Andre
I tillegg til embedsfolk og fiskerbønder, er det en håndfull andre på Karlsøy for tiden. Hovedsaklig er det snakk om en familie med samer som besøker Svendsøy en gang årlig, for å handle slikt de ikke får tak i annet steds fra. I tillegg er det en omstreifer, som bygda ikke helt har klart å bestemme seg for hva de skal gjøre med.
VIKTIG : Vi ønsker at samiske roller skal bli spilt på en måte som viser respekt for deres levesett og bakgrunn. Vi forventer derfor at dersom du skal spille en av de fire samiske rollene, så vil du bruke noe mer tid på å sette seg inn i samisk kultur. Dersom du får en samisk rolle, vil du derfor sammen med rollen din få oversendt en del linker til ulike informasjonssider om samisk historie og kultur, som det forventes at du vil bruke litt tid på å sette deg inn i.
Niljasaš Mihkkal Huuva
Alder : 42
Foreldre : Marja Utsi og Nilja Huuva (avdøde)
Kone : Guiva Eijá Luhkkár
Barn : Niljasaš Áillun Lukkhár
Venn : Karl Johannessønn
Lojalitet : Nøytral
Du var aldri den tøffeste eller den sterkeste av barna i siida-en. Kanskje heller det motsatte, og du kan godt huske flere triste stunder fra egen barndom, hvor dine jevnaldrende slo og dyttet deg for ingen annen grunn enn at du var et lett bytte. Faren din var en berømt bjørnejeger, og opptatt av at du skulle bli litt tøffere. Han og moren din blandet seg derfor bare inn dersom det hele gikk veldig langt. Du så ikke lyst på fremtiden din den gang, med du gav heldigvis ikke opp.
Etter hvert så begynte dine foreldre å ofre på dine vegne. Særlig skjenket de gaver til jegerguden Liejbálmaj, som de ba gi deg styrke. Kanskje var ikke offergavene gode nok, for det hjalp ikke stort. Men Eijá, din venninne, visste råd. Selv da var hun mer innsiktsfull i gudene enn de fleste. I stedet for å be til Liejbálmaj, så hjalp hun deg å ofre til jegergudinnen Joeksaahka, som er den som gjør barn til gutter ved fødselen. Ikke lenge etterpå kjente du kroppen din forandre deg. Nå er det naturligvis slik at alle gutter får sterkere kropper i det de når en viss alder, men ikke like sterke og solide som din. Du forvandlet deg fra dverg til muskelbunt.
Det tok ikke lange tiden før du var den største av de unge guttene. Og ikke lange tiden etter det igjen, så begynte du å oppføre deg like dårlig mot dem, som de hadde gjort mot deg. Igjen visste din venninne Eijá råd. Hun fortalte deg i klartekst at om du fortsatte ned denne stien, så ville du ikke bare sørge for at din sjel ble forbannet til å vandre i Jábmiid áibmu (de dødes verden) til evig tid, men hun vil personlig sørge for at Stallo (samisk "djevel") ble med deg ned ditt for å spise deg opp og skite deg ut igjen hver eneste dag. Du endret fort din væremåte etter den samtalen.
Når du ble voksen mann, så hadde også din venninne Eijá råd. Dere to kunne giftes, slik at dere kunne være sammen hele livet. Det var første gangen du hadde sett Eijá være noe annet enn selvsikker, og du lurte litt på om kanskje det hele var en spøk fra hennes side? Når du spurte om hun tullet med deg, så slo hun deg hardt i armen og gikk rasende sin vei. Det var tydeligvis ikke en spøk? Du tenkte derfor over forslaget hennes i noen dager, og innså etter hvert at det faktisk ikke var noen du heller ville leve livet sammen med. Du gikk til henne og spurte om forslaget fortsatt var noe du kunne takke ja til. Hun svarte først med å slå deg hardt i armen enda en gang. Så kysset hun deg, som gjorde at du glemte den ellers temmelig smertefulle virkningen av knyttneven hennes.
Tiden med Eijá har vært fin så langt. Hun er en sterk og innsiktsfull noaide, som har hjulpet deg på mange måter. Hun kan se åndene i naturen, spå fremtiden og vet stort sett alt hva siida-en trenger for å overleve. Hun har også skjenket deg et flott barn, om enn han har sine problemer igjen, som du er litt usikker på hvordan løse.
Gjennom Eijás og dine krefter ble du en respektert jeger, leder og handelsmann, og du har ofte vært på reise for å bytte varer med både nordmenn og andre. En nordmann du har utviklet et godt forhold til på disse reisene er den unge Karl Johannessønn. Han er en mann som du tror er litt nærmere åndene enn nordmenn flest, og du har fått anledningen til å slå av flere gode samtaler med ham. Hadde han vært en same, hadde det vært en mann du gjerne hadde invitert inn i siida-en. I stedet har han blitt et hyggelig ansikt å se når du kommer til Svendsøy for å handle.
Din interesse for slike som ham er derimot et sårt punkt i familien, for din kone misliker nordmennene sterkt. Dere har kranglet ofte om temaet, og det er flere enn en natt hvor du ikke har merket stort til varme i gammen. Og kanskje har hun grunner til sin forakt for nordmenn, for de har gjort det vanskeligere for ditt folk å finne nok mat. Men til gjengjeld har nordmennene med seg så mye nytt og spennende! Metall smidd i mange former, matvarer du aldri kunnet finne noe annet sted, mange sorters brennevin, og alskens andre gjenstander du kunne hatt lyst på! Og ikke bare det, men de har så mange underlige forestillinger og ideer, slik som alt dette om Kristus du har hørt om. Ikke at du tror noe særlig på denne norske guden, men det er nytt, spennende og interessant! Selv om du ikke vil bli som dem, så har du har alltid likt å lære om andre mennesker, og føler deg rikere hver gang du forstår andre litt bedre.
