sin til å si fullstendige ord, så viste det seg at han var irriterende sjarmerende på flere måter enn bare dumskap. Noe ganger kaster du en bøtte vann over ham også, så du kan få utløp for akkurat den irritasjonen.
Du er derimot en fornuftig nok pike til å ikke la deg lure til sengs av et søtt smil og vakre løfter. Anders har tydelig hastverk om å komme til sengs med deg, uten at du skal lystre hans utålmodighet. (Dette er forøvrig også en god grunn til å kaste bøtter med kaldt vann på ham.)
Du forteller ham gjerne at presten er klar på at slikt hører til etter at man har stått fremfor alteret. I øyeblikk av ærlighet innser du dog at det er andre årsaker enn kristen dyd som hindrer deg fra å gå til sengs med ham. Litt stammer fra at du er bekymret for om din mor vil godta en ektefelle som ikke har en egen gård ennå. Og om dere går til sengs så må bryllupet stå kort tid etterpå om du vil unngå ulykke. Enda mer skremmende er hva du har hørt fra din venninne Ragnhild, som har fortalt om hvor mange av hennes brødre og søstre som ligger begravet. Akkurat det.. høres ikke moro ut overhodet.
Motivasjon :
- Du har en langvarig, forferderlig, vidunderlig feide med Mons, din mors ektemanns sønn. Dette kan være tidspunktet for å sette inn dødsstøtet, og virkelig vise ham hvem det er som er overhodet i familien. Strengt tatt er det viktig at du setter ham på plass snarest mulig, for det som skjer mellom deg og Anders nå, gjør at du står veldig laglig til for hans hugg. Det er derfor nødvendig å gå på offensiven! Dette er øyeblikket hvor du skal gjøre et pek mot ham så forferdelig at han aldri igjen vil våge gjengjeldelse. Du har flere ideer om hva du kan gjøre, men det som frister aller mest? Du har sett hvordan han av og til har sett lengtende etter Margrete Johannesdatter, uten at du tror Margrete ser på ham på samme måte. Tvert om, Margrete har alltid vært av den praktiske og føyelige sorten, som du kan presse til å late som at hun er forelsket i Mons... bare for å ydmyke ham med en pinlig realitetsorientering senere. Kanskje i all offentlighet, så alle ser hun knuse ham?
- For å overtale Margrete, vil du trenge noe å lokke henne med. Heldigvis vet du noe om henne som du kan bruke til akkurat det. Det var en dag for noen måneder siden, hvor du i løpet av arbeidsdagen hadde klart å falle i vannet, og klærne dine var følgelig klissbløte. Du hadde vært ute og passet buskapen, og på vei hjem måtte du dra forbi Svergja gård, hvor fullmektig Ole Kolbjørnsønn holder til. Som den vitebegjærlige kvinne du er, ble du nysgjerrig når du hørte noen lyder inne fra hovedhuset midt på dagen, og du snek deg nærmere for å finne ut hva det var som foregikk der inne. Til din store overraskelse var det nettopp Margrete og Ole, og de var begge ganske så nakne. Synet sjokkerte deg, og du trakk deg temmelig raskt unna. Du forsøkte ditt beste å glemme hele minnet, som egentlig var ganske så... fysisk... men i det siste har det slått deg at dette er noe du kan bruke for å tvinge Margrete til å hjelpe deg med Mons. Riktignok har dere aldri trukket uskyldige mennesker inn i konflikten tidligere, men... er nå egentlig Margrete spesielt uskyldig lenger?
- Du har hørt rykter om at det finnes ulike former for fødselsmagi. Trolldom som kan beskytte en mot døde eller vanskapte barn. Dette er derimot sjelden, sterk og antageligvis temmelig farlig magi. Hvis du klarer å få tak i noe slikt, kan det være at du vil være mer komfortabel ved tanken på å ta det neste skrittet med Anders... men oddsene er imot deg. Du vet at din søster Elli har tatt stor, stor interesse i trolldomskunst, og du har allerede snakket med henne om det. Hun har forklart deg at slik er svært sjelden vare, men at hun skulle se nærmere på det.
- Et ekteskap med Anders vil kreve en gård. Anders snakker varmt om hvordan det er nødvendig at den forrige generasjonens kvinner trer tilbake, og overlater fremtiden til ungdommen. Du er ikke spesielt interessert i politikk, "det store bildet" eller noe av dette, men du er absolutt enig i at Anders burde ha en gård slik at dere kan bli gift. Du regner deg derfor for å være en av "Ynglingene".
- Din søster Elli ser ut til å lett bli melankolsk, trist, eller et eller annet av den sorten. Sånt kan man ikke ha det. Hun er din lillesøster, kompanjong og lakei. Og man må holde munterheten oppe i ens undersåtter! Du har lenge tenkt å overraske Elli med noe morsomt og hyggelig i forbindelse med tinget, som hun kan smile av i mange uker som kommer. Men hva..?
Elli Knudsdatter (Familie 5)
Alder : 18
Mor : Bodil Guttormsdatter
Mors ektemann : Morten Nielssønn (underfogd)
Morten Nielssønns barn med tidligere kone : Mons Mortensønn og Ivar Mortenssønn
Søster : Elli Knudsdatter
Avdød far : Knud Knudssønn (druknet 1653)
Bor på : Bjørnhaugen gård
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Du vet mye om hvordan være liten. Du var minstemann i din egen familie, og du måtte alltid se oppover i møte med din søster, med din mor, med din far, dine besteforeldre, og stort sett alt annet som kunne krabbe og gå. Og som liten, trodde du egentlig at dette var helt ok. Greit nok, din søster var en plageånd, men din mor og din far var søte, kjærlige og omtenksomme. Du fikk den enfoldige ideen at det å være liten var å være trygg, fordi da ville andre beskytte en.
I I 1653, da du var bare seks år gammel, ble slike illusjoner revet vekk fra deg. Det var da du oppdaget at den som er liten, er slaven til den som er stor. For det lille mennesket er det store havets fange, ute av stand til å beherske bølgene. Havets makt lar det ta hva det vil, og den gangen tok havet din far. Det fantes ingen beskyttelse for ham. Ingen som nåde i hvor liten han var.
Året etterpå fikk du denne samme lærepengen av din mor. Hun giftet seg med en tåpe ved navn Ole i din fars sted. Din mor var stor og kunne gjøre hva hun ville, selv om det gikk på bekostning av deg og din fars minne. Faren din hadde elsket deg og din mor så inderlig og varmt, og du klarte ikke glemme ham. Men for din mor betød tydeligvis kjærligheten ingenting etter døden. Hvor lite hans minne var verdt ble altfor tydelig når du så Ole i den sengen som din mor engang hadde delt med din far.
Du kjempet ikke imot. Det å slåss mot noe som er større enn deg selv, er, var og forblir håpløst.
Din søster Guri tok derimot opp kampen. Hun har alltid vært den sorten som forsøker gjøre det som åpenbart ikke er mulig å gjøre. Den type menneske som kjemper, ikke for å vinne, men fordi hun føler seg bedre for å ha deltatt i kampen. Du mistenker at du kommer til å få kink i nakken av hvor ofte du har ristet på hodet på grunn av henne. Samtidig er det noe vidunderlig befriende med Guris væremåte. Hver gang du har tenkt at du er alene i verden, har hun rast inn i livet ditt og skapt et elskelig kaos.
Du på din side, innså raskt at den eneste gode løsningen var å bli stor selv. Det viktige i verden er ikke ære, men å være den som står igjen på kampmarken når krigen er omme. Hva godt gjorde det din far at han var ærefull og dydig? Han er fortsatt død. Du besluttet deg som barn for å aldri være den som måtte bli offeret for andres makt.
Men hvordan? Det var åpenbart at selv om det var en håndfull kvinner som ble fysisk store og sterke, så var ikke du en av dem, og ei heller ville bli det. Tvert om, du var alltid litt av en svekling, av kroppen din forutbestemt til å være prisgitt andres styrke. Som kvinne var også de fleste verv og stillinger utelukket, med mindre du var heldig nok til å være en enke.
Det var derimot en ting som gjenstod. Du har hørt mye snakk om trolldom gjennom ditt unge liv, og sett hvordan andre fryktet det. En kunne skade eller helbrede med det, spå eller gande, finne ting som var forsvunnet eller sørge for at ting forsvant. Til og med drepe. Trolldom var å være stor.
Siden den tid har du forsøkt å lære hver lille smule av denne kunsten du kan, så ingen kan rane fra deg mer av det du holder kjært. Du har samlet alt som kanskje kan ha litt kraft i seg, og du saumfarer gjerne naturen på leting etter alt som er litt utenom det vanlige. Du har snakket med de fleste av de voksne kvinnene, og forsøkt dytte samtalen i retning av trolldom. Du har forsøkt deg på å mane frem de dødes sjeler gjennom ritualer og vers du har laget selv, for å be om deres kunnskap, dog dette uten resultat.
Alt i alt er det dessverre ikke mye du har tilegnet deg. Dels fordi du har forsøkt å være diskret, og dels fordi ingen her vet veldig mye om trollskap. Diskresjonen din har ikke lykkes like godt som du skulle ønske heller, og du har fått mer enn din porsjon mistenksomme blikk når du har forsøkt vri samtalen over på trollfolk og deres ferdigheter.
Det har derfor vært tilfeller hvor du har vært nær ved å gi opp på drømmen. Men hver gang du har forsøkt finne andre interesser og forsone deg med din mor, så har skammen over å akseptere det å være liten, raskt vokst seg altfor stor. Hva vil faren din tenke, der han er nede i draugens haller? At du har bøyd nakken for skjebne, vær og vind? Slik som alle andre? Nei!