For tre år siden kom du inn i en ny fase i livet ditt, en som har vært preget av ettertanke. Det begynte med en kraftig sykdom, som stjal så mye av dine krefter at du kunne se åndene. I de få øyeblikk feberen tillot deg å tenke, så var du sikker på at dette var tidspunktet du ville dra videre til neste verden. Du ble derimot mot alle odds frisk, trolig mye grunnet den gode pleie din kone gav deg, men opplevelsen av dødelighet sitter igjen. Du har fundert mye siden den gang på hva du skal etterlate når du engang går bort, og hvordan barna dine vil klare seg. Du har derimot ikke delt disse tankene med noen, av frykt for at de skal tenke at du har blitt mindre.
Motivasjon:
- Du er på besøk her hos nordmennene for å handle. For å handle må du betale tunge skatter og avgifter, men det er allikevel nødvendig. Dine byttevarer er er skinn av ymse slag (mest reinsdyr, men også mår, oter, jerv og annet), og til gjengjeld ønsker du deg nødvendigheter som jernprodukter (særlig kniver), mel, korn, smør, vevde stoffer, sølv.... og også hva din kone nok ville kalt leketøy. For du har en egen forkjærlighet for både sjeldne gjenstander og alt som har litt historie i seg. Kanskje kan du finne noen kjøp som du kan glede deg over gjennom vinteren?
- Din kone er med deg til nordmennene denne gangen. Du er ikke sikker på om det er en god ide. Tvert om, din kone har ikke noe godt forhold til nordmenn, og kan godt tenkes å ville bli både sint og frustrert. Og gitt at din kone er en svært sterk noaide, som kan mane frem sykdomsånder, vil det lett bli store problemer om din kone er sint og frustrert. Samtidig har du på dine reiser oppdaget at mange nordmenn er interessert i spådomskunst, visjoner og innsikter, og det kan tenkes at dere har mer å selge enn bare skinn?
- Din hustru, og i aller høyeste grad du selv, er begge stolte over at du er den som leder jakten på reinsdyr når høsten kommer. Du er regnet for å være den dyktigste jegeren, og har derfor æren av å føre an når dere jager dyra mot fangstgropene dere bruker. Du har derimot begynt å merke at den æren tar mer og mer på for hvert år, og spesielt sist jakt var en stor anstrengelse. Du har tenkt tanken om at noen bør ta over den jobben.. men du har alt annet enn lyst til å miste anseelse og anerkjennelse i din families øyne. Kanskje finnes det en utvei hvor du kan komme ut av dette med stoltheten i behold? For eksempel at du vil gi jobben videre til sønnen din som en måte for ham å bevise seg på?
- Du sitter i siida-ens sobbar (øverste råd). Dere er naturligvis bekymret over det stadig vekk sviktende næringsgrunnlaget. Dere får solgt litt av varene deres til nordmenn her, men de er ikke rike. Samtidig krever embedsverket alltid skatt av slike salg, og det er dermed embedsfolk som tjener godt. Du har hørt historier om at det er fremmede skip som stopper ved kysten, hvor man kan kjøpe og selge uten at tollere og fogder krever sitt. Om også siida-en kan selge i alle fall en del av sine varer på samme måte, vil det gjøre mye for at dere kan klare dere i fremtiden. Da trenger du å finne noen som vet noe om slikt, og som kan ta tilbudet deres videre til disse sjøfolkene..
- Du og din familie har inngått en avtale med familien Svonni. De har en datter, dere har en sønn. Avtalen er temmelig fersk, men innholdet av den er at til våren (som er tiden gudene har bestemt at er best til slikt), så skal de to giftes. Det er et godt ekteskap, for familien Svonni er rike på metall, særlig den hellige messingen. De er derimot ikke rike på barn, og har bare sin datter. Det vil være bra om familiene en gang i fremtiden har sitt felles. Samtidig... du er litt småskremt for datteren deres, Iiddá. Hun er en ganske så vilter kvinne, som åpenbart ikke har fått den veiledningen av foreldrene hun bør. Du er derimot glad til for at dere nå får noen dager vekk fra henne... (Til spilleren : Rollen din vil først oppdage dette på laiven, men Iiddá har sneket seg til Svendsøy. Det er flere dagsreiser for å komme hjem, og det kan være farlig å sende en ung jente alene. Rollen må derfor vente til han selv er ferdig her, før han drar henne med hjem til siida-en.)
Guiva Eijá Luhkkár
Alder : 40
Foreldre : Guivi Luhkkár og Kirste Paltto (avdøde)
Bror : Nicke Lukkhár
Barn : Niljasaš Áillun Lukkhár
Ektefelle : Niljasaš Mihkkal Huuva
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Som liten hørte du stadig vekk din mor Kirste fortelle deg om hvordan noen mennesker ble skjenket sterke og rike skjebner av åndene. Historiene hennes omhandlet gjerne rettskafne, dydige menn og kvinner, som gudene gav en gave i form av ekstra styrke og visdom. Det tok deg ikke lange tiden før du innså at alle disse personene var både fryktelig kjedelige og lite ambisiøse. Bare noksagter ventet på å få makt servert i hendene. Kloke sjeler som deg? Dere tok makt! Muligheten til å kommandere ånder, vandre tusen mil på en natt, helbrede de syke eller til og med rive selve livet ut av dine fiender? Som barn var det ingenting du ville ha mere. Du oppsøkte derfor de farlige stedene, der hvor noaider blir valgt. Der sultet du deg selv til åndene gav deg det du ønsket.
Du har ingen vanskeligheter med å forstå hvor den trangen til makt kom fra. Din far ble brent på et bål da du var fem år gammel. Han var en mektig noaide, og hadde vært på reise til fiskeværet Hammerfest. Der ble han først anklaget for å være trollmann, for så å bli brent få dager etterpå. Du hadde ikke vært med ham på reisen, men din eldre bror Nicke var på samme reise. Nicke forsøkte å skjule de verste detaljene for deg som best han kunne, men det gjorde egentlig det hele bare verre. Blikket til din bror når han påstod are faren din døde fort, sa tvert det motsatte.