Du er allikevel svært takknemlig for din søster, som sørger for å trekke deg med på et dumt eventyr eller to i ny og ne. Det dere gjør sammen har ingen nytte. Å dekke innsiden av klærne til Mons med fiskeskinn, var noe av det mest tåpelige du har vært med på. Samtidig er den slags små avbrekk, det som gir deg anledning til å puste. Det er øyeblikk du har lurt på om du har glemt hvordan det er å le... og det er akkurat da Guri kan tre inn i rommet og lære deg dette på ny.
Motivasjon:
- Din søster har nylig spurt deg om hjelp til magi som kan beskytte mot farlige fødsler. Du antok at dette var hennes måte å fortelle deg at hun er med barn på. Du vet at hun lenge har vært tiltrukket av Anders, og nå har sannsynligvis noe skjedd. Du svarte henne at slik magi er svært sjelden, uten at du egentlig vet så mye om denne formen for trolldom..men det gir jo mening at den er sjelden, ellers ville det ikke vært så mange døde barn? Uansett hva fakta måtte være, det viktigste er at du akter å hjelpe henne. Du har hørt rykter om en drikk som kan sørge for at gravide slipper å føde, som du tenker servere henne. Du er temmelig sikker på at du har klart å finne ut hva ingrediensene er gjennom gjetning og logikk, og er klar til å lage et lite oppkok. Det er derimot en drikk som visstnok noen mener er forbundet med djevelen, slik at det er nok best om du ikke forteller henne hva det er for noe. (Til spilleren : drikken er giftig, men langtifra dødelig så. Den ville ha en viss effekt for å bli kvitt barn, men er heller ikke heldig for den som drikker det..)
- Du er kjent med at det av og til kommer samer til fiskeværet. Blant dem skal det være trollfolk langt sterkere enn hva noen nordmenn vet å være. Du vil gå i lære hos en av dem! Koste hva det vil, så skal du fravriste verden det som trengs til at du selv kan bli stor. Først kan du prøve med sukker, og om det ikke går, så med hardere midler..
- Du har lagt merke til Halstein Olssønn i det siste. Han er ikke helt som alle andre i bygda. De andre, selv de som er store, liker å late som de er små. Ydmyke. De bøyer seg for overmakten, og kaller dette "styrke". De aksepterer sykdom og død, og kaller det "Guds vilje". Men kanskje ikke Halstein? Han ser ut til å trives svært godt med å være født med sterke ben og armer. Du er ikke riktig sikker på hva den anerkjennelsen medfører for deg og han. Noen ganger kunne du tenke deg å snakke med ham, kanskje til og med sitte tett ved siden av ham....eller enda mer. Andre ganger har du lyst til å sparke deg selv for å være så svak og liten. Kanskje er han den biten av deg som du må bli kvitt, den biten som fortsatt tror på barndommens illusjoner? Eller?
- Din søsters kjæreste, Anders, snakker ofte om hvordan Svendsøy må ta skrittet til neste generasjon, før det er for sent. Nye krefter må overta gårdene, og gamle kvinner må trekke seg tilbake. Det er selvfølgelig sant det han sier, og fellesskapet trenger dette. Dine motiver for å delta handler derimot om noe helt annet enn fiskeværets beste. Du tror "ynglingene" kommer til å få litt makt her på øya, så snart de gamle aksepterer at de er små og svake. Det å være en av dem vil gjøre deg større. Og med forfølgelsene av trollfolk som skjer for tiden, så er det nok lurt å bli større så raskt som overhodet mulig..
- Du vet at Synnøve Tormodsdatter ser mer enn andre. Kanskje er det ganske skremmende det hun har å formidle, og du føler alltid for å enten vaske deg eller korse deg når hun er i nærheten. Men... kanskje er det noe med henne som kan være en kilde til makt? Hun sier å ha sett djevelen mang en gang. Det å selge sjelen sin til djevelen høres ikke spesielt klokt ut. Men det er muligens andre handler man kan gjøre med ham?
- Inntil for to år siden, hadde du en ganske uvanlig venninne. Prestens datter, Lisette Holbach, stod deg nær. Det var vanskelig for noen av dere å forstå hvorfor. Hun var lys og kjærlig, du var tvert det motsatte. Dere var ofte uenig om mye. Men samtidig så var dere begge på "utsiden". Som embedsmannsdatter var det få som behandlet Lisette som bare et barn blant mange. Og det var noe vidunderlig ukuelig med hennes gode humør, som på sett og vis minnet deg om din søsters karakter. Dere fant derfor sammen ved flere enn en anledning. Men... så skjedde det som alltid skjer. Hun dro fra Svendsøy, og etterlot deg igjen her. På ny var du blitt liten, og denne gangen av noen flere år yngre enn deg. Du vet ikke riktig hva du føler for henne lenger, og har derfor unngått henne som best du kan... men tror ikke at den taktikken vil virke stort lenger.
Karl Johannessønn (Familie 3)
Alder : 18
Mor : Kristin Steinarsdatter
Søster : Margrete Johannesdatter
Kusine : Synnøve Tormodsdatter
Tante : Gjertrud Steinarsdatter
Far : Johannes Haraldsønn (død av sykdom i 1648)
Din mors andre ektemenn : Lars Bjørnsønn (død på havet i 1653), Ingvar Runesønn (døde av influensa i 1664).
Venn : Niljasaš Outakoski
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Du vokste opp i et hjem med en kjærlig og snill mor på den ene siden, og flere ulike farsfigurer på den andre. Din egentlige far har du intet minne om overhodet, da han døde et år etter at du kom til verden. Din mors neste ektemann, Lars, husker du litt bedre. I sentimentale stunder kan du fortsatt minnes de øyeblikkene da det var dere to alene, og du fikk sitte på fanget hans og høre ham synge forsiktig. Lars var alltid redd for at andre ville mene at han var en dårlig sanger, og som voksen tror du nok han hadde rett i den vurderingen, men det spilte ingen rolle for deg som barn. De mange morsomme sangene hans gledet deg mye.
Den mannen som var mest der for deg gjennom dine unge år var Ingvar. Du var syv år gammel når moren din giftet seg på ny med ham, og om enn du fortsatt savnet Lars, så var Ingvar den som lærte deg alt om hvordan være mann. Det var ikke fordi han tok deg med ut på havet og viste deg hvordan fiske, da det ble et yrke du aldri ble mer enn sånn måtelig interessert i. Men ved noen sjeldne, men helt fantastiske anledninger, tok han deg med inn på fastlandet og til en verden mer virkelig enn noen annen. Før den tid hadde du lett etter opplevelser gjennom slagsmål, særlig med Halstein Olsønn, men trangen til vold mot mennesker forsvant så snart du så villmarken.
Det er med snøen, reinen og steinrøysene at du føler deg mest levende. De steder hvor ulven lusker, bjørnen sover og reven jakter, er også det stedet hvor du aller mest hører hjemme. Du skulle gjerne vært der ute hele tiden, et rovdyr blant mange andre, men vet godt at familien din trenger at du i det vesentlige bruker tiden din på havet. Kjærligheten til familien er fortsatt et lite hakk viktigere enn kjærligheten til villmarken. Du bøyer derfor hodet for plikten, drar opp det du kan av den forbannede fisken, og tilbringer det du har til overs av tid på jakt.
Det er i den forbindelse at du har møtt på en god del av sjøsamene som lever rundt omkring Porsangerfjorden. Her jakter de villrein, bjørn, ulv og andre dyr i kombinasjon med fiske, tilber gudene sine, og lever liv du aldri helt klarer å la være å misunne dem. Du har blitt venn med flere av dem, noe som du i ettertid har forstått var en vanskeligere oppgave enn du trodde når du først åpnet munnen foran dem. Samene har blitt stadig færre i tallet, og for ikke mange år siden måtte den ene av de to siida-ene som holder til rundt Porsangerfjorden oppløses, da de var drevet vekk fra det meste av livsgrunnlag av nordmenn. Ditt vennskap til tross, så har du derfor ennå ikke blitt invitert til å besøke noen av boplassene deres.
Vennene dine er alle menn. Den beste av dem er Niljasaš Outakoski, en handelsmann som av og til også besøker Svendsøy, og som har fortalt deg noe om folket sitt. Han har blant annet lært deg at det stort sett er menn som tar seg av jakt og handel og alt utenfor hjemmet, og som dermed er den sorten du litt lettere kan komme i prat med. Første gang du overhodet så en samisk kvinne var for omtrentlig to år siden, da du ved en tilfeldighet vandret på samme sti som en samekvinne som hadde beveget seg lenger vekk fra vinterboplassen enn vanlig. Dere stod på hver deres kant av stien og tittet på hverandre med like porsjoner forvirring og nysgjerrighet. Du tror ikke hun hadde sett noen nordmann før, i alle fall om du skulle gjette ut i fra de åpne øynene.
Du hadde riktignok sett mange samer før, men ikke en kvinne, og definitivt ikke en så slående vakker som denne. Du har som barn hørt mange historier om skjønne, magiske kvinner i villmarken, og du kunne lett la deg overbevise om at dette var en hulder eller noe fra samme underverden, for hun var skapt så fager at her måtte det være trolldom eller en gud inne i bildet. Dere stod og tittet på hverandre slik i flere minutter, inntil du gjorde den tabbe av å åpne munnen. Hva enn slags fortryllelse som holdt dere på samme sted ble brutt, og hun løp bort fra deg med samme fart og eleganse som en villrein. Du har dagrømt om denne unge, samiske kvinnen mang en gang siden den tid, særlig om hvordan det ville være å være bare ett skritt nærmere henne. Eller enda mer... røre ved henne.
Dagdrømmene dine ble derimot avbrutt av Ingvars død. Han gikk bort for bare et år siden, etter å ha blitt kraftig syk av influensa. Sykdommen reduserte ham fra frisk og fin til et lik på mindre enn en uke, og var igjen et bevis på at alt på jorden er så inderlig forgjengelig. Han etterlot kniven sin til deg, og du har fortsatt den i beltet til enhver tid, så i alle fall en liten bit av Ingvar er hos deg. Hver gang du har dratt ut på jakt siden den tid, så lenge du har den med deg, har du kunnet merke nærværet hans i vinden.
Den kniven hadde du forøvrig stor lyst til å trekke mot Vidar Hanssønn for et halvår siden. Fortsatt preget av Ingvars død, og fortsatt med minnet om den navnløse samepiken i tankene, så begynte Vidar å klage over samene i din nærhet. Han kalte dem djeveldyrkere, pakk og et dusinvis andre fornærmelser, den ene verre enn den andre, inntil du forklarte ham hvilken ryggesløs kjøter han var. Du hadde mye annet å fortelle ham også, særlig om hvor han kunne stappe hodet sitt, men du tror ikke stort av det sank inn. Antageligvis er han for dum til å skjønne setninger med flere enn tre ord på rappen. Etterpå har du derimot hørt at han planlegger å trekke deg for retten for akkurat dette.
Motivasjon :
- Du er fortsatt veldig nysgjerrig på denne samiske piken du traff for to år siden. Du har flere ganger fortalt deg selv at den slags romantikk er temmelig tåpelig, og at du ikke er noen verpesyk høne som pleier å klamre seg fast til et minne om et sett med vakre øyne. Du har ofte trukket på skuldrene, og fortalt deg selv at nå er tiden kommet for å glemme henne. Men alle disse forsøkene på å oppgi drømmen om henne, er alle som en ute av stand til å faktisk hjelpe deg å oppgi drømmen om henne. Fortsatt, når du lukker øynene om natten, er det som oftest hun du ser for deg, en like perfekt skapning som solen og månen. Tidvis ser du hun for deg som din brud. Du vet at det vil snart komme en samisk handelsmann til stedet, en mann du kjenner fra før. Han kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av hvem og hvor hun er?
- Etter at tinget starter, vil du antageligvis ende opp med å måtte forsvare deg for å ha krenket Vidar Hanssønns ære. Du er ganske oppgitt over hele saken. En ting er at han fortjente hvert ord du sa, og du gjerne skulle ha kronet verket med å ha gitt ham grisejuling. Men verre er at du simpelthen ikke har stort å betale med, dersom du skulle bli funnet skyldig. Du er langtifra myndig, og det vil dermed bli din mor som vil måtte stå til ansvar. Hun har derimot heller ingen penger, kun gjeld, og vil kanskje ende opp med å miste kjeler, husdyr eller annet som er helt tvingende livsnødvendig. Du har det ikke godt med å ha satt din familie i den posisjonen, og er på leting etter en utvei.
- Noen har nylig stjålet kniven din. Du vet ikke hvem, men det må være noen her i omegnen. Det kan godt være Vidar som har gjort det. Den seneste krangelen mellom dere, kan ha drevet ham til å ville skade deg enda mere. Men du er ikke sikker. Det er også en omstreifer ved navn Nora Pålsdatter her i bygda, riktignok et barnebarn til den lokale helten Jakob Alfssønn, men det kan være at hun lyver om slekten sin, eller at hun er en dårlig arving? Hun har derimot ikke regnet med at du er en jeger. Det å spore opp et bytte, tyvegods inklusive, er du bedre til enn noen annen.
- Du har ikke lyst til å bli værende i Svendsøy så altfor mye lenger. Det er ikke det at du misliker folket her, eller ser ned på hva de gjør. Og du kan godt tenke deg å komme tilbake hit fra tid til annen. Men det er livet på land som er der hvor du hører hjemme. Det er derimot ikke slik at du kan bare pakken sekken og dra. Først må du kunne være sikker på at din søster og din mor er godt tatt vare på, og at du ikke trenger frykte at de vil slite enda mer i ditt fravær. Din søster har nylig blitt forlovet med Ivar, og du kan ikke se at det hjelper stort. Han er tross alt ganske stakkarslig. Hvis det nå blir slik at det ikke er noen andre enn deg som kan ta vare på din familie, så får du bli her og bli fisker, til tross for at du ikke har lyst. Plikten først.
Ivar Mortensønn (Familie 5)
Alder : 21
Far : Morten Nielssønn
Avdød ektefelle : Ingrid Marvinsdatter
Halvsøsken : Guri og Elli Knudsdatter,
Fars nye ektefelle : Bodil Guttormsdatter
Bror : Mons Mortensønn.
Bor på : Bjørnhaugen gård
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Du er vant med et varmere, mildere klima enn hva Vardøhus kan tilby. Dine første minner er om et sted fylt med blomster og kornåkre, ikke denne døde og ulidelige mørke tilværelsen her i dette så altfor ofte snødekkede landskapet. Gud har ikke velsignet disse kystene med muligheten til å dyrke jorden slik mennesket var ment til å gjøre.
Din skjebne begynte med vårens vakre løfter. Din mor Ingrid var en engel, en åpenbaring som bekreftet at Gud også var god. Hun var den vakreste kvinne på jord, og i brystet hennes banket et hjerte like prisverdig som hennes ytre. Din far kunne aldri nå samme store høyder, men også hans lekenhet, varme og innsatsvilje var mer enn tilstrekkelig til at du med sikkerhet kunne si at du elsket begge dine foreldre.
Som i ethvert annet paradis, fantes det derimot også her en slange. I din historie lød den slangen navnet "Rune", og alt ondt du har opplevd siden, har fulgt i hans fotspor. Det var også her du oppdaget at din far ikke var en du kunne stole på. Hans oppgave var å vokte porten til deres familiehjem, men mang en gang forlot han denne oppgaven for å forfølge helt andre mål og lyster. Det var i et slikt øyeblikk hvor du, din bror og din mor satt ubeskyttet igjen på den gården som til evig tid vil være det eneste huset du har kalt "hjemme", at Rune spaserte inn med alle sine synder på slep.
Du ble senere fortalt at din mor gikk ut og møtte ham mens du sov inne på gården. Du er ikke riktig sikker på hvilke ord de utvekslet eller hva som skjedde, men du vet at hva enn som foregikk ute den natten, så bragte det intet annet enn ulykke.
Du ble først en del av historien når støy fra utsiden av gården, fra et eller annet sted i nærheten av utgangsdøren, vekket deg. Du vendte deg mot der døren var, bare for å oppdage at den var i ferd med å bli sparket opp av Rune. I hendene hans bar han på moren deres, både hun og han dekket av blod.
Når han var kommet inn, kastet han moren din på gulvet. Det tok deg et par sekunder før du forstod hva som foregikk, men så styrtet du til henne og dro i armen hennes. Du tagg henne om å åpne øynene, men moren din lystret ikke. Bak deg kunne du høre Rune mumle halvkvedede ord, av og til med mening og innhold du kunne høre, men aldri noe som betød noe. Moren din var ikke lenger her, og alt hva du holdt på var den kroppen du noen dager senere skulle få begrave restene av.
Rune satte fyr på gården deres mens du gråt. Du kan i ettertid bare ane hva slags hatefull sjel han var som ville legge hjemmet ditt i ruin rett etter at han hadde røvet moren din. Din bror var heldigvis snarrådig nok til å dra deg ut av døren. I alle fall er det slik han fortalte deg historien etterpå, for selv husker du ikke stort av hva som skjedde fra det tidspunkt du innså at din mor var død og frem til du endelig så din far igjen.
Du vet at bondelensmannen på stedet sørget for å få tatt Rune i arrest, og at Rune kort tid etterpå ble henrettet. Du verdsetter at det skjedde, men det var uansett for sent til å redde din sjanse til lykke. I stedet måtte du bli med din far og bror på en lang og fryktelig reise gjennom landet, for til sist å ende opp her i det kaldeste nord.
Du er ikke skapt for dette "Svendsøy". Mens andre unge menn møter mørket og kulden med et skuldertrekk, så er det vanskelig for deg bare å åpne døren, særlig når vinteren har meldt sin ankomst. Du skulle gjerne funnet andre muligheter, men uten midler til slikt er det ingen åpne dører. Ikke at det er mange av dem på Svendsøy for de få som har midler heller. Din far fant seg en ny kone her oppe, og om enn du ikke verdsetter henne en tiendedel så mye som din mor, så har du ingen vonde følelser mot henne. Ungene hennes er en pest og en plage, men det er heldigvis mer Mons sitt problem enn ditt.
Du trodde lenge at det ikke ville være noen pike her som ville se med varme og glede på ditt frieri, da du ikke har den samme styrken og hardheten som later til å være allment utbredt hos alle andre her. Og ei heller at noen pikes foreldre ville ønske deg velkommen, før du kunne bevise at du har økonomien til at dere begge vil ha noe å leve av. Det plaget deg i mange år, for kvinnelig selskap har vært en fascinasjon for deg fra ung alder av.
Ord har alltid vært ditt talent. Du kan formulere en setning med kløkt og eleganse, beskrive naturen med flere adjektiv enn de fleste innbyggerne her vil høre i gjennom et helt liv, og dikte med mer vidd enn hva presten kan utvise fra prekestolen. Og fiskeværet verdsetter ordkunstnere, så du kan i alle fall glede deg over et minimum av respekt. Men så lenge du ikke er like "barsk" og "sterk" som disse andre, vil du alltid måtte leve med å simpelthen være en slags klovn til deres forlystelse, og aldri akseptert som en likemann. Din bror, din kjærlighet til ham til tross, er et så altfor tydelig eksempel på den motsatte skjebnen, noe du har vansker med å tilgi ham.