Den gang da avskydde du alle nordmenn, og drømte om å la sykdomsåndene besøke hver eneste en av dem. Livet ditt kunne godt ha endt opp med å bli intet annet enn hevn, hadde du ikke oppdaget at livet har mer å by på enn som så. Mihkkal var den som lærte deg det viktigste.
Først lærte han deg empati. For du hadde det vondt av den lille gutten som hele tiden ble plaget av de andre barna. Så du ofret til gudinnen Joeksaahka, så Mihkkal ble stor og sterk, og kunne ta vare på seg selv. At Joeksaahka kunne hjelpe var egentlig ren gjetning fra din side, da du var fortsatt bare et barn... men det virket, så du tok mer enn gjerne anerkjennelsen for din "visdom". Selv som barn visste du at man stiller ikke spørsmålstegn ved en seier, selv en uventet en.
Deretter lærte han deg ansvar. For når han ble stor og sterk ble han for en tid også litt av en plageånd for mange, og da en plageånd du hadde skyld i å ha skapt. Så, du sørget for at han forstod at muskler var ikke der for å angripe uskyldige.
Til sist lærte han deg kjærlighet, simpelthen ved å være den vakre, sterke, snille mannen han var blitt, og som du sørget for at giftet seg med deg. Riktignok var han fortsett litt treg noen ganger, spesielt når du forsøkte få ham forstå at ekteskap var rette veien, men det har du lært deg å leve med.
Familieforøkelse dempet hevntrangen ytterligere. Dere har riktignok bare fått et barn, en sønn, som du har gledet deg over mere enn noe annet. Det har derimot vært ufordringer med ham, og du har ennå til gode å løse disse. Han har til og med skadet en runebomme en gang du forsøkte å lære ham noen knep som kunne øke sjansene hans for å engang bli en noaide, men heldigvis lot det seg redde gjennom godt håndverk og store ofre til gudene. At du ikke har god nok kontroll i eget hus er noe som andre legger merke til, og enkelte kritiske stemmer har kanskje luftet tanken om at du ikke er en like mektig noaide som de trodde.
Det har ikke stoppet folk fra å oppsøke deg for hjelp med alle livets problemer. Ditt renomme som den sterkeste og dyktigste noaiden i mange mils omkrets har kanskje blitt noe utfordret, men det har langt i fra forsvunnet. Du er stolt av hvordan du gjennom en transe kan få innsikt i selv de mest fjerntliggende problemer. Som kvinne kan du ikke bruke runebommen, men du kan gå inn i åndeverdenen gjennom sopp og andre virkemidler.
Nordmenn og hva de fortjener har lenge vært en kilde til krangel mellom deg og din ektemann. Du har motvillig akseptert at de fattige blant nordmennene trolig ikke kan holdes ansvarlig for de ugjerninger som de rike og mektige blant dem utfører, og du har akseptert at din mann pleier kontakter med den sortens nordmenn som er mest opptatt av å berge seg selv, ikke å brenne andre. Men de rike og sterke nordmennene, som brenner samer og norske kvinner, som krever skatter og forlanger avgifter, som setter grenser og forlanger underkastelse? De har du klart sagt i fra om at gjerne kan havne på sine egne bål.
Motivasjon :
- Du har sagt ja til å bli med din mann til et norsk fiskevær, slik at du mot betaling diskret kan selge dine tjenester som noaide. Det er farlig nær den samme veien som ledet til din fars undergang, men det kan gi inntekter som siida-en og familien sårt trenger. En liten bit av deg er redd for flammene, men du vil heller la Stallo ta deg enn å innrømme dette for din mann. Du er for pokker Eijá Luhkkár, og ikke noen skjelvende tenåring. Andre skal være redd for deg, ikke omvendt.
Det er derimot IKKE den eneste grunnen til at du har sagt ja. Du har det litt vondt med å ha på sett og vis lurt din mann, men i realiteten har du blitt med til Svendsøy også for din fars skyld. Du vil gjerne se disse "embedsmennene" på kloss hold, for å avgjøre om de er like forkastelige nå som da de tok livet av din far. Og om så er tilfellet, så vil du lete etter en anledning til å hevne ham. Du er derimot ikke villig til å risikere din levende families liv for en slik hevn, så du vil bare gripe anledningen om den kan gjøres noenlunde subtilt.
- Din mann er med i siida-ens øverste råd, sobbar. Og du har hørt fra ham at de gjerne vil sikre at ikke også deres siida må oppløse seg, slik den andre siida-en i Porsangerfjorden måtte for et tiår siden. Det er vanskelig å finne føde her, og antall byttedyr blir stadig færre. Din mann, god og kjærlig som han er, ser ut til å lete etter måter å bruke nordmennene til å få mere handel. Du vil naturligvis ikke motarbeide din mann, da du vet hvilke oppgaver som er dine, og hvilke som er hans. Samtidig.... det skader jo ikke å lete etter måter å få færre nordmenn hit, slik at mere av naturens grøde blir deres? For den enkleste måte for at ditt folk skal klare seg, er jo at nordmenn reiser vekk? Du er ikke fullt så sint på dem at du vil jage sykdomsånder inn i alle og enhver av dem, men det finnes kanskje mindre dystre løsninger? Dersom de eksempelvis kommer til deg for å be deg spå deres fremtid, kan du jo alltids "avsløre" noe som får dem til å ville reise? Normalt sett ville du jo aldri finne på å lyve til noen om hva du ser i transe, men... dette er nordmenn.
- Du har lagt merke til Áillun ikke er noen spesielt velegnet arving til din far. Det hindrer deg ikke fra å være glad i ham, men det gjør vondt i hjertet at dere to lederskikkelser har skapt en arving som best egner seg til å dilte bak i følget. Han har ikke god kontakt med åndene, og er på sitt beste en middelmådig jeger. Sånt er kanskje godt nok i andre familier, men han bærer navnet Lukkhár! Ingen med det navnet har noensinne passet inn i kategorien middelmådig. Men det er kanskje ikke for sent? Om du sørger for å understreke tydelig hvilke forpliktelser som hører til å være en del av familien deres, og tydelig peker ut hvordan han feiler i sine oppgaver, så vil han kanskje prøve hardere å bli hva han var ment til å være? Det er nok litt manglende engasjement hos ham, som litt press kan virke mirakler for. Du har ikke hatt nok tid til ham, så din sønn har nok lidd av for lite press.