Et viktig lyspunkt inntraff for bare en uke siden. Du inngikk en forlovelse med Margrete Johannesdatter. Din far arrangerte det, sammen med Margretes mor. Det hele kom litt overraskende på deg. Kanskje det mest overraskende var at Margrete selv var villig til det, ifølge hva du har fått formidlet. Margrete har aldri slått deg som spesielt interessert i deg, i alle fall ikke på den måten, og du føler deg litt ør når du tenker på at det kanskje er noen som i hemmelighet har nært varme følelser for deg. Kan hende er du mer elsket enn du tror?
Motivasjon :
- Du er delt i ditt syn på de andre innbyggerne her på Svendsøy. En bit av deg forakter dem, men en kanskje større del vil så veldig gjerne ha deres respekt og anerkjennelse. Du kan aldri måle deg hva gjelder fiske, styrke eller andre kroppskunster, og vet at det er bare i form av dine talegaver at du er bedre enn andre. Når du var yngre forsøkte du imponere gjennom å formulere dikt og si vakre setninger. Nå som du er litt eldre, har du begynt å innse at det er andre måter å bruke denne ferdigheten på. Andre kaller det kanskje "sladder", men du har skjønt at det å kunne fortelle historier om andre, gjør at du selv kan havne i et bedre lys. Du er derfor alltid først ute med å fortelle både jevnaldrende og eldre alt om alle andre, og mange av dine samtaler de senere årene har gjerne vært innledet med :"Har du hørt hva N.N. har gjort?"
- Forlovelsen din med Margrete er svært ny, og selv om dere for det meste har vokst opp i det samme, lille lokalsamfunnet, er det åpenbart mange sider ved henne du ikke kjenner. Du er glad og takknemlig for at hun har sagt seg villig til å gifte seg med nettopp deg, og selv om det er lenge til ekteskapet skal stå (ifølge avtalen, ikke før du blir myndig), så vil du gjerne benytte anledningen til å lære henne bedre å kjenne. Kanskje når hennes mor ser at dere går godt overens, vil hun akseptere at ekteskapet kommer tidligere? Og kanskje, siden hun tydeligvis liker deg, er hun villig til å gå til sengs allerede nå?
- Du er bekymret for din fremtid. Ekteskapet med Margrete vil nok bli fint, men hun har en bror som nok vil bli den som får overta bygselen på morens gård. Hva skal det da bli av deg og Margrete? Inntil nå har du vært fornøyd med å leve og jobbe på gården hjemme, men om det mot formodning er en av dere to som får overta bygselen der, så blir det Mons og ikke deg. Mest sannsynligvis blir det ingen av dere, men i stedet den som gifter seg med av døtrene til din fars kone. Hva skal så du gjøre? Du håper å kanskje finne hjelp og støtte blant de embedsmenn som snart vil komme til Svendsøy for tinget. Du har hørt noe om at de ofte trenger vitner ved slikt, og du kan gjerne gjøre en slik jobb om det leder til en fremtid, eller i alle fall en slant. Og om ikke det hjelper, så kanskje det kan være noe som får Margretes bror ut av veien? Det må da være noe sladder du kan spore opp om ham...eller kanskje bare finne på? Som så kan formidles til fogden?
- Broren din reddet deg fra flammene som barn, og du elsker ham. Men han har også alt det du skulle ønske du hadde, respekt, anerkjennelse, styrke og standhaftighet, og du hater ham. Hvilken av de to følelsene som er sterkest, varierer fra situasjon til situasjon. Du kan gjerne kjefte ham huden full, for deretter å fortelle ham hvor glad du er i ham, selv om brennevin IKKE er en del av bildet. En av disse dagene vil du forsøke å rense luften mellom dere.
- En bit med sladder du ikke har delt med noen ennå, er at du har sett Maren Espensdatter for fire uker siden ro i land med store tønner mel og andre varer. Det skjedde nattestid, og uten at det var tent så mye som en eneste lykt. Hadde det ikke vært for stjernene, hadde du ikke sett båten overhodet. Du hadde ikke klart å få sove, og hadde gått utendørs for å trekke litt frisk luft, hvor du så dette opptrinnet. Det var temmelig åpenbart at det ikke var ærlig mel ombord.
Mons Mortensønn (Familie 5)
Alder : 23
Far : Morten Nielssønn
Avdød mor : Ingrid Marvinsdatter
Halvsøsken : Guri og Elli Knudsdatter,
Fars nye ektefelle : Bodil Guttormsdatter
Bror : Ivar Mortensønn
Bestevenn : Anders Jonassønn
Venn : Emil Terjesønn (soldat), Yngve Gregerssønn (soldat)
Bor på : Bjørnhaugen gård
Lojalitet : Lojal
Bakgrunn :
Det egentlige livet ditt begynte den dagen moren din døde. Alt før den tid var et eventyr, vakkert og forlokkende på sitt vis, men fortsatt intet som betød noe. Dine foreldre må ha verdsatt at du levde i illusjonene, og du skal gjerne innrømme at den drømmen hadde vært et fint sted å leve ut livet. Men den som lever i en drøm, vil være prisgitt det fåtall som er våkne.
Vendepunktet skjedde når du var 11. Din far hadde dratt for å drikke i skogen, og det var bare deg, din bror og din mor hjemme på gården. Broren din hadde allerede lagt seg for å sove, men du og din mor var fortsatt våken. Dere pludret om dagen dere hadde hatt, om mennesker dere hadde møtt, ting dere hadde sett, og hva dere skulle gjøre i morgen. Det var en varm sommernatt, og dere hadde bare et eneste talglys tent for å se hverandre. Du husker fortsatt hvor vakkert smilet hennes var.
Det var du som først hørte brummingen utenfra. Selv om det lød litt som en bjørn, så var det et langt verre rovdyr enn som så. Du gjenkjente stemmen som Rune, naboen deres som tydeligvis var kommet på besøk, og han var alt annet enn en velkommen gjest. Tidligere hadde han både vært i slagsmål med faren din, og lystent stirret på moren din. Hva ville skje nå som han hadde klart å komme hit på et tidspunkt hvor dere var ganske ubeskyttet?
Du og din mor gikk ut for å møte ham. Du ble stående i døråpningen, men moren din gikk lenger for å komme han i møte. Selv om det var skumring ute, var det ennå nok lys til at du klarte å se ham. Rune gikk litt ustødig, men de brede benene hans, de sterke armene, og den skremmende store brystkassen var allikevel mer enn nok til å vekke frykt i deg uansett. Det uvaskede skjegget, det hatske blikket og den altfor store kniven i beltet hans likeså.
De to pratet sammen i et par minutter. Det begynte fredelig nok, men stemningen ble raskt mer fiendtlig. Til sist forlangte moren din at Rune skulle gå. Etter et par sekunders stillhet så trakk Rune på skuldrene, vendte seg som for å dra sin vei... før han snudde seg tilbake og slo din mor med mer kraft enn hva noen menneske burde ha. Hun falt til bakken, omtåket, forvirret og ute av stand til å reise seg opp igjen.
Det var i dette øyeblikket at du skulle ha løpt til hennes side. Kanskje var du alt annet enn fullvoksen, men du var fortsatt eldste mann tilstede, og skulle ha gjort ditt for å forsvare din familie. Det var din plikt å løfte nevene i din fars fravær! Men ingenting i den lille kroppen din var villig til å lystre denne plikten. Tvert om, du stod lammet på dørterskelen og simpelthen så på i det Rune la seg ned ovenpå din halvt svimeslåtte mor, løftet skjørtene hennes, og lagde den ene avskyelige lyden etter en andre.
Det var først når Rune reiste seg, løftet moren deres opp og bar henne inn, at du i det hele tatt klarte å bevege deg. Og da kun fordi alternativet var å stå i veien for ham når han sparket opp døren og gikk inn. Du fulgte etter ham, like maktesløs som du hadde vært hele tiden.
Rune kastet moren din på gulvet, lik hun var et stykke dødt kjøtt. Kanskje var hun det, for du var i tvil om hun i det hele tatt pustet. Du holdt deg helt inntil veggen, der hvor Rune ikke kunne få tak i deg. Broren din derimot, som var vekket av støyen, stormet opp til moren din med et hyl. Det var tydelig at han nesten ikke brydde seg om Rune overhodet, så opptatt var han av din mor og den tilstanden hun var i. Tårene strømmet nedover det lille ansiktet hans, og de ble bare kraftigere for hvert øyeblikk han ikke klarte å vekke moren deres tilbake til live. Du husker vagt at du var misunnelig på ham i det øyeblikket. Hvor var det han fikk motet til å være noe som helst annet enn redd fra?
I mellomtiden plukket Rune opp et tent talglys, og brukte det til å tenne på alt brennbart i huset. Det tok ikke lange tiden før flammene brant lystig mange steder i rommet, hvorpå han smilte til deg med en munn med bare halvparten så mange tenner den skulle ha, og gikk rolig ut døren. Du hørte at han forsøkte å sperre den fra utsiden på et vis.
At Rune gikk ut var det som endelig vekket deg til dyst. Du kunne ikke se ham lenger, og med et kunne du puste. Fremfor å forsøke og slukke ilden, så gikk du til døren. Som ventet var det plassert noe foran den for å hindre dere i å komme ut, mest sannsyligvis en tønne, men du visste at selve døren var i dårlig stand, og hadde havnet i enda dårligere fatning av at Rune sparket den inn. Din far skulle ha reparert den, men hadde i stedet dratt ut for å drikke. Du klarte derfor temmelig raskt å skape en åpning stor nok til at dere kunne flykte.
Du løp inn igjen, hvor din bror fortsatt satt ved moren deres side. Du måtte ta et valg der og da. Hvem skulle du redde først? Din mor som kanskje var død, eller din bror som var helt hjelpesløs i sorgen? Du endte opp med å gripe Ivar og dra ham utendørs. Det var vanskelig å trekke ham ut, da han klamret seg fast til moren din når du dro i ham. Men til sist klarte du å hale ham ut og i trygghet.
Når du snudde deg tilbake for å redde moren din, var hele gården overtent. Det var intet håp om å komme levende ut fra de flammene. Du ble derfor stående og titte inn i flammene, og selv om de ikke rørte ved deg, så kunne du merke hvordan de brant bort alt hva du inntil da hadde levd på av håp, drømmer og illusjoner.
Kort tid senere kom bondelensmannen. Han arresterte Rune, og en tid senere ble han henrettet. Du var selvsagt glad for Runes endelikt, men det var bare et blaff av glede i en helt ny verden hvor det ikke var mangel på fiender og utfordringer.
Dere fikk en stor utfordring i form av at gården deres var brent ned, og faren deres ute av stand til å sørge for at dere klarte å overleve denne krisen økonomisk. Det tok ikke lange tiden før dere måtte ut på reisefot, redusert til å bli landstrykere etter en gang å ha vært suksessfulle bønder.
Reisen nordover var smertefull, men på sett og vis satte du pris på hardheten i opplevelsen. Det var med ett blitt viktig for deg å kunne møte vanskelige stunder og tåle dem etter beste evne, og det å se morgenlyset etter en kald natt med altfor lite mat, gav deg et forsiktig smil om munnen.
Vel fremme giftet faren din seg med en enke her i nord, Bodil Guttormsdatter. Det var et fornuftig valg, og du er glad for at din far tydeligvis hadde vokst nok på det som hadde skjedd til å velge fornuften fremfor dumskapen. Ulempen for din del var at din fars nye kone hadde to plageånder av verste kaliber som døtre. Tiden etter at du flyttet inn på Bjørnhaugen gård har ofte vært preget av et horribelt lite menneske som ødelegger klærne dine, kaster aske i ansiktet ditt, eller på en av hundrevis av ulike andre måter forsøker å gjøre livet ditt helt grusomt. En gang våknet du til og med til at hun stod over deg med planer om å bruke deg som nattpotte... Heldigvis traff du også Anders Jonassønn her også, en mann som har blitt din gode venn.
Du trives her oppe i nord. Dette fiskerlivet er et som er fylt med mange små utfordringer, og du føler deg alltid litt bedre for hver og en av dem du beseirer. Det var derimot ikke noe hinder for at du valgte å verve deg selv til krigene fra 1657 til 1660. Du ville gjerne vise at du var endelig blitt en mann sterk nok til å ta livet av sin fiende.
Du fikk det på sett og vis som du ville. I hæren oppnådde du å komme i møte med mange vanskelige situasjoner, men kanskje enda mer brutale enn du noensinne hadde sett for deg. Soldatene falt som fluer i løpet av de stadig vekk mer dødelige hærtogene, langt oftere fra sykdom enn svensker. Du viste handlekraft og beslutningsevne, og ble respektert både av offiserer og dine medsoldater, blant annet dine venner Emil Terjesønn og Yngve Gregerssønn. Men selv om du ble langt mer tryggere på deg selv gjennom de blodige årene, så gav det deg aldri fred for hvordan du hadde stått stille den dagen moren din døde. Kanskje intet vil.
Motivasjon :
- Du og Guri Knudsdatter har en langvarig og tidvis ganske så grusom feide, bestående av små og ikke fullt så små "pek" mot hverandre. Hun har virkelig ingen evne til å begrense seg, og hver og en av hennes pek har vært mer hårreisende enn den forrige. Det kunne derimot ikke falle deg inn å føye deg, så du fortsetter kampen med samme hardhet som hun utviser. Det er få regler i denne duellen. Man skal ikke tiltrekke seg foreldregenerasjonens oppmerksomhet, og uskyldige skal ikke blandes inn. Utover det er døren vidåpen for alle sadistiske innfall.
- Forholdet ditt til broren din er heller ikke alltid like lett. Ulikt deg har han ikke taklet Vardøhus spesielt godt. Kulden og utfordringene byr ham åpenbart imot, og han klarer ikke kjempe like godt som deg. Du har medynk med ham, men vet at det er ikke en følelse som vil bli godtatt mottatt om du uttrykker den til ham. Kanskje du kan nå frem til ham på en annen måte?
- Det har ikke vært så mye tid til romantikk i livet ditt. Men de seneste par årene har du begynt å føle deg tryggere, og du har samtidig oppdaget at det er interesse for slikt i deg og. Overraskende mye interesse faktisk. Du har så mye av disse følelsene i deg at du føler deg tiltrukket av to ganske ulike personer. Ulempen er at følelsene dine for begge to er temmelig umulige, og du vet ikke riktig hva du skal gjøre med noen av dem.
Den ene er Lisette Holbach, prestens datter. Det er noe med holdningen hennes som virker tiltalende i dine øyne. Som at verden kan skade kroppen hennes på utallige måter, men at det som virkelig er hun, aldri kan bli skadet. Det er vakkert å se noen som er så usårlig, men samtidig så full av liv. Din interesse for henne var gryende for et par år siden, og har brutt ut i full blomst når hun nå nylig kom tilbake fra et par år i København.
Den andre er mer underlig. Din beste venn, Anders Jonassønn, har alltid vært en støtte for deg. Han er en tøff, vågal mann, med et godt utseende og mye sjarme. Riktignok har han noen underlige ideer om hvordan Svendsøy bør drives, som du stort sett er konsekvent uenig med ham i, men du liker entusiasmen hans allikevel. I ditt eget hode skulle han være en solid og trygg likemann og venn. I ditt hjerte (og tidvis andre kroppsdeler) er det derimot et ønske om at han skal bli noe mer. Du har tatt deg i å lure på hvordan det ville vært å kysse ham, og de få sekundene før du forsøker skyve tanken vekk, virker den stadig mer forlokkende. Du vil virkelig ikke være en med slike underlige behov. Hva i all verden skal du gjøre? Hva som verre er, han har et par ganger merket seg at du har sett på ham. Du er ikke vant med å rødme, men når han har lurt på om alt er i orden, har du virkelig fått kjenne på akkurat hva det er...
- Du er usikker på hva du skal tilbringe livet med. Den som vil overta gården her, er den som enten Guri eller Elli gifter seg med. Det kan forsåvidt i teorien være deg, da du ikke har noen blodsbånd med en av dem, men bare tanken på å bli Guris brudgom er nok til å få deg til å kaldsvette. Det er på sett og vis noe morsomt med henne, men dette "noe" er best i små doser og på god avstand. De andre fire gårdene på stedet har alle sønner som mest sannsynligvis vil overta etter deres mødre. Hvor etterlater dette deg? Kanskje du kan bli soldat på ny? Det er noe du kan høre med fogden om når han er her. Stort mange andre sjanser for en fremtid ser du ikke for deg, men du er så absolutt åpen for andre muligheter og.
- Dersom det blir ting, kan det være at både Emil og Yngve, dine venner fra soldatdagene kommer. De er begge eldre enn deg, og du har alltid vært "pjokken i flokken", men det er egentlig helt ok med de to. De stod fjellstøtt med deg gjennom krigsårene, og om noen har fortjent å være dine uoffisielle storebrødre, så er det de to. Du husker fortsatt hvordan Emil alltid var den som gav deg mot til å fortsette enda en dag, og Yngve stort sett var den som holdt rundt deg gjennom natten, for å holde kulden ute. Du vet at de begge sliter med senvirkninger fra krigen, og du håper at du kan være der for dem snart, lik de var der for deg.
Margrete Johannesdatter (Familie 3)
Alder : 20
Mor : Kristin Steinarsdatter
Bror : Karl Johannessønn
Kusine : Synnøve Tormodsdatter
Tante : Gjertrud Steinarsdatter
Far : Johannes Haraldsønn (død av sykdom i 1648)
Din mors andre ektemenn : Lars Bjørnsønn (død på havet i 1653), Ingvar Runesønn (døde av sykdom i 1664).
Lojalitet : Lojal
Bakgrunn :
Du har virkelig ingen grunn til å klage på din oppvekst. Det er i alle fall hva du forteller deg selv hver gang du forsøker å ta deg sammen, men det hjelper sjelden stort. For følelsene dine forteller deg ikke helt det samme som hva hodet ditt forsøker overbevise deg om, og følelsene har tydeligvis bedre argumenter.
Din historie handler mye om menn. Til å begynne med i form av fedre. Din faktiske far kan du ikke huske lenger. Han gikk bort på det tidspunkt du var i ferd med å lære og snakke, men du har hørt i etterkant at han var en fin mann. Lars, din mors neste ektemann, er derimot litt enklere å huske. Han pleide å kalle deg sin lille verkebyll, men det var med en antydning til smil om munnen, så du tok deg ikke så altfor nær av det. Dere kom aldri veldig nære hverandre, ikke slik som han gjorde med broren din Karl, og du var noe han simpelthen godtok som en nødvendighet for å være nær de to andre. Men du vet at mor var glad i ham, og du gråt pliktskyldig ved hans begravelse.
Din tredje "far" var Ingvar. Han kom inn i livet ditt når du var ti år gammel, og det var åpenbart at han var hodestups forelsket i din mor. Når de to var sammen, strålte hun av en lykke som overgår det meste du har sett, og din mor er en som ikke har vanskeligheter med å stråle. Men som før var det nye mannen i huset en som bare brød seg om din mor og din bror. Hva var det med deg som gjorde deg så uviktig?
Det var ikke det at du ble mishandlet, eller at du måtte vokte deg på annet vis, for du var alltid trygg i hjemmet ditt. Men det var stunder hvor du kunne hatt lyst til å få en ørefik, simpelthen for å få et lite bevis på at de i det hele tatt la merke til deg. Som sedvanen var dog, ble ikke ønsket ditt oppfylt.