I tillegg så lurer du stadig vekk mere på om kanskje gudene er sinte for hvordan du hjalp din mann når du var ung. En ofring til Joeksaahka for en ung mann virket som en god ide når du var barn, men som voksen har du innsett at hennes fiende, jegerguden Liejbálmaj, må ha blitt sint. Den som skjenkes maskulinitet hører til Liejbálmaj, og det å be Joeksaahka gjøre noe for en ung mann, er nesten som å be Joeksaahka begå et tyveri for deg. Den byrden du bært på innsiden i flere måneder nå, men du har gitt deg selv et strengt forbud om å fortelle noen om den. Du er da tross alt for pokker Eijá Luhkkár, og du er sorten som løser problemer, ikke sorten som sutrer over dem. Til tross for at du kunne ha lyst til å sutre litt i ny og ne...
Løsningen må antageligvis være et virkelig stort offer til Liejbálmaj, aller helst av noe han virkelig kan verdsette. Men hva? Og hvordan? Dette er ikke noe som en simpel dyrehud kan betale for.
- Som noaide har du mye ansvar, og desto sterkere man er som noaide, desto mer ansvar. Du er sterkere enn noen annen du har møtt. Du har derimot ikke anledning til å trekke på de kreftene hva gjelder hun som skal bli din nye svigerdatter. I det minste ikke uten at det skaper langt større problemer enn det verdt. Du har derimot mang en gang hatt lyst til å mane frem en sint liten ånd og sette den til å plage Iiddá, for hun går deg stadig vekk på nervene. Hun flykter fra ansvar, er ikke lydig, og er den sortens jente som......minner deg litt for mye om deg selv. Og det er ikke plass for to som deg i samme gamme. (Til spilleren : Rollen din vil først oppdage dette på laiven, men Iiddá har sneket seg til Svendsøy. Det er flere dagsreiser for å komme hjem, og det kan være farlig å sende en ung jente alene. Din rolle vil derfor ikke sende henne hjem alene, men reise sammen når dere er ferdige).
- Det er mange kvinner blant ditt eget folk som kan ha behov for hjelp med fødsler. Tiden man er med barn er en farlig tid for enhver kvinne, både når barnet kommer og i månedene forut. Nordmenn, som mangler den innsikt og kunnskap som ditt folk har, må ha det enda verre. Du har sterk sympati med enhver vordende mor som er bekymret for både sitt eget og sitt barns liv, og vil hjelpe alle i den situasjonen, inklusive nordmenn. Det er noen situasjoner hvor det å hjelpe en annen kvinne i nød, går foran hvilket folk det nå er man tilhører. Men... så lenge de har penger, så forventer du naturligvis fortsatt å få betalt.
(Til spilleren : Denne rollen skal være den "sterkeste" trollkvinnen på laiven. Magi i tradisjonell forstand finnes derimot ikke på laiven. Rollen kan gå i transe, men transen kan ikke fortelle henne hva som skjer hundre mil borte. Rollen er derimot ikke en bedrager, men tror på sine evner. Dels har dette et grunnlag i at rollen er svært intuitiv og en god menneskekjenner (om enn kanskje ikke hva gjelder sine egne barn), og dermed lett kan forstå sammenhenger. Dels har det sammenheng med at eventuelle spådommer ofte er uklare nok til at de kan gis flere tolkninger. Og dels er den konsekvens av at ryktet hennes er såpass sterkt blant sine egne at få vil tro at det som skjer er noe annet enn hva hun har ment at skulle skje. I tillegg har hun god kjennskap til naturlige legemidler, og bruker tørkede pulver for å havne i transe (da hun som kvinne er forbudt å bruke runebommen.))
Alder : 19
Foreldre : Heikásaš Máhtte Svonni og Oajá Niia
Forlovet med : Niljasaš Áillun Lukkhár
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Du er datter av kanskje den rikeste familien i siida-en og du har fra barnsben av følt en plikt til å leve opp til dine foreldres forventninger og dine forfedres bragder. Du fikk din fars etternavn Svonni, som også hørte til din bestefar og hans far igjen før det. Det har alltid vært navnet på trofaste, lojale, pliktoppfyllende mennesker, av den sorten som få legger merke til før de ikke lenger er der, men som alle bejamrer tapet av når de først er forsvunnet. Dessverre lærte du raskt at det var vanskelig å leve opp til å være en Lukkhár.
Du gjorde de rette tingene som barn. Du ofret der man skulle og når man skulle, påkalte gudene som de fortjente, og gav åndene respekt og anerkjennelse. Men de har aldri åpenbart seg for deg, eller gitt deg en følelse av at det du gjorde hadde noen verdi eller betydning. Den følelsen av ikke spille noen rolle for åndene, har aldri gitt helt slipp.
I stedet for åndenes nærhet ble du gitt hva du stadig vekk mer tror er en forbannelse fra gudene. Du fikk i tenårene et ansikt og en kropp av den sorten som menn liker svært godt, og så snart du innså raskt hvilken virkning dette hadde. Dine jevnaldrende, og til og med noen av de voksne, gav deg mye interesse. Med årene har den interessen for deg bare blitt større, og du får ofte komplimenter for smilet, øynene eller andre ytre deler av deg selv. Når du først fikk denne makten var det på sett og vis litt morsomt, men med årene har den verdiløse beundringen begynt å frastøte deg. Du skulle så gjerne fått et kompliment for å være Iiddá, ikke fordi tilfeldighetene har gjort det slik at du er "pen".