Den rollen du ble tildelt gav på den annen side mye tid til å observere andre. Du så på din mor, din bror, Ingvar, og enkelte andre i fiskeværet. Og etter hvert lærte du deg å gjenkjenne alle de små og subtile tegnene som var sine helt egne språk. Du kunne se furene i pannen hans når broren din var litt misfornøyd, krumningene rundt munnvikene når Ingvar hadde mest lyst til å bli hjemme, og de oppspilte øynene når moren din hadde en hemmelighet hun ville dele.
Den kunnskapen gav deg kanskje ikke hva du mest ville ha, men det var i alle fall noe. Moren din og Ingvar likte å synge hva de påstod var nederlandske drikkeviser, men du er ganske sikker på at de fant opp de fleste av ordene. Melodiene lot seg derimot gjenkjenne, og når de to sang til hverandre, kunne du på avstand forsiktig nynne med, og late som at du var inkludert.
Ingvars bortgang for et år siden var trist, men ingenting du ikke kunne takle. Din mor og bror var derimot ute av stand til å ta vare på seg selv. Moren din jamret dag og natt, mens Karl stort sett forsvant ut i skogen når han ikke var på havet. Du himlet med øynene noen ganger over dem, men innså at nå var det ingen annen enn du som kunne ta ansvar. Du sørget raskt for å bli kvitt alt Ingvar hadde sovet i, for å dempe faren for smitte. Så tok du hånd om buskapen alene, da din mor var mest opptatt av å sitte på stranden og hulke. Du lagde måltidene, og sørget på ditt sedvanlige vis for alt gikk vel for seg. Sistnevnte oppgave ble gjort en del vanskeligere ved at din mor stadig vekk kastet ting i veggen i sorg og frustrasjon, og du lærte raskt å bli kreativ med hva du lagde maten i.
Du innså derimot raskt at dette alene ikke var nok. Du klarte ikke drive gården alene, inntektene fra fisket var sparsommelige, og du antar at Karl brukte mer tid i skogen til å snuse på busker eller hva enn han driver med, i stedet for å faktisk jakte. Du gikk derfor til fullmektig Ole Kolbjørnsønn for å se om han kanskje kunne la seg overtale om å gi familien litt økonomisk bistand. Du tvilte, men du antok at med litt list kunne du kanskje finne et personlighetstrekk du kunne utnytte?
Det var overraskende lett å finne et slikt personlighetstrekk. Det aller første han gjorde når du gikk inn til ham, var å stirre på brystene dine med åpenbar fascinasjon. Du hadde mest lyst til å løpe ut døren på stedet, men du har alltid vært flink til å opprettholde en uberørt fasade, og la i stedet frem ditt ærend. Han takket nei, men var samtidig tydelig interessert i å fortsette samtalen.
Den påfølgende natten gjorde du et valg om å prioritere familien din fremfor deg selv. Det var ikke et valg du gjorde uten flere ganger i ditt stille sinn fordømme familien din for å være noksagter. Men du vet din plikt til din familie, og selv om din familie stort sett glemte deg, så skulle du for pokker være noe godt i livet deres. På den måten kan du om ikke annet ha en god sjanse for at når du engang dør, så vil de gråte for deg like høyldt som for de døde mennene i familien deres.
Du fortsatte derfor samtalene med Kolbjørnsønn. Du lærte deg raskt hvordan lokke ham i en gitt retning, og et par dager senere avtalte dere at han skulle få gjøre hva han ville med deg, i bytte mot at du fikk noen matvarer og billige redskaper for hver enkelt gang. Dere "beseglet" den pakten allerede samme dag, og du oppdaget at Kolbjørnsønn var enda mer frastøtende uten klær.
Du kostet på deg noen tårer den natten. Det å gråte for deg selv er noe du aldri tidligere hadde gjort, men den opplevelsen fikk deg til å føle at noe var ødelagt inne i deg, og at det aldri ville la seg reparere. Selv de vanlige kravene du stiller til deg selv om å "ta deg sammen" lykkes ikke i å jage den følelsen på dør.
Kolbjørnsønn har bedt om dine tjenester flere ganger siden den tid. Hver gang har tiden etterpå vært litt mindre ubehagelig. Men samtidig, hver gang har du følt deg enda mere hul. Det gleder deg dog at du kan stadig vekk legge nye matvarer i stabburet, slik at familien klarer seg sånn noenlunde. Du vet at moren din fortsatt sliter med gjelden, men ikke mer enn at dere har en god sjanse for å klare dere, som dere ellers ikke ville hatt om dere måttet ta ny gjeld.
Du begynte samtidig å ane hva det var som enten ville vekke din mor fra sitt tungsinn. Det tok noen måneder før du våget å gjøre bruk av det, redd for at det kunne knekke henne helt, men hvert besøk med Kolbjørnsønn gjorde deg mer desperat. Åpenbart nok stammet moren dins melankoli fra de mange hun hadde begravet. Om du "vekket dem til live" ved å vise hvordan de fortsatt levde gjennom deg, kunne det være tilstrekkelig til at moren din ville bli seg selv igjen.
Du måtte riktignok prøve flere ganger før din mor la merke til det, men en kveld hvor du flere ganger hadde nynnet på en av de såkalt hollandske visene som hun og Ingvar sang, så virker det som at moren din endelig hørte en av dem. Selv om det fikk henne til å storgråte, så var tårene heldigvis av en annen kvalitet enn den bitrere sorten som hadde vært enerådende de siste månedene. Ved stadige nye slike påminnelser har moren din blitt stadig bedre.
Bedringen til tross, du har fortsatt treffene med Kolbjørnsønn, slik at familiens økonomi tar noen flere skritt vekk fra katastrofen. Bekymringen for å bli gravid har derimot tatt hold i deg. For et par uker siden nevnte du for din mor at du syntes Ivar Mortenssønn var slik en flott mann. Hun lytter ikke alltid til deg, men det er få som mener at Ivar er stort å samle på, så det var åpenbart et overraskende nok budskap til at hun fikk det med seg. Så nevnte du noen dager senere i en litt lengre samtale med underfogden Morten Nielssønn at sønnen hans Ivar, ville være en du ville vært glad for om ble den du endte opp med. Han tok tydelig hintet og tok en prat med din mor. Etter noen forhandlinger som innebærer at dere ikke vil gifte dere før han blir myndig, så ble det annonsert at dere var forlovet for nøyaktig en uke siden. Om du skulle ende opp med å bli gravid, så vil du da ha en lettvint måte å sørge for at barnet blir ektefødt.
Motivasjon :
- Din nye forlovelse med Ivar er perfekt, bortsett fra to ting. Det første er at du på sett og vis har begynt å like ham. Det er ikke en romantisk interesse. Så lenge du må besøke Kolbjørnsønn flere ganger i uken, vil du ikke være i stand til å føle noe i nærheten av den slags. Tvert om, tanken på å måtte røre ved enda flere menn kan utløse kvalmetokter i deg. Men om enn dere ikke egentlig har snakket mye sammen, så føler du på sett og vis et slags fellesskap med ham, og liker ikke å lure ham. Det andre problemet er at om du først skulle bli gravid, så er det nødvendig at dere har gått til sengs sammen, i alle fall en gang. Menn er stort sett ikke spesielt smarte, men om du faktisk skulle bli med barn, og dere aldri har gjort noe slikt, så vil selv en av dem skjønne tegningen.
- Du vil gjerne forsikre deg om at din mor forblir fornøyd. Du vil derfor sørge for at hun får en så sterk opplevelse av at Ingvar fortsatt er "i live" som mulig. Det innebærer å sørge for at hun tror hans avtrykk fortsatt er viktig. Du ville normalt ikke like tanken på å direkte lyve for din mor, men du har krysset så mange barrierer den siste tiden, at nå spiller det ikke stor rolle lenger. Du ønsker derfor å fortelle henne en historie om hva Ingvar har vært for deg, som er så rørende at intet øye skal kunne forbli tørt. Ren fiksjon selvsagt, men det er for mors skyld. Og.... kanskje litt for din skyld også? For hvem vet, kanskje det endelig vil være nok til at hun gir deg litt kjærlighet? Gud vet at du kunne trenge det nå..
- Hva du og Kolbjørnsønn gjør sammen, river ned stadig vekk mer av det som er deg. Dersom du kan føle deg trygg på at din mor og familieøkonomien er stabil, ønsker du å forsøke avvikle avtalen du har med ham. Det er derimot noe du innser kan være temmelig farefullt. Han kan selvsagt ikke gå offentlig ut med det, da det vil ruinere ham. Men du har heller ingen sjanse til å anklage ham, da hans jobb som fullmektig plasserer ham vesentlig høyere på rangstigen enn hvor du står. Det må derfor avvikles i det stille, men hvordan kan du både få ham til å respektere det, og samtidig få ham til å ikke ville hevne seg for tapet av deg? Du har tydelig lagt merke til at blikket hans har blitt stadig mer eiesykt når det er bare dere to sammen, og du er bekymret for at han kanskje vil forlange mer av gjelden din mor har enn hva hun er i stand til å betale, og dermed ødelegge alt hva du har forsøkt redde. Kanskje kan du finne noen som vil ta din rolle, eller kanskje du kan simpelthen snakke deg ut av det?
En mulighet du har tenkt litt på er Ragnhild Olsdatter.