Når du nærmet deg 16 vintre oppdaget du at du var virkelig lei av å aldri føle deg god nok for familien og navnet ditt. Du lot derfor stadig oftere pliktene dine ligge, ignorerte ofringene, forsvant av gårde i flere dager i strekk, og gjorde alt slikt som du tidligere ikke hadde våget. . En kveld dro du til og med en gutt med deg til en hemmelig plass du visste om, og lot ham famle rundt omkring på deg inntil du ble sint og gikk hjem. En annen kveld slo du samme gutt mellom øynene så hardt du bare kunne, for å se hvordan det føles. Din tradisjonsbundne familie hadde alltid lært deg til å være lojal... men du orket rett og slett ikke mere.
Dine foreldre forsøkte av og til å irettesette deg. Du innså at det du drev med var galt, og du gav som svar til din mor og far at du skulle endre din adferd. Det... varte sjelden lenger enn en uke. Det har vært en god stund siden sist gang de gav en skjennepreken.
Du trives altfor godt med å stikke av gårde på egen hånd, og gjennom læring har villmarken blitt et trygt sted for deg. Du vet hvordan klare deg uten andres hjelp, du vet hvordan finne mat, du ser tegnene til når du må søke ly, og du vet når det er farer som truer og når det er andre reisende i omløp. Du har til og med i all hemmelighet drevet med jakt der ute, selv om det er noe du har lært at hører menn til. Det har riktignok kun vært snakk om små dyr, som ikke er like farlig for en kvinne å jakte som større dyr. Hadde du forsøkt å jakte rein ville åndene nok vendt seg mot deg, og du våger ikke engang tenke på hva skjebnen din ville vært om du hadde lagt deg ut etter en bjørn. Men små byttedyr med snare eller pil? Du er flink til det, og det gir deg en følelse av selvsikkerhet som du aldri har hjemme i gammen.
Den samme skogsvantheten hadde du derimot ikke da du for omtrent to år siden nesten snublet over en nordmann som også var ute på reise. I siida-en, når det blir snakk om nordmenn, er det få som har noe fint å si om dem. Du vet at det er flere familier som har gått sultne i lange perioder fordi nordmenn har tatt all fisken fra fjorden. Enkelte, din mor iblant dem, regner nordmenn som bare hakket bedre enn onde ånder. Men den nordmannen du traff, var på ingen måte en ond ånd. Tvert om, det var noe fascinerende ved ham, og du ble stående og stirre på ham i et øyeblikk som bare varte og varte. Han svarte med samme mynt, og dere delte et intens opplevelse, hvor ingen av blikkene deres vek fra hverandre. Så rørte han på seg, og du fikk plutselig panikk. Med raske skritt stormet du bort fra ham og hjem mot gammen, uten riktig å forstå hva det var du fryktet eller flyktet fra.
I tiden som fulgte har du av og til tenkt på den opplevelsen, og har lurt på hvor både fascinasjonen og redselen hadde sitt opphav. Du trodde først kanskje at dette var en form for kjærlighet, men har for lengst kastet fra deg en slik ungpikeide. Du er ikke en slik naiv jente som forelsker deg i en fremmed ved første blikk, i alle fall ikke en nordmann. I stedet lurer du på om det var det eksotiske ved ham. Andre klær, andre skikker, og et ansikt som både var kjent og ikke kjent på samme tid. Du kunne godt tenkt deg å se det ansiktet igjen på nærmere hold... for en liten stund.
For en måned siden fikk du et tilbud om ekteskap. Dine foreldre, og Lukkhár-familien, hadde snakket sammen. Begge mente det var en god ide at dere slo sammen deres familier for fremtidens skyld. Du fikk muligheten til å avslo tilbudet, men måten din far la det frem på gav deg lite rom for å si nei. Han var tydelig på at det ville være rett for siida-en, rett for familiene, at det var fornuftig å binde sammen de ledende slektene her, og mere til som alt var veldig overbevisende og rett. Som vanlig når din far snakker til deg, føyde du deg der og da til hans vilje, sa ja..... og har merket mye irritasjon over dette i etterkant.
Din vordende ektemann har flere ganger forsøkt å snakke mere med deg. Det er ikke som at dere er ukjente for hverandre, og dere har vokst opp i samme siida. Men det er jo temmelig åpenbart at dere har et nytt samtaletema. Det til tross, så orker du ikke helt tanken på å veksle ord med ham, og du har stadig vekk oftere rømt til skogs for å slippe unna.
Motivasjon :
- Du har unngått din fremtidige ektefelle den seneste måneden. Egentlig har du lyst til å fortsette med det. Samtidig vet du at det er ingen løsning. Du har derfor, uten at han har lagt merke til det, fulgt med på ham fra avstand. Det er overraskende hvor lettvint det er å snike seg rundt, til tross for hvor få skjulesteder vidda har, når "byttet" er så lite observant som din vordende ektemann...
En ting du har fått med deg er at din forlovede har dratt av gårde til et norsk fiskevær, Svendsøy. Han er i følge med sin far og sin mor, og skal ettersigende bistå i handelen med nordmennene. Din plikt som kvinne er å bli værende hjemme i gammen. (At din forlovedes mor, Eijá Luhkkár, blir med er et brudd på tradisjonen. Men det er kanskje lettere å gjøre slikt når man er en sterk noaide). Det blir enda en plikt du ikke vil oppfylle, for du har fulgt etter din forlovede og hans følge, med alle ambisjoner om å se Svendsøy og dets innbyggere. Dels handler det om at du vil se hvordan din fremtidige ektemann er, når han ikke vet at du er der. Du kunne derfor tenke deg å i det stille følge med for å se hva han bedriver der. Men det handler mest om hvem du er. Du føler deg fanget mellom en plikt du ikke klarer å føle sterkt for på den ene siden, og trangen til å være lojal på den andre. Det er frusterende, ensomt og vondt. Men blant nordmenn kan det være at du for noen dagers tid prøve hvordan det er å være en helt annen. Klart, du vil få en straff for dette. Men det er det kanskje verdt?
(Til spilleren : Rollen din har i realiteten dratt bl.a. for å spionere på sin fremtidige ektemann, og dermed forsøke finne ut hvem han er, men på din rolles premisser. Du må derfor avtale litt med de andre spillerne hvordan dette håndteres. En løsning er f.eks. at rollen din kommer i spill noen minutter senere enn de andre, slik at du kan snike deg inn til huset, og der bli oppdaget).