- Du vet at din bror ikke egentlig hører hjemme i Svendsøy. Han er ikke skapt for et liv i fiskebåter, men trives i innlandet, der hvor det er bjørn, ulv og rein. Og det hadde vært hyggelig det, hadde det fantes muligheter for at han kunne leve et slikt liv. Men hvordan pokker skal familien overleve om han drar? Ivar er ikke fjerdeparten så god en fisker, og vil ikke kunne fylle skoene til broren din, om dere nå faktisk blir gift. Dersom Karl forsvinner, er mulighetene dine enten å se familien fovitre av sult og dø hen... eller bli Kolbjørnssønns frille for godt. Og du elsker ikke din bror så mye at du er villig til den slags. Samtidig er du heller ikke klar for å fortelle ham hva du har gjort med Kolbjørnssønn heller. En løsning kan kanskje være å skape en knute på tråden mellom ham og disse samene han er så glad i? Om samene regner Karl som fiende, vil det nok bli langt mindre attraktivt å rømme inn på vidda. Det kommer gjerne en eller to samiske menn hit rundt tinget, for å handle varer. Kanskje kan du sørge for at en av dem gjør noe "upassende", som du så kan fortelle Karl? Som igjen må hevne dette, og dermed bryte alle bånd? Du har det ikke helt godt med tanken på noe slikt... men du har det enda mindre godt med alternativene.
Ragnhild Olsdatter (Familie 4)
Alder : 20
Mor : Marthe Thamisdatter
Far : Ole Kolbjørnsønn
Bror : Halstein Olsønn
Fetter : Yngve Gregersønn (soldat)
Venninne : Guri Knudsdatter
Forhold til : Vidar Hanssønn
Bor på : Svergja gård
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Du er din mors edelsten, og har aldri vært i tvil om hennes kjærlighet. Det har vært øyeblikk hvor det kanskje har vært litt i meste laget, og ingen i din familie har fått deg til å himle med øynene like mye. Men du gjør det alltid med et smil om leppene, for selv om kjærligheten kan være litt i meste laget, så er det så mange verre skjebner her i verden enn for mye kjærlighet. Og du har forståelse for at det er nok lett å være så kjærlig for en levende datter, når man har mistet så mange andre barn som din mor har.
Forholdet ditt til faren er litt annerledes, men også et du verdsetter dypt og inderlig. Du har forstått at faren din ikke har det helt godt med seg selv, og at han ikke er i stand til å innse at han dypest sett er et godt og vakkert menneske. Noen har på et eller annet tidspunkt klart å klistre ideen om at han ikke er til å stole på i hjernen hans, og den ideen er utrolig levedyktig. Den har til og med smittet over på flere andre i fiskeværet, dels fordi han som fullmektig av og til må kreve inn gjeld. Det er noe du forstår kan være ubehagelig, men du er lei for at ingen ser hvor absolutt nødvendig jobben hans er for hele samfunnet deres. Du forsøker å kompensere alt det negative han må tåle ved å være en kjærlig og varm datter, som ofte forteller hvor glad du er i ham.
Du har som alle unge i Svendsøy hatt en barndom preget av tap som følge av stormen i 1653. Du var derimot heldig nok til å bevare begge foreldrene dine! Du takket Gud når stormen endelig var over for at du slapp ensomheten som alle andre barn her måtte lide under.
Det var allikevel noe som gikk tapt i den stormen. Din far dro aldri mer ut på havet etter det, og du ser litt for mange eksempler på alle, din mor og bror inklusive, forakter ham for det. Det gjør deg alltid like sint. Hvem er de til å dømme, når de ikke selv var ute i uværet? Du husker hvordan det var når du så på fra land, med bølger på størrelse med fjell. Alle ville bli skremt av noe slikt. Hadde de bare møtt ham med kjærlighet fremfor sinne...
Du kunne tilgi din familie for deres dumheter. All giften rettet mot faren din førte derimot til at du har utviklet noe motvilje mot fiskeværets andre innbyggere i sin alminnelighet. Om enkeltpersoner viste seg å være hyggelig til tross, så har du gjerne regnet dem som "unntak fra regelen". Et av disse unntakene har vært Guri, som er ditt alibi for å være litt vill og gal. Du er glad i familien din, men med dem må du enten være den fornuftige eller den sinte Ragnhild. Guri vet hvordan bryte grenser bare fordi det føles bra der og da, og du fryder deg for alle de små opprørene hun bedriver dag etter dag. Det til tross, du har alltid tenkt på deg selv som nr.2 i det vennskapet, da du aldri har turt å gå like langt som hun...ennå.
Et annet unntak er Vidar Hanssønn. Det tok sin tid før han ble en du likte, for han brukte usedvanlig lang tid med å bare titte på deg med halvåpen munn, litt som en fisk som akkurat har blitt dratt opp på lønn. Sånt er gøy første gangen. Den ellevte blir det bare irriterende. Men for litt over et år siden, ble han med ett i stand til å holde en samtale. Dere snakket raskt mye sammen, og når det faktisk kom ord ut av munnen hans fremfor sikkel, så ble du overrasket over at du faktisk likte ham.
Ingen var mer overrasket enn deg når du gikk til sengs med ham et par uker senere. Du er ikke riktig sikker hva som ledet deg til å ville gjøre noe slikt, om enn du spekulerer i at kanskje har Guri vært en enda større påvirkning på deg enn du trodde. Uansett, morgenen etterpå våknet du i panikk, redd for at alle og enhver skulle forstå hva dere hadde gjort. Men Vidar roet deg ned. Hans første ord den morgenen var et inderlig løfte om å gifte seg med deg, sagt med så mye følelser og kjærlighet at det var umulig ikke å tro ham. Alt før den tid hadde vært en morsom om enn svært vågal lek, men i den stunden forelsket du deg i ham, og visste at fremtiden din var i hans armer.
Siden den tid har det vært mange hemmelige møter mellom dere. Leken har oppildnet deg, og litt etter litt har du blitt stadig mer vågal. Samtidig innser du at det kan bli vanskelig å få dine foreldre med på dette, særlig din mor som vil få vansker med å klare seg med deg på større avstand. Du har derfor gjentatte ganger sagt til din mor at du gjerne skulle gifte deg, uten å nevne noen spesiell kandidat. Du sa forsåvidt dette også før du ble sammen med Vidar, for du har alltid likt tanken på å være noens hustru. Men det siste året har du blitt mer aktiv på å hinte om dette til din mor, slik at du kan forberede henne på det som skal komme.
Før du går videre til ekteskapet og alt det innebærer dog, har du lyst til å bistå til at Svendsøy får litt mer respekt og verdsettelse for din far. Du har derfor begitt deg ut på en temmelig farlig plan, som du er sikker på at en yngre variant av deg aldri ville våget. Du har begynt å stjele fra naboene dine. Og ikke hva som helst, men kniven fra Karl Johannessønn, som du vet han elsker. Og ganske nylig, pengene fra kistebunnen til Bodil Guttormsdatter, som viste seg å være langt flere enn du trodde noen her hadde. Planen er å sørge for at det vil bli din far som "oppdager" dette tyvegodset og fører det trygt hjem, og på denne måten redder mange av dine naboer fra store tap.
Et heldig sammentreff er at det er en omstreifer med navnet Nora Pålsdatter i Svendsøy, som egner seg som syndebukk. Riktignok er hun dattersønnen til Jakob Alfsønn, som visstnok var din fars venn en gang... men det får da være grenser til hvor mye hensyn man skal ta til en omstreifer? Det er lett å rette mistanke om tyveri mot en som aldri har bodd her, og ei heller har noe hjem..
For et par-tre måneder siden begynte du å merke at ting var i ferd med å endre seg i kroppen din. Du var ikke sikker på hva det var til å begynne med, men du har forsiktig fisket ut av andre hva som er tidlige tegn på graviditet, og etter litt granskning og tenkning er du sikker i din sak. Du er med barn. Du visste naturligvis at det du gjorde annenhver natt med Vidar var slikt som kunne føre til barn. Men det var en ting å vite at det var en risiko - det var først når du fullt og helt innså at det var i ferd med å skje med deg, at du følte det. De neste tankene dine løp øyeblikkelig til alle de barna din mor har mistet, de søstrene og brødrene du aldri har møtt, all lidelsen hun har hatt, og frykten for at noe slikt også skal skje med deg. Du var heldigvis alene i det øyeblikket, for du ville ikke ha likt at noen hadde sett det panikkanfallet du fikk når dette sank inn.
Etter en tid med indre kaos har du derimot begynt å se deg om etter en løsning. Du har fortalt at du er med barn til Vidar, som tok nyheten med overraskende stor entuasisme, i kombinasjon med dobbel dose nervøsitet. Det var veldig søtt av ham, men du har langtifra kastet fra deg tanken på å bli kvitt barnet av den grunn. Og den planen har du ikke sagt et ord om. Han vil sannsynligvis ikke reagere spesielt godt på tanken på at barnet deres må vente i himmelen noen år til.
Motivasjon :
- Tyveriene dine begynte med en drøm om å redde din far fra å være sosialt utstøtt. Men ditt siste tyveri, fra Bodil? Det var kanskje ikke noe du gjorde for å redde din far. Tvert om, de pengene ville sikre deg og Vidar en trygg start i et nytt ekteskap. Du har ingenting særskilt imot Bodil, men mannen hennes har grei inntekt, og hun vil sikkert klare seg. Kanskje du bare skal beholde dem selv allikevel? Du er i dyp tvil om hva som er det rette. Tyveri er selvsagt galt... men er det rett å ødelegge sjansene til din nye familie, spesielt nå som den kanskje vil få et nytt medlem i nær fremtid? Om du beholder pengene, så kan dere ha en trygg fremtid. Det er langt mer viktig enn Bodil, er det ikke? Du har tyvegodset med deg, vel vitende om at du må ta en beslutning snart om du skal følge din opprinnelige plan om å gjøre din far til helt eller ikke.
- Etter at den verste uhyggen og panikken rundt barnet har gitt seg, har det slått deg at du kunne godt tenke deg at alt med barnet ble utsatt. Det er egentlig altfor tidlig for barn. Det er så mye som er utrygt i livene deres, og det ville være fint om barne først kom om et par års tid. Du vet at moren din mistet mange barn, og skammer deg kraftig for å falt inn i disse tankene, men som en tredje utvei er det kanskje noe som i alle fall er verdt å lære mer om? Kanskje finnes det en måte å.... å få det ut? Du er ikke sikker på om det virkelig er dette du vil, men det skader ikke å forsiktig forhøre seg med folk som du tror kan litt om trollkunster? Du har hørt fra Guri at søsteren hennes er interessert i slikt.