- Du er også nysgjerrig på nordmenn. Du har hørt mange snakke om dem blant ditt eget folk, og du har hørt så mange rare beskrivelser om hvordan de lever. Noen fortellere omtaler dem nærmest som troll, mens din far har sine helt andre historier. Særlig er du nysgjerrig på den nordmannen du traff på stien for to år siden. Dere utvekslet ikke så mye som et eneste ord, og du vet ikke helt hva du skal gjøre eller spørre ham om dersom dere treffes igjen, men kanskje dere kan finne ut av det sammen? Det er ikke flere enn tre-fire fiskevær innenfor et par dagsreisers rekkevidde av der du traff på ham, så det er en god sjanse for at du kan møte ham på denne turen. Du er derimot krystallklar i ditt eget sinn på at det blir ikke noe snakk om å forlate folket ditt og siida-en. Et eventyr kan være spennende... men et eventyr skal ikke vare lenger enn en kveld. Fremtiden er plikten og familien.
- Du vet med deg selv at du dypest sett ikke egentlig er en opprører. Du misliker det når noen andre snakker om å slutte med tradisjonene. Samtidig flykter du av og til fra alle disse tradisjonene og reglene, av frykt, frustrasjon og kjedsomhet. Det du ser for deg som fremtid er å bli gift med en mann, oppfostre barn, og forhåpentligvis sette til live noen som i større grad enn deg kan gjøre ære på navnet Svonni. Men før den dagen kommer, har du lyst til å ha en opplevelse eller tre, slik at du kan ha kjent litt mer av hva denne verdenen kan tilby, før det er på tide å forlate den. Din beslutning om å følge med til Svendsøy er en del av det, men det trenger ikke være den eneste. Din forlovedes far har snakket litt om nordmenns brennevin, som virker som en lovende ide. Noe som gjør deg rar en kveld, gir deg hodepine dagen derpå, og ellers har ingen konsekvenser? Det kunne det være gøy å prøve.
- Du har hørt at din forlovede har besøkt Jábmiid áibmu, en verden for de onde døde. Du har hørt andre beskrive stedet, og du forstår inderlig godt hvorfor han ble livredd etter møtet med det mørket. Samtidig kan du ikke godta at du vil havne i en familie hvor noen er forutbestemt for å havne i Jábmiid áibmu. Du tror nok heller ikke at han faktisk er forutbestemt til noe slikt, men i stedet har blitt fortalt løgner der inne. Det er mulig du kunne snakke ham ut av det... men det å snakke ham føles litt for mye som å akseptere at han er fremtiden din. Kanskje er eneste utvei at han igjen havner i transe, så han kan få en ny opplevelse i det hinsidige? Du vet at slikt er mulig på flere vis enn med runebommen. Kanskje med litt av det pulveret som hans mor bruker?
-
Alder : 19
Foreldre : Niljasaš Mihkkal Huuva og Guiva Eijá Luhkkár
Forlovet med : Iiddá Svonni
Lojalitet : Nøytral
Bakgrunn :
Du husker såvidt at livet var enklere når du var virkelig liten. Du hadde fantastiske foreldre som begge to var glade i deg på hver sin måte. Du fikk brukte mesteparten av tiden din på å havne i morsomme problemer, og det var aldri noen som fortalte deg at du var feil.
Så innså du at det førte forventninger med å ha dine foreldre. "Hold spydet bedre, Áillun!" "Det er ikke slik man setter en snare, Áillun!" "Du er for langt tilbake, Áillun!" Fra barnsben av så forventet alle at du skulle være et talent til jakt, fiske og det meste annet, uten at du har lykkes med det mer enn tålelig.
Du har også forsøkt å lære noen av din mors kunnskaper. Din morfar og hans far igjen var begge sterke noaider, og du kunne kanskje bli en og? Noaider blir naturligvis valgt av åndene, og en kan ikke tilegne seg deres ferdigheter uten at åndene først har velsignet en, men din mor mente at det var mulig å lokke åndene til å gjøre det rette valget. Det ville vært fint for familien om du ble en noaide. Som mann kunne du til og med få lov til å bruke runebommen, som lenge hadde stått på en hellig plass i gammen deres, urørt i påvente av at en mannlig noaide ville komme til familien. Med din mors hjelp så gikk du derfor inn i en transe når du såvidt hadde nådd ungdomsårene. Det var ditt livs verste opplevelse.
Du skulle egentlig ikke ha havnet der, men av ukjent årsak så tok transen deg til Jábmiid áibmu, de dødes verden, et sted fylt med sjelene til onde mennesker og sykdomsånder. Der så du endeløs lidelse, hat og sorg, og du fikk høre løfter om at det var her du selv ville havne. At det var her alle svake, patetiske jegere som du ville havne. At du var forutbestemt for lidelse, fordi du ikke respekterte åndene.
Når du kom tilbake til din verden igjen, var du skrekkslagen. Du hadde sett et sted fylt med så mye smerte at tanken på å igjen reise ned ditt var ganske umulig. Du nektet faktisk å noensinne gå i transe igjen. Når så din mor forlangte av deg at du måtte forsøke på ny, så fikk du slik panikk at du skadet runebommen. Dette er det mest hellige av alle verktøy, og så snart du hadde gjort den dumheten, så innså du at dette var kanskje den handlingen som faktisk gjorde at du var forutbestemt til Jábmiid áibmu. Selv din mors senere forsikringer om at hun hadde reddet situasjonen gjennom ofringer hjalp ikke.
Du har forsøkt å leve livet ditt, til tross for at du vet hvilken skjebne som venter etter døden. Tross alt, om du har 40-50 år å leve før mørket tar deg til lidelser og tårer, så bør du jo forsøke glede deg over de årene. Men det blir bare vanskeligere og vanskeligere. Du har mareritt om hva som venter deg, og tankene på Jábmiid áibmu opptar deg mye.
Da hjelper det ikke at du stadig vekk får beskjed om at du ikke gjør en god nok jobb. Du er ikke en dårlig jeger eller fisker, men du er langtifra like god som din far. Og både hans og de andre mennenes skuffede blikk, tærer på deg. "Hold spydet bedre, Áillun!" Ingen trenger lenger å si slikt til deg, fordi du sier den slags stadig oftere til deg selv.
Du fikk en bedre nyhet for en måned siden. Etter samtaler mellom deg, dine foreldre, og familien Svonni, har det blitt avtalt at du skal gifte deg med datteren deres, Iiddá. Du har vokst opp sammen med henne, og du har alltid synes at hun er vakker, uten at du helt har klart å forstå henne. Hun er ikke typen som alltid følger regler og formaninger. Dere har ikke fått mye tid sammen siden ekteskapet ble avtalt, dels på grunn av at hun flere ganger bare har forsvunnet ut på vidda, tilsynelatende uten grunn.
Motivasjon :
- Din far har tatt deg med til Svendsøy for å lære deg handelens kunst. Han har brukt den siste uken på å forklare deg om priser, skatter, tollsatser, prosenter og hundrevis av andre tilnærmet uforståelige ting. Du tror ikke du husker tiendeparten, og den biten du husker, tviler du på at du forstår. Men samtidig har du ingen lyst til å igjen høre en ny variant av "Hold spydet bedre, Áillun!" Hver gang han irettesetter deg, føler du deg litt mindre. Og om du innrømmer at du ikke forstod stort av opplæringen hans, så vil han irettesette deg. Du håper derfor at du skal klare å gjette deg frem til en bra avtale. Og uansett kommer sikkert faren din til å gripe inn om du gjør noe virkelig dumt, ikke sant?
- Du har hørt noen av dine jevnaldrende snakke om jenter. Du lytter med åpne ører, for du er absolutt interessert i jenter. Veldig interessert i jenter. Det høres morsomt ut det menn og kvinner gjør sammen, og litt glede ville vært så fint å kunne ha. Samtidig... så er du litt nervøs rundt det. Hva om du gjør det feil? Du skal snart inn i et ekteskap med en kvinne, av den sorten som nok ikke tilgir så mange dumheter eller bommerter. Det ville jo være smart å finne en anledning til "trene" litt. En norsk kvinne kunne kanskje være rette anledning? Og dette vil sannsynligvis være eneste gangen du treffer en norsk kvinne før ekteskapet står.. Din fremtidige hustru trenger da aldri å få vite dette?
- Du skal giftes til våren. Du har selv vært med på å gjøre avtalen, og du får en kvinne som er er både vakker og rik. Du burde derfor vært svært fornøyd med din fremtid. Det er derimot vanskelig å forholde seg til Iiddá. Hun gjør mye som hun selv vil, og er nok ikke alltid like lojal til de plikter som hører kvinnene til. Du er usikker på hvordan det vil være å engang være husbond og hustru sammen, og kunne godt tenke deg å forsøke komme henne litt nærmere. Men hvordan? Hun holder hodet så høyt hevet, og du er litt motvillig til å tvinge det til å bøye seg. Samtidig.... har du heller ikke lyst til å være den som hele siida-en vil anse som umandig. Og hva annet kunne de tenke om en mann som lar sin hustru løpe om på vidda?
- Du vet at din mor forakter nordmenn. Stort sett, om enn kanskje litt mindre intensivt, så deler du den oppfatningen med din mor. Du vet at morfaren din ble brent av dem, og du vet at det er tøffere å finne nok mat hvert år som går på grunn av dem. Det kan jo være at du kan gjøre moren din stolt gjennom å gi disse nordmennene litt gjengjeldelse? Eksempelvis så har din far flere ganger snakket om en "Karl" som han tydeligvis liker. Om du kanskje kan vise faren din at Karl er et svin, så vil både din far innse at nordmenn ikke er så mye å samle på, og din mor vil bli fornøyd. Du vil ikke risikere ditt liv, og i hvert fall ikke familiens liv for dette, men... om du kanskje får "Karl" til å se ut som en tyv eller en voldsmann, slik at det blir klart hvem som er den onde her?
Nora Pålsdatter
Alder : 22
Foreldre : Pål Jakobssønn (avdød) og Malin Viktorsdatter
Farfar : Jakob Alfssønn (avdød)
Lojalitet : Opposisjonell
Bakgrunn :
Når noen spør deg hvor du vokste opp, så har du alltid et nytt svar. Kistrand, Hammerfest, Tromsø, Bodø, eller et av dusinvis andre fiskevær og bygder over hele Nord-Norge. Det er ingen løgn, for gjennom barneårene var du innom hver og en av dem på leting etter liv og lykke.
Hvert opphold gikk omtrentlig på samme måte. Du og din far ankom stedet, hvor dere spurte etter jobb eller annet som kunne gi dere en sjanse til å leve noen dager til. Motvillig ble dere gitt en liten og skitten arbeidsoppgave, hvor betalingen sjelden var bedre enn et tynt måltid den samme kvelden, samt muligheten til å sove i et uthus. Når arbeidet som lokalbefolkningen ikke gadd eller orket gjøre selv var gjort, og dere hadde fått spist den vann-aktige suppen, så ble dere vanligvis jaget av gårde.
Vel. Kanskje var det litt mer som skjedde under disse besøkene enn som så. Kanskje stjal dere hva enn dere kunne få tak i ... men det var bare fordi dere måtte. Hvordan ellers skulle dere overleve? Uten en gård, uten eiendom, uten en fiskebåt, hva slags valg hadde dere annet enn tyveri? Men det var sjelden at de dere besøkte innså disse nødvendighetene.
Noen mor kjente du stort sett ikke til. Hun hadde visstnok blitt gift med din far når han var fastboende i Svendsøy, og blitt med ham når han la ut på reise. Hun var fortsatt med dere i reisefølget i et par år når du var liten, men trivdes dårligere og dårligere. Da hun hadde foreldre i live som tilbød henne komme hjem, så lenge du og din far ikke ble med lasset, så reiste hun sin vei. Hun flyttet hjem til gården hvor hun var vokst opp, etter å ha gitt klar beskjed om at dere to ikke var velkomne der. Kanskje hadde hun rett i det valget, for du har hørt at hun fikk mat, klær og et tak over hodet. Men du har aldri tilgitt henne for å etterlate din far og deg i nød, kulde og fattigdom.