- Du har lagt Nora Pålsdatter for hat. Du har vanskeligheter med å forklare hvorfor for deg selv. Du liker selvsagt ikke omstreifere generelt, men dette hatet går dypere enn som så. Hun har ikke gjort deg noe. Du har som målsetning å gjøre henne til syndebukk for noe du selv har gjort, slik at det er du som vil skade henne. Men den innrømmelsen får deg ikke til å hate henne mindre. Tvert om, desto mer urimelig du innser at det hatet er, desto mer blusser det opp.
- Du er temmelig sikker på at Synnøve Bjørnsdatter så at du gikk inn på gården til Bodil den dagen du stjal pengene hennes. Det kan bli et temmelig stort problem. Heldigvis sier Synnøve så veldig mye rart, slik at det er lite sjanse for at noen vil tro henne... eller? Du har en mistanke om at Synnøve snart vil havne i problemer, med alt sitt snakk om djevelen. Siden hun i praksis er dømt til døden, skader det vel ikke om du renvasker deg selv i prosessen gjennom å vitne mot henne?
Synnøve Tormodsdatter Familie 6
Alder : 20
Mor : Gjertrud Steinarsdatter
Tante : Kristin Steinardsdatter
Kusine/fetter : Margrethe Johannesdatter, Karl Johannessønn
Avdød far : Tormod Håkonsønn
Bor på : Onsrøys gård (bygslet av tanten)
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Tormod het din far, og Gjertrud heter din mor. Far din døde før du var født, tatt av Satan fra denne verdenen. Gjertrud lever ennå, fordi du beskytter henne mot det onde.
Du husker fortsatt hvordan Gjertrud pleide å klappe på deg i timesvis som barn. Det var trygt i armene hennes, og du vil alltid tenke på de snille fingrene hennes som det beste i jorderiket. Det er allikevel mye av barndommen din du ikke husker. Du forsøker av og til å lete gjennom hukommelsen din, for å se hva mere som skjedde i dine yngste år enn varme fingertupper mot hodebunnen din, men ingen av minnene dine svarer. Andre har eksempelvis fortalt deg at det var en fryktelig storm i 1653, men du kan ikke erindre dette, til tross for at du blir urolig i dårlig vær.
Du husker derimot at ting endret seg når du ble 13-14. Du merket fort at noe var i gang med å skje med deg. Likedan, at du var ute av stand til å gjøre noe med det. Du sov lite om nettene, orket sjelden stå opp om morgenen, og når Gjertrud forsøkte å vekke deg ba du hun om å gå vekk, gjerne etterfulgt av en eller annen ed. I dag får du ennå vondt i brystet ved tanken på hvor sint du da kunne være på din mor uten noen grunn overhodet.
Men kanskje var det den ensomheten som gjorde at du fikk se. Til å begynne med var det bare glimt her og der. Synet av en fot ,akkurat før eieren av den trakk den til seg bak veggen. Lyden av vingeslag over hodet ditt, uten at en fugl var på himmelen. Bruddstykker av stemmer rett bak deg, men ingen som var tilstede i det du snudde deg rundt.
Du forsøkte fortelle andre om hva du hadde sett. De ble urolige og bekymrede, men når de gikk for å se hva det var du hadde sett, så var det borte. Sløret hadde kanskje falt, men bare for deg. Om andre skulle vite hva som var der, måtte du fortelle dem om det.
Når du hadde passet 17 år snakket du for første gang med djevelen. Første gangen så han nesten ut som et menneske, men det dryppet saltvann fra munnen hans, og han var større og sterkere enn noen av mennene her. Huden hans minnet om noen som hadde vært druknet på havet og vært liggende der i dagesvis. Du ville løpe, men hadde bundet føttene dine til jorden.
Djevelen fortalte deg at Svendsøy var en del av helvete. Satan hadde gjort en avtale med samene, og Svendsøy tilhørte ham for evig tid. Alle som satte føttene sine her, var Satan egen eiendom. Han hadde allerede tatt Tormod og mange andre til seg, og ville snart komme for å hente resten. Når du tagg han om å la dere være, lo han mot deg, og en liten flod av vann fløt ut fra mellom leppene hans. Med et blått smil fortalte han deg at han kunne vente en tid, om du var villig til å betale ham for det. Når du ba ham fortelle hva prisen var, så fortalte han at du måtte betale i form av lidelse. Desto mer du betalte, desto lenger ville han vente. Du ropte nei i ansiktet hans.
Tre dager senere kom han igjen. Denne gangen hadde han med seg en annen mann, med ansiktet dekket av kopper. Du kunne såvidt se antydning til hud bak alle utslettene. Dette var Tormod, fortalte djevelen. Og Tormod hadde fortsatt sine lidelser i helvete, hver dag sykere enn den forrige, uten noensinne få lov til å unnslippe gjennom død slik han hadde på jorden. Du ville ikke tro det, men desperasjonen i blikket til den syke sa mye. Du sa igjen nei, men denne gangen ikke fullt så sikkert. Djevelen virket sint over svaret ditt, men lovte at han skulle komme tilbake for å spørre deg en siste gang igjen senere.
Syv dager etterpå kom Satan på ny. Denne gangen var han i følge med flere demoner. De bar alle bøtter i hendene, hvor noe sort og illeluktende boblet. Dette var din siste sjanse fortalte djevelen. Betal med lidelse, ellers ville de spre kopper i alle hjem. Du gråt, men tanken på din mor gjorde at du bøyde hodet og sa ja. Og Satan lente seg frem og hvisket i øret ditt hva du skulle gjøre.
Siden den tid har du skadet deg selv mang en gang. Du hopper fra stener, faller hustaket, slår deg selv med gryter eller kutter deg med kniv. Hver gang du gjør det, så får moren din og alle andre lov til å leve litt lenger. Hver gang er så inderlig verdt det.
Du forsøkte i begynnelsen å forklare om djevelen for din mor, men hun så ut til å bare bli forvirret og skremt. Det er kanskje ikke bare din mors skyld. Det er av og til vanskelig å formulere ord og setninger slik at de gir mening. Du kan ha bestemt deg for hva det er du skal si, men når du begynner å snakke med din mor, så blir alt så usammenhengende. Du er redd for at dette kan være en forbannelse djevelen har lagt på deg, så du skal være alene om lidelsene.
Det hindrer deg dog ikke fra å av og til fortelle innbyggerne her et og annet. Kanskje at det står en død mann bak dem, eller at en liten djevel har valgt huset deres som hvilested. Det skaper derimot stort sett bare mer uro, selv når de skjønner hva du mener.
Motivasjon
- Flere har fortalt deg at du bør tie, for å unngå at du blir brent på bål. Men de vet ikke hva djevelen har sagt til deg. Din død i flammene vil verne om bygda i 77 år. Tanken på at alle de du er glade i vil være trygge er en som vekker et smil i deg, til tross for hvor grusomt veien til et slikt mål vil være. Du viker ikke fra din plikt, så lenge din mor ennå lever. Men... det hadde vært fint om i alle fall en person forstod hvorfor du gjorde det. Slik at dersom du dømmes som trollkvinne, så vil du kunne finne vedkommendes blikk og møte forståelse. Det er så lite av det ellers...
- Du la for et par dager siden merke til at Ragnhild Olsdatter snek seg inn i gården til Bodil Guttormsdatter. Du vet ikke riktig hvorfor, men det så ikke ut som at Ragnhild hadde godt til sinns. Hun så svært mistenkelig ut der hun listet seg inn i huset. Fra der du satt gjemt så merket du at hun var innendørs i noen få minutter, før hun kom ut med en liten pung i hånden. Du er usikker på om du skal fortelle noen om dette. Som oftest er det få som virkelig tror på deg når du sier noe, og selv de som tror deg, gjør så sjelden noe med det.
- Det var en mann her i fiskeværet ved navn Jakob Alfssønn, som døde når du var bare åtte år gammel. Du kan ikke huske ham, på samme måte som du kan huske svært lite av alt annet som skjedde i dine barneår. Men navnet alene vekker like porsjoner sinne og frykt i deg, og du kan få anfall både av frykt og raseri dersom noen bare nevner navnet. Du har hørt at det nylig har kommet noen hit som skal være i slekt med Jakob, en sønnedatter. Du kan ikke huske å noensinne ha hatet et annet menneske, men du lurer på om det er akkurat den følelsen du kjenner på ved tanke på henne.
MERK! Denne rollen er spesiell. Rollen har utviklet schizofreni med sterke hallusinasjoner i ung alder, og mye av det hun ser er en konsekvens av den lidelsen. Rollen må påregnes at vil brennes (da hun har ingen sterke støttespillere, er uglesett av de fleste, har mye historie med gjøremål som kan virke trolsk, etc.) I tillegg vil det tidlig i laiven fremkomme at en trolldomsdømt i et annet fiskevær har anklaget henne for å ha deltatt på en samling med Satan.
Det vil være interessante opplevelser med denne rollen, bl.a. kan det forventes flere dramatiske scener (forhør, vannprøve (se mer under "Praktisk"), skriftemål, etc.). Samtidig er det også en rolle som tidvis vil være isolert fra det andre. Det kan også påregnes litt "dødtid" (henrettelsen vil finne sted på kvelden dag 3, men spillet vil fortsette til lunsjtider på dag 4). Du bør være forberedt på å tåle enkelte tøffe opplevelser i spill. Legg dog merke til at vi ønsker IKKE at laiven skal være preget av stor fysisk mangel på komfort.