Din far, Pål, døde når du var 15. Før den tid så rakk du ikke å stille ham like mange spørsmål om hvor han og du kom fra som du i ettertid ville ha likt, men du har klart å pusle sammen noe. Han var opprinnelig fra et fiskevær som lød navnet Svendsøy, men dro derfra allerede som barn. Han var sønnen til en mann ved navn Jakob Alfssønn, og at Jakob hadde utført dusinvis av heltedåder. Det var derimot ingen stolthet i din fars stemme når han gjenfortalte dette, og du tror at Jakob må ha gjort Pål noe. Du er ikke sikker på nøyaktig hva slags urett din far led fra din farfars hånd, men det var nok til at din far flyktet fra Svendsøy og aldri så seg tilbake. Pål var ikke en feig mann, for du kan ikke være feig når du lever fra hånd til munn. Men Jakob var et tema som alltid førte til at Pål raskt forsvant ut av enhver samtale for å ha noen minutter for seg selv.
Etter at din far døde, lurte du av og til på om du selv skulle besøke Svendsøy. Det gikk mange år før du våget, for noe av din fars frykt hadde tydeligvis smittet deg. Men et sterkt argument for å ta den reisen var at det harde livet som omvandrer du hadde kjent på i selskap med din far, ble dobbelt så hardt når du ble alene. En kvinne uten noen mannlig beskytter var et ettertraktet bytte for den verste sorten av menneske, og du lærte raskt at hankjønn var normalt intet du kunne stole på. Av og til ikke hunkjønn heller. Strengt tatt var eneste du faktisk kunne stole på, deg selv.
Det var slitsomme år ute på reisefot, og du måtte gjøre stadig vekk mer grusomme ting for å overleve. For seks måneder siden stakk du kniven din i en mann som enten ville voldta deg eller drepe deg, eller kanskje begge deler. Du trodde du var tøff, men når blodet hans skøt ut av pulsåren hans og dekket deg fra topp til tå, så falt du til knes og kastet opp så lenge at du trodde noe av blodet var ditt eget.
Etter det skjønte du at det var på tide å bevege deg til Svendsøy. Selv om det var skummelt, var det et bedre alternativ enn å dra til den svikeren som din mor er, og på Svendsøy var det kanskje muligheter for å finne et bedre liv. Du hadde lært fra Pål at din farfar hadde reddet livet til opptil flere av fiskeværets innbyggere. Kanskje var det mulig å tjene en slant på din farfars bedre sider, samtidig som du kunne undersøke hans dårlige?
Motivasjon :
- Du har nylig ankommet Svendsøy. Reisen har vært ubehagelig, lang og farlig, men nå er du endelig her. Du ble som sedvanlig møtt med sinne og avvisning ved ankomst, men når du introduserte deg som Jakob Alfssønns dattersønn, så har mange tatt en annen tone. Innbyggerne er forsiktig velkommende, og du har raskt innsett hvilke muligheter du har. Ved å først fiske frem hvem det er som har fått livet sitt endret til det bedre av farfaren din, så kan du etterpå lokke penger, mat og klær ut av disse. Gjerne med en tåre i øyekroken, og en tale slik som: "Min farfar bar deg i land, husker du? Han risikerte livet sitt for å redde ditt. Og nå står hans arving her og trenger å reddes. Er du ikke villig til betale den gjelden du skylder?" (Til spilleren : ta gjerne kontakt med spillerne til roller som bor på Svendsøy om måter Jakob Alfsønn hjalp dem).
- Du har lært at Jakob døde for 12 år siden, i en storm som tok med seg mange menneskeliv. Samtidig har du allikevel lyst til forstå ham bedre, slik at du også kan forstå din far bedre. Faren din var kanskje det ene menneske du virkelig har kunnet stole på i ditt liv, men du har innsett at du vet virkelig lite om ham. Du kunne godt tenke deg å forsøke å trenge litt mere inn i det mysteriet, uten at du forventer at du noensinne vil få det endelige svaret på gåten.
- Enda bedre enn penger, klær og mat, ville være å kunne finne seg en ektemake her. Det var tross alt enklere på landeveien med din far ved din side, og det kan bli nesten slik igjen om du finner noen som kan være på din side. Du har derimot mange tvil til menn og deres natur, og innser at det beste ekteskapet kommer dersom du finner noen som du klarer å kontrollere. Om det er fordi han er dum, lettlurt eller simpelthen du kan utpresse ham, spiller ikke så stor rolle. Det er en kynisk beslutning, ingenting annet! Vel....ok. Det er en liten bit av deg som fortsatt tror på kjærlighet. Du aner virkelig ikke hvorfor den gnisten ikke har dødd for lenge siden, for ingenting i livet ditt har fått deg til å tro at noen slikt kan være virkelig. Men ideen om at det skal være noe mere verdifullt i livet enn penger, en full mage og frihet, dukker til din irritasjon en sjelden gang opp.
- Du har vært en tyv flere ganger enn du kan huske, og det er sjelden at du har hatt noen moralske kvaler med å ta fra bønder deres eiendeler. Men du har bestemt deg for å i alle fall vente litt før du begår noen tyverier i Svendsøy. Det er ikke fordi du har noen dypere lojalitet til din farfars hjemsted, men fordi du tror det vil bli lettere å presse dem emosjonelt, om de ikke samtidig leter etter en tyv. Mistanken ved tyverier faller som regel alltid på deg. Din forsiktighet til tross, så har du hørt rykter om at det ER tyverier her allerede. Er det kanskje en annen omstreifer som har slått seg til ro her, eller er det noe annet som foregår? Om du på et eller annet vis kan bidra med å avsløre denne tyven, så vil du virkelig fremstå som en arving til din farfars ettermæle